Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Frustrasjon i natten

Av Marit Irene Jensen, 15.09.2006

Nattens sommerlige bris dro gjennom håret mitt der jeg stod på altanen og nøt stillheten, men det var langt fra normalt til denne årstiden å være. Vi var snart i midten på november og gradestokken viste fremdeles pluss grader. Jeg liker det dårlig, har ikke lyst på mer sommer nå og få full vinter midt i juni mnd men hvem vet, sånn som allting er blitt, det er lite som er normalt for tiden.

Rutiner og regler på jobben blir snudd på hodet og enkelte får knapt nok lov til å møte opp for å utføre de plikter som har vært arbeidet deres gjennom flere år. Man passer liksom ikke inn lenger hvis man ikke er perfekt eller ser sånn ut. Lukte bør du heller ikke, verken godt eller vondt, noen får ikke bruke smykker mens andre ikke får lov til å snakke med sine kollegaer eller spise matpakken sin. Det passer ikke å feile noe om du vil ha en jobb i dag, da bør du helst være 100% perfekt, men hvem er det da? Og når det kommer nye sjefer har du lite eller ingenting å si, må bare finne deg i at ting forandres helt til jobben din er borte og ingen har bruk for deg mer. Det er kommunen det, de har en merkelig personal politikk.

Jeg lurer på hvor mange av toppsjefene som selv, ville ha funnet seg i å bli behandlet på en slik måte? Tror ikke det vil være så mange å finne om de samme kravene hadde blitt stilt dem. Men det er vel en grunn for at de har nådd så langt og det meste av det må nok ligge i kjeften, ellers så ville det neppe blitt så mye dårlig styring rundt om i by og grend. Tenk om bare halvparten hadde hatt like mye vett i hue som de har ord i kjeften, da ville mye sett annerledes ut. Men det var ikke det som egentlig opptok mine tanker mest nå.

Det var egentlig alt det andre som også er unormalt for tiden, været som har snudd opp ned på årstiden, unger som nekter å høre på foreldrene og som slår til de får vilja si, man har jo ikke lov til å gi ungene juling, det er straffbart men ungene kan delje og slå på foreldrene til de blir gule, blå og helt utslitte og ikke har mer krefter til å stå i mot podenes krav. Små barn som truer jevngamle barn med kniv og juling. Hva er det som skjer egentlig.

Hva gjør en enslig mor/far når poden nekter å legge seg, nekter å spise, nekter å gå til skole osv.. når minstemann som også skal gjøres klar både til morgenstell, barnehage, bringing og henting , middagslaging og aftenstell heller ikke er medd på notene. Jeg er glad jeg ikke selv har småbarn i disse tider, barn som skal følges opp fra tidlig morgen til sene kveld, det er en krevende jobb i seg selv. Vel, hadde nok mine små også sine utbrudd i perioder, men de la seg da om kvelden, spiste mat og gikk på skolen uten at jeg måtte kle på, mate og bære dem av gårde til skole og barnehage i vill protest.

Hva gjør foreldre når ungene holder leven med å skrike og sparke i dører og vegger til naboenes store forargelse. Desperate forsøk på å snakke ungen til rette ender i total fiasko og poden bare raser kun for rasingens skyld, det gis ikke en gang en grunn for raseri utbruddet og gjetteleken er i gang. Skal foreldrene finne seg i å bli tyrranisert av sin egen unge så de kanskje til slutt havner på gaten for husbråk, eller skal de ha lov til å ta poden et tak i slike stunder. Barnevern har vel de fleste hørt om men hva med foreldre vern, finnes det?

Heldigvis snudde poden på humøret når foreldrene segnet slitne og oppgitte ned i sofaen, og det gikk an å føre en normal samtale med ungen igjen. Det hele viste seg å være ett utrykk for sjalusi, om det å bli sett og hørt. Ikke greit å være storebror/søster når man ennå føler seg litt liten selv og gjerne vil få hjelp til både å kle på seg og bli dullet med. Mor og far, jeg er her jeg også, se meg da, her er jeg, hører dere meg ...

At søsken sjalusi kan være heftige saker vet vel de fleste, men at det var mulig med så til de grader rabalder, ble en helt ny opplevelse for meg i alle fall. Vanligvis var jo poden snill som ett lam men gode gud for ett temperament det bodde i den lille kroppen. Jeg smiler litt for meg selv der jeg står og sammenligner ungens humør med kraften i vinden som drar forbi, det er begynt å blåse mer ute nå og jeg ser visse likhetstrekk i fart og styrke.

Jeg tusler inn i stuen, lukker døren og setter meg ved pc, n for å skrive litt på en historie men det hele ender opp med noen meil til venner og bekjente. Hodet er for fullt av rare tanker i kveld så det er lite fornuftig som kommer ned på papiret, jeg får nok heller skrive på min historie en annen dag.

Jeg setter på en lydbok med krimnoveller, den fulgte med bladet som ble kjøpt tidligere på dagen og når det er som mest spennende skvetter jeg skikkelig til. "hva var det" jo det var noen som hadde kastet en snøball på ruten min og klokken var halv to på natten. "Hvem kunne det være tro". Jeg ventet ikke noen på nattlig besøk.

Jeg går ut på altanen for å se etter, men det eneste jeg finner er en saftig snøball. Heldigvis var ruta like hel men det var ikke tegn til noen der ute. Alt var stille, det må ha vært en eller annen festdeltaker på vei hjem som fant lampen i vinduet mitt attraktivt som blink. Vel, vel jeg går inn igjen og fortsetter å høre på krimnovellene mens jeg skriver ferdig.

Det er så mye jeg vil si, men jeg får meg ikke til det. Jeg har ikke lyst til å lage problemer for uskyldige mennesker, men hvor lenge kan jeg selv klare å holde tett uten å bli sprø i hodet av det. Det enkleste vil nok være å spille med, late som alt er i den skjønneste orden og godta tingene som de er. Men det er lite tilfredsstillende, man parkerer liksom seg selv på en måte ved å velge en slik løsning.

Frustrasjonene strømmer på i nattemørket, men jeg lar dem ikke ta over styringen helt nå heller. Jeg setter på en ny cd i spilleren min, nå med musikk og putter øreproppene i øret mens jeg fortsetter å skrive til mine venner om siste ukes hendelser, humøret er på vei tilbake og det er snart tide å køye, også for meg. Morgendagen bringer sikkert med seg nye utfordringer som trenger ett klart hode å tenke med for å løse problemene som måtte dukke opp.

Ja for det er noe jeg er sikker på, i vår familie er det aldri stille og kjedelig lenge, her er det alltid ett eller annet å kunne bryne seg på, enten fysisk eller psykisk, så det er bare å brette opp ermene og trå til med nye krefter og blanke ark og håpe at det vil bli en solskinnsdag man går i møte.

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost