Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Når blir jeg perfekt?

Av Merima Muratovic, 28.10.2013

Min mann og jeg dro på bryllupsreise til en paradisøy på Kapp Verde, og i grunnen er det sant, men bare dersom man går innenfor gjerdene på hotellet. Ved ankomst fikk vi sammen med de andre nye gjestene på oss gule bånd rundt håndleddet med et nummer på, da skjønte jeg hva vi hadde gjort, vi hadde kommet til en charterøy.

Tyske stemmer var overalt, og jeg kunne ikke snu meg uten å være borti en portugisisk mann i speedotruse.

Ut av ingensteds kommer hun mot meg, med sitt store smil, og sine enda større pupper i det fri. Hun vandret rundt i lobbyen i en liten tanga, jeg kjente det knytte seg i magen og tok automatisk et hardere tak rundt mannen min. Deretter var de overalt, de vakre og brune damene med sine guds gaver fritt fremme, og jeg med min hvite kropp og lyserosa strekkmerker, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Bassenget var som en stor puppesuppe, og mennene var ikke noe bedre, de spradet rundt med sine six packs og små truser, de var der for å bli sett. Der var jeg, den lille konen med de korte bena, og som ble bombadert med nye fregner for hver solstråle som slo gjennom skyene.

Redningen ble min fake brunfarge på flaske, den lovte meg også en smidig hud.
Jeg brukte den flittig, selv om det fikk alle klær til å se ut som jeg ikke hadde vasket dem noensinne.

Jeg stekte meg i solen på min egen lille veranda, der var det trygt, og en flaske vin fra hotellets butikk hjalp ltt på humøret, så var det bare å vente på brunfargen.

Ved kveldstider begynte jeg å bli fornøyd, vet ikke om det var vinen, men jeg synes jeg så fine former der i speilet, og en farge som ikke var så verst. Jeg la meg da under hvite laken og sovnet noe mer fornøyd enn dagen før. Da jeg våknet lå jeg og rullet meg i orange streker fra min tan lotion.

Endelig turte jeg å ta på meg bikinien, jeg knytet den sammen fint i sidene, slik at sideflesket virkelig kom frem, men salgsdamen hadde sagt at det så ut som jeg hadde litt lenger ben med den fasongen, så litt sideflesk måtte jeg leve med.
Strekkmerkene på lårene var nesten ikke synlig nå, og jeg var ikke misfonøyd med de øvre delene heller, noe min mann bekreftet etter mange spørsmål om hva han virkelig synes.

Siden klokken var 8 tenkte jeg at det var trygt å finne seg en plass i solen etter en rask frokost, der jeg i tillegg skulle holde meg unna alt som fikk magen min til å se enda mer rund ut.

Jeg tok på meg mine små sandaler og trippet fornøyd på vei til bassenget for å sikre meg en solstol tidlig, men igjen kjente jeg den kvalmende følelsen i magen.

Der lå de, på rekke og rad og slikket sol, noen av dem var allerede så brune at jeg ikke kunne forstå hvor de skulle få mer farge.

Det var Ray ban solbriller på de fleste, små fargerike bikinier på dem som hadde rukket å ta dem på seg , og ikke minst hver eneste solstol var allerede tatt. Jeg følte meg som en liten hvalp som måtte ta halen mellom bena og gå stille min vei, jeg passet ikke inn med disse vakre svanene.

Mannen min holdt meg hardt i hånden og tørket tårene mine, gjorde sitt beste for å fortelle meg at jeg var fin slik jeg var, men mine 55 kg på 160 høyde føltes som en stor belastning, jeg var ikke som dem.

Jeg måtte likevel beundre ham for hans tålmodighet, men var ikke lett å tro hans ord om at de ikke var så pene som jeg trodde, og at jeg var finere, for de var så falske.

Når har det vært ok å være en ekte kvinne tenkte jeg, hvertfall en med former?
Hver eneste dag er det magasiner og reklamer som forteller oss hvordan vi bør se ut, men samtidig ber de oss være oss selv, en umulig oppgave noen ganger.

Det finnes kremer og produkter som skal hjelpe oss på vei, dekke over feil og mangler, likevel er det mange som er overrassket over at jenter helt ned i 10 års alderen idag får spiseforstyrrelser og mobber hverandre pga utseende.

Jeg er 25 år, og ble skremt av kvinner som ser ut som magasinmodeller og som tydelig bruker mye tid på å se slik ut, og etter hvert begynte jeg å se dem slik de virkelig så ut, det var feil der også.

Mange av dem satt også i solstolene og smurte seg med fake tan lotion, og jeg kunne også se noen som smørte solpudder på legger og mage, slik at de skulle skinne mer.

Med ett var de ikke så farlig, eller perfekt, så jeg smilte til dem istedenfor å se på dem som farlige gudinner, for jeg kunne se at de var akkurat som meg. Hvem gjør vi da dette for, hvem har fått bestemme at kvinner over hele verden føler seg ikke fin nok slik de er, eller har det alltid bare vært slik?

Denne opplevelsen fikk meg til å våkne litt, og jeg lot ordet perfekt ligge igjen på denne øya.

Jeg gledet meg til å komme vekk fra hotellet og dens makt, for på en måte føltes det som en fangeleir, der jeg ble fanget i en farlig tankegang, og ikke lenger kunne se meg selv.

Da hotellgjerdene åpnet seg, så jeg den uperfekte ørkenen med sine små streker i bakken, og kvinnene som vandret på den. De var ekte, med sine sterke føtter, runder former og ikke minst sin ekte varme.

Jeg følte meg fri da flyet endelig tok av fra bakken, jeg la fra meg noe jeg håper jeg aldri får oppleve igjen, men fortsatt skal jeg ta vare på.

Min flaske med fake tan lotion, i Bergen kan den være god å ha.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost