Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Se meg

Av Mari Elisabeth Vinorum, 02.02.2008

Se meg. Se hele meg; ikke se forbi meg. Forstå meg, ikke misforstå meg. Se styrken min – ikke det du kaller svakheter. Se viljen min, ikke tro at det er trass du møter. Se at jeg er trygg på meg selv – hvis du er usikker, spør meg. Vær åpen, du ødelegger for deg selv når du stenger deg inne. Ikke undervurder meg – jeg har brutt mange barrierer som du fortsatt står foran. Vit at jeg har noe å gi andre - deg også, hvis du tør. Vær ærlig. Du får bare virkeligheten tilbake. Forstå at din absolutte sannhet er din – og bare din. Mine erfaringer får du hvis du ber om dem. Jeg ser deg, jeg også; men bare de signalene du gir meg. Jeg vet e hva du tenker, eller hva du føler. Hvis du vil at jeg skal vite det, må du fortelle. Ingen kan ta fra deg stoltheten din. Det eneste som kan sje er at du møter dine egne fordommer i døra.

Jeg vil gjerne se deg. Vite hva som skjuler seg bak den stramme overleppa eller den støyende latteren. Jeg vil være trygg, men det er jeg ikke – for jeg vet ikke hvor du har plassert meg. Ikke le når jeg sier noe. Ikke ta det forgitt at du vet hva jeg mener før jeg har snakket ferdig. Ikke la det bli stille – still heller et spørsmål. Vis meg respekt, ikke møt meg med ferdigtygde holdninger. Vis meg gjerne omtanke, men ikke kvel meg i omsorg. Ikke kom med plumpe morsomheter – si heller hva du mener. Ikke lat som om alt er greit. Jeg ser jo at det ikke er det. Jeg er vant til det nå. Jeg har møtt deg før. I andre skikkelser, andre steder. Alle reagerer de likt. Så ikke prøv å skjul det. Jeg er lei av å se at du er usikker, at du later som du har full kontroll når du er stressa. Jeg er lei av å ikke slippe til i samtalene med deg. Da kalles de plutselig for monologer. Det er ikke noe nederlag å innrømme at man ikke vet; at man er usikker. Tvert i mot. Jeg har alltid vært åpen – og vil fortsette å være det. På den måten har jeg strukket ut en hånd. Det er opp til deg om du vil ta den i mot.

Hvis du hadde åpnet deg, turt å ta i mot hånden min, og endelig sett at du var den svake her – først da kunne vi møtes. Først da kunne du fått en bit av meg og erfaringen min. Først da kunne jeg sett forbi stramheten og fordommene dine. Først da hadde jeg blitt trygg, fordi du så styrken min, og jeg visste det. Først når du åpner deg kan jeg se om du vil meg vel. Først da kan vi le sammen, og uanstrengt. Først da kan vi snakke uten å bli avbrutt. Først da kan det være stille, uten at jeg lurer på hvorfor. Først da har du sett meg.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost