Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Et reisebrev fra Bar Tourette

Av Njål Arne Utgård, 03.02.2007

"Until TS-OCD is studied in the spacious style of "street neurology", we will not understand it. A narrow neurological focus misses the broader patterns". (Berecz 1992 s xiv)

Innledning

Som fysiognomiker og legantropolog (søkt men la gå) er jeg glad i å sitte som fluen på veggen og studere mennesker, i all dets mangfold, gjøren og laden, sondere dets utseende og vesen fra topp til tå.

Jeg elsker å forsøke å avdekke på frenologens vis hva som skjuler seg bak de brokete maskene til jordlingene (som du vet betyr person maske).

I den anledning satt jeg en formiddag noen år tilbake på Grand og studerte hvor riktige foldene i ansiktene lå plassert, hvor korrekt de spiste og tedde seg (Øivind Johnsen har virkelig gjort nytte for seg utenfor NRK tenkte jeg), hvor korrekt antrukket, hvor artikulerte og velmenende så mange gjester på den noble restaurasjon i vår hovedstad virket.

Jeg errinnerer at en en type, fra Egertorvet av utseende, kom inn, så utover de salongfahige gjester, datt på trynet plutselig, og ble liggende nede for telling en stund, uten at noen grep inn, før han ble lempet ut av noen ansatte, mens de som gadd å se på spiddet personen med noen vemmelsens giftpiler.

Jeg må spore litt av (skal raskt pense tilbake). Tanken spores til en TV-kveld i fjor en gang, var det vel? En paneldebatt om barn og oppdragelse tror jeg det var. Ikke ulike av karakter med Grando Sapiens var de fleste debattantene når jeg tenker meg om, også her med noen unntak nær selvsagt.

En av de som skiller seg ut av den ikkegemene hop, sitter og gjør noen ritualer. Han har i mange øyne et litt rufsete utseende og stil. I ny og ne dukker også rykninger og gryntelyder opp fra intet. Han vil nok tiltrekke seg nysgjerrige blikk fra TV-titterne av flere enn en grunn tør jeg formode, fra et publikum som forhåpentligvis også ser at han viser en spesiell sympati med hele kroppsspråket med den innledende debattant som virker litt usikker. På en måte virker det som han sender en positiv energi mot debattanten som ellers blir møtt med mange kontante og harde blikk, ikke på grunn av det som blir sagt, men mere som følge av en viss usikkerhet i framtredenen.

Mannen jeg har siktet mine øyne inn mot kommer raskt til orde. Dypsindig i tankegangen reflekterer han over enkle årsaker til ungdommens tiltakende anomi. Andre av det mere konvensjonelle slaget, medlemmer av den A-4 mimiske sorten, med ansiktet lagt i de rette folder, uttaler seg. Etterpå sitter jeg med inntrykket av at mange av de fra annerledeslandet også formidlet de mest originale svarene, i dag er det bare de jeg husker fra debatten, sannsynligvis et utslag av von Restorrfeffekten, loven om at det spesielle gir dypest minnespor. Mens jeg selv reflekterer over programmet, observerer minnesporenes forgjengelighet, mens jeg formidler mine refleksjoner om Grando Sapiens inn i harddisken, zapper tanken min så over til et annet program jeg så rundt den samme tid. En kjent mann forteller at han liker å gå barbeint i sin egen stue, ikke så bemerkelsesverdig det kanskje. Det besynderlige her var at han bare gikk barbeint med ett ben, av den årsak at han skulle føle kontrasten til foten som var stedt til hvile i sin garasje, skoene. Sånn kan en finne ut hvor deilig det er med fotnudisme, prøv selv!

Mine tanker vender igjen tilbake til Grand. Jeg ble forholdsvis mett av det jeg så på Grand, men var likevel sulten i mage og sjel.

Prisene på Grand var heller ikke etter min smak. Det ville ha gjort seg med litt mat og en strupelesker på en billigere plett, og jeg forlot det ærverdige sted i ens ærend, og gikk bort til en drosjesjåfør for å få finne ut hvor mine behov kunne bli mettet. Helst skulle det være på en plass med A-ørten folk (ja, ja kall det hva du vil). Sagene sa jeg, kjør meg dit, til en litt folkelig plass.

Etter råd fra drosjesjåføren landet jeg i en liten intim bule på Bjølsen en plass. Kafeen hadde heldigvis et lite bord til min egen disposisjon da stemningen i meg selv av tømmermannårsaker ikke var stilt inn på sosialkanalen denne dagen. Jeg hadde samtidig et behov for å titte litt på tilværelsens utlendigheter, føle kontrastene fra Grand nært inn på livet. Så her kunne jeg fri for all staffasje og påheng fordøye mat og drikke i ro og litt fred fra Grands honoratiores. Vel, kontrast må en virkelig si at det var, klientellet var Dickensk og ølet gikk ned som skulle det være en norsk drikkemønstring i Shanghai.

I et hjørne i svirebula sitter det fire sangglade for lengst avmønstrede sjømennn og durer i vei med sine strofer om Ola fra Sandefjord, fulgt av tåredryppende allsang, "I want to go home" var det vel, akkompagnert av en snurrig herre med gitar. Inn kommer en Rødsprit-Johnny som bønnfaller gjestene om en skjerv så også han kan delta i de orgiastiske Draugenofringer. Ingen forærer ham et offer eller en mine for den saks skyld.

Jeg gir ham halvparten av min første øl. Han stirrer på meg med vantro øyne som om var jeg selve frelseren på en gjenvisitt blant oss jordlinger mens han lesker strupen uten tanke på estetikk i hver slurk. Med et brak går han i dørken, ut av denne verden og inn i ett grand mal.

Klientellets brede erfaring med fall(esyke) gjør at han straks blir lagt i riktig leie, selv om all hjelpsomheten førte til at et par karer for løs på hverandre i kampen om å bli de første til å hjelpe sin bror udi nøden. O tempora o mores! Nobelkomiteen, hvor er dere? Sangen og svirepreiken gjennopptas, "I want to go home" runger gjennom de mørke veggene.

Jeg forlyster meg ved å dra opp av lomma et lite apparat som minner om en PC-mus, et biofeedbackapparat. Jeg legger apparatet diskret mot et øre i det en av de ansatte ser mot meg, og får momentant napp.

Dette utløser nysgjerrighet, og øynene hans søker stadig oftere til bordet mitt. Jeg tar det samme råtne peket med "musa" igjen. Nå er han tydelig stresset. Han drikker febrilsk fra en brus, selv etter at den er blitt tom, og søker omsonst kontakt med de andre ansatte som sitter ved bordet nærmest utgangsdøra. Jeg formelig hører hjertepumpa hans drar fram en febrilsk trommesolo.

Etter en liten stund med forsiktige blikk, som jeg parerer med tom, intetanende, bortretted blingsing kommer en kollega. Den "puuuuuh'n" var høy kan jeg si dere. Blikkene som utveksles mellom de to forteller at her var det følelse av ugler i mosen. Min følelse var at her var det svin på skogen. Jeg lar det bli med det. Foreløpig. Ved siden av meg sitter en temmelig påseglet personasje som jeg kommer i snakk med. For å sette de ansatte på prøve drar jeg fram notisbok og begynner å nedtegne det svirebroren forteller. Bekymringen blant de ansatte var nå virkelig til å ta og føle på.

Under samtalens gang får jeg holdepunkter om at jeg har kommet over det min antropolognese egentlig ville spore opp! Han var rundt 50 år, nå på attføring på femte året etter 30 års seiling på de syv hav. Psoriasisplager og problemer med balansen var en av årsakene til en for tidlig avmønstring fra livets mikadeker.

"Bare litt stressa eller halvfull får jeg gummibein. Beina og armer flyr til alle bauger og kanter".

Plagene trodde han kom fra fylla han for heftig hadde bedrevet i sine yngre daer. I alle disse år hadde han også seilt med noen lik i lasten som han aldri hadde klart å kvitte seg med i noen havn. Fra tid til annen kunne han plutselig begynne å banne eller skrike høyt uten å vite hvorfor. Stundom kunne kroppen hans flippe helt ut og begynne å skjelve ukontrollert.

Jeg bemerket at han blunket til dels veldig mye. Han sa at mange hadde bemerket dette men at han ikke hadde tenkt noe videre over det. "Rusk i øyet er det ikke så jeg tenker ikke noe over det. Andre ser jo slikt bedre enn meg".

Han var også ekstremt impulsiv og kunne på vei til butikken for å handle melk ombestemme seg og like gjerne dra til Singapore som på fjellet som han uttrykte det, om grunkene var innabords.

En gang hadde han plutselig en lørdag formidag etter et par halvlitere bestemt seg for å ta Thailand nærmere i øyensyn. Impulsen gikk lengre enn til å kjøpe en blomsterbutikk til en vakker forbipasserende kvinne og hadde ført til et gjesteopphold i Thailand som hadde strukket seg over åtte måneder.

Samtidig var han svært utålmodig og hadde aldri verken gjort gode miner til slett spill eller boycottet neveretten. Dette skyldtes hans fortid som tyskerunge, mente han, hvor erting og mobbing hadde vært en del av hans daglige oppvekst.

Han hadde også store lærevansker foruten at han stammet. Ingen heldig lapskaus i gamle dager eller nå.

"Men snill har jeg alltid vært, og jeg har alltid stått på for å hjelpe venner. En venn i nøden har jeg alltid vært. Jeg, tro meg, er følsom som et lite barn av natur. Musikk er god meddisin for meg og uten god musikk funksjonerer jeg ikke".

Han begynte å synge på noen Jens Book Jensen strofer.

Utover i vår lille passiar hadde Kong Alkohol virkelig begynt å gi hans hjernes fotsoldater ustødige ben å gå på. Han sovnet en stakket stund, men da han våknet opp fortalte han meg en litt underlig historie.

Det var noe han sa som fikk mine tanker til å føre meg til et par teorier jeg tidligere hadde funnet interessante, trass i all sin spekulativitet. I Oliver Sacks' bok med den litt aparte tittel og innhold "Mannen som forvekslet sin kone med en hatt" blir en av de mest fantastiske vitnesbyrd på usikkerheten rundt Descartes "ergo sum " berørt.

På en tur igjennon New Yorks gater skulle Sacks bli kronvitne til et et show av en dimensjon som den dag i dag virker like levende på ham som da dette underlige intermesso i en ung nevrologs liv åpenbarte seg. Seansen strakk seg over kanskje et halvt minutt, men i løpet av den tiden var Sacks vitne til en kvinne som på åpen gate holdt et show som kunne ta pusten fra noen og enhver. På kameleonsk vis antok hun et uovertruffent register av ansikts-uttrykk som til punkt og prikke var identisk med de personene hun passerte på sin vei.

Ikke nok med det, men i forbløffelsen over å møte sin egen karakter ansikt til ansikt, skiftet de som ble utsatt for dette pantomimiske mesterverk uttrykk som så igjen og igjen ble speilet i mesterens uttrykk. Ut i fra beskrivelsen gikk hun her Marcel Marceau, den store pantomimiker en høy skole.

Det var kanskje ikke så rart at Sacks etter dette møtet hvor kanskje et dusin personer fikk seg selv servert midt i fleisen i en mengde utgaver, begynte å stille seg en del eksistensielle spørsmål. David Hume's teorier om menneskets ustadighet, bildet på mennesket som en stadig skiftende teaterscene hadde fått syn for segn. Dette å bli speilbilde av miljøet, det å inderliggjøre det ytre til de grader må skyldes en enorm suggestibilitet som jeg vil føre videre.

Det var også en annen kopling som dukket opp i mitt sinn under den våte samtale. For ikke så alt for mange år siden hadde jeg lest en bok av en Rupert Sheldrake som hadde forfulgt noen teorier som vi også møter blant mange "primitive kulturer". Kahunastammen i Stillehavet tror at vi mennesker er en slags mottakere av alle tanker såvel som handlinger som hadde nedtegnet seg gjennom historien. Alt har sin egen bølgelengde på en måte, en bølgelengde som egentlig alle og enhver kan tappe, var teorien til Sheldrake.

Iflg. Sheldrake var planter, såvel som dyr og mennesker nedslagsfelt i et univers utover tid og rom, et slags Jungiansk arketypekar. Vi var underlagt det kollektive ubevisste som på sin side hele tiden ble påfylt. I et ekspansivt univers av tanker, reflekser, handlinger som gikk utover tid og rom forelå det som minnet om De Chardins noosfæren (åndssfæren) å ha landingsmuligheter i alle mottakere. Dette gjaldt alle mennesker, likevel ga det seg mest utslag hos de mest reseptive (Hunakoden kalles dette blant Kahunaene i Stillehavet).

Vi er alle som en radiomottakere med et potensiale til å ta inn alle kanaler, men primært var det medlemmer av arten som lå nærmest opptil hverandre som lettest tappet det ekspansive kunnskapsunivers, påsto Sheldrake (skjønner du?).

Særlig var dyrearters forkjellige ritualer og reflekser eksempel på at læring kunne overføres utover tid og rom, mente Sheldrake. Hos mennesker ga det seg også hos noen sånne utslag at de stilte seg lettere inn på andres kanaler, var mere reseptive for ekstrasensorisk persepsjon (ESP for de som tror på det) eller mere suggestible. Sacks identitetsforvirrede kvinne manifesterte kanskje denne påvirkningskraften som Sheldrake kaller morfiske resonans. Her etter en høneblund framskyndet av Draugenofringen begynte min samtalepartner å berette om en del selvopplevde erfaringer han hadde gjort seg som fikk meg til å knytte disse teoriene og observasjonene til det jeg hørte.

"Noen ganger så har jeg trodd at jeg er en kastekjepp for omgivelsene, en viljeløs uten styring og kontroll", sa han brått.

"Det låter litt dumt, kanskje, men jeg kan fortelle deg at jeg som skolegutt irriterte meg så forbanna over at jeg alltid hadde det med å tråkke mine sure føtter i salaten, en salat jeg sjæl måtte ete. Uansett om jeg egentlig stod bak kjeltringstrekene eller ikke så vær sikker på at jeg dreit på draget når en voksen satte i gang med å klare opp i en del faenskap som hadde gått for seg.

Var det f.eks. en som hadde rappa noe i fra noen i klassa og snuselærerfaenskapet begynte å utforske saken så gjett hvem som var mest nervøs? Forbanna nok blei jeg også syndebukken enda jeg ikke hadde gjort en dæmm skitt.

Ække detta rart, du, en gang gikk jeg igjennom tollen og blei plutselig dødnervøs, helt uten grunn. Jeg ble sjekka fra topp til liktå, men ikke noe fant de selvsagt. Da jeg omsider kom meg ut av flyplassen var det en som stakk en lapp i lomma mi hvor det stod. "You saved my ass, sailor". Først noen år seinere forstod jeg hva han mente. Men detta skjønner du ikke før jeg får fylt på med litt mer i skillingsvisa mi.

Noen ganger var jeg så å si ekko, ja ekko, og noen gutter i klassa visste å utnytte seg av denne egenskapen. Nei, jeg ække sprø, hør nå.

Han bak meg visste at dette trikset alltid gikk hjem. Nei, nå suurer jeg litt, eller?

Du, når han hemmoriden bak meg visket din fjert, så vær sikker som at ølet foran deg går ned i strupa og det langt lettere enn tran, at jeg gjentok det, men selvsagt mye høyere. Så spørte læreren med sine stilkeører hvem som sa din fjert, på pur faan, det skal jeg banne på, og jamen sa jeg ikke det samme igjen. Sånn blei jeg lærerens og klassas latterorgasmemiddelfavoritt.

Du, etter hvert begynte jeg å gjøra sprell, sa noe dritt da jeg minst av alt hadde kalkylert det, da det rent strattegisk var dumt, jeg kunne bare ikke noe for det. Banninga mi, kom da som oftest da jeg helst ikke burde det, i kristendummen ikke minst, jeg banna bokstavelig i kjerka. Jeg var "Faens Verpefuggel", sa en lærer til meg.

Noe merkelig var dette, syns jeg, da jeg ofte før jeg så typa, var i gang med det jeg helst ikke skulle gjøre, med et reportoar som jeg bare hadde når den bestemte personen var i nærleika. Jeg hadde det nemlig med å herme så jævlig. Jeg hadde alltid vært, ikke for å skryte, men det var ikke et fjøsdyr, husdyr eller fuggel jeg hadde opplevd som var i stand til å spy ut en tone som jeg ikke kunne immiitere. Det bare blei sånn da jeg alltid ufrivillig gjentok ting jeg hørte. Der var jeg sjef, "King åff the Road".

Men dessverre hadde det seg sånn at jeg også klarte å ta folk på kornet, ja dessvere, da dette også kom svært ufrivillig noen ganger. Egentlig var det noen satans bokormer eller pytongareere,vi kalte lærerne det, som var startsignal, på en måte. Værre var det å værra proff i gamet da jeg hadde det med å bli lærern foran meg f.eks. Selvsagt var det helst når jeg ble stilt overfor dem som ikke tålte det noe særlig, at dette oftest inntrådde.

Se på nesa mi, sa han, sånn går det når du har flabbedilla og attpå til er tyskerunge. "De ti bud" kalte de meg også, ja fordi jeg en gang reppeterte som et ekko de siste orda i hvert bud som stjele, ektemake osv. en gang lærerinna leste de ti bud, og fordi alle trodde at jeg var så Gudfryktig da, skjønner u?

Jeg er også fasst og overstadig dritings overbevist om at jeg blir bestråla på en måte, ja du skjønner hva jeg mener håper jeg?

Jeg, ække gal. Altså, noen typer, ja det er jeg helt overbevist om stjæler ennergien min. Du jeg skal si deg en ting. Jeg er sikker på at jeg er flere personer, helt avhengig av hvem jeg er med. Du vet du at sammen med noen kan jeg værra en helt annen person enn den jeg er. Nei, jeg surrer litt, men jeg veit at det er noen som tar ennergien min og andre som gir den tilbake. Til og med stemma mi forandrer seg jo, utseendet også trur jeg, alt etter som hvem jeg står foran. Detta skjer noen ganger allerede før jeg har møtt personen, jo, forklar det den som kan. Detta skjønner du ikke før du sjæl har følt det på gåsehuden. Oftest imidlertid er det som om jeg blir som jeg var ved forrige møte. Momentant skifter jeg hams så å si.

Du, jeg har titta litt i sjel mi ska jeg si rei, sett noen sammenhenger her og der. Du, en gang så fikk jeg så jævla fylleangst dagen derpå mens jeg satt på en benk. Fikk totalt panikk og begynte å løpe hjem.

Det rare var imidlertid at jeg et par år senere igjen fikk en identisk reaksjon, sjæl om jeg da var edru. Ja, jeg hadde i og for seg hatt mange liknende episoder senere, men nå hadde jeg ikke drekki på en stønd. Jeg flippa ut igjen, måtte bare hjem og legge meg. Vel hjemme igjen kom jeg på en ting. Jeg hadde sitti på samme benken som jeg satt på da dette skjedde første gangen jeg nevnte.

Du, jeg har stamma også, som du nå og da hører, kanskje, men det samme gjaldt det her. Alltid var det en plass, en butikk, jeg stamma enda hvor mye jeg prøvde å la vær. Overfor noen folk stamma jeg nesten aldri, overfor andre gikk det helt i stå.

Banninga mi, er jeg sikker på også ble styrt av det samme noen ganger. I kjerka f.eks., trur du jeg klarte å la hver å spy ut ulyder og faensord? Nææææei!

Etter hvert ble det så jævlig at jeg noen ganger blei en skikkelig kammelon. Miljøet snurra meg til de grader rundt fingern.

Dette førte mye dritt med seg, særlig med tanke på at jeg ble drittsekk når det var noen som trodde jeg var det så å si. Du sku veta at det var få som trodde noe positivt om meg. Jeg blei den lærerjævlene sa jeg var, tru meg ikke hvis du vil. Du, detta er mystitragisk.

Jeg skjønner godt at folk lo av en sånn tulling som meg, ikke bare av det her, men hør nå. Hele tida måtte jeg telle inni meg, av en eller annen iddiotisk grunn, og noen ganger kom jeg meg aldri hjem da jeg for hver b jeg så på et skilt måtte banne baklengs fire ganger, nei jeg tuller ikke, og gjorde jeg en feil, som jeg selvsagt var proff til, så måtte jeg ta på den første c- en jeg så. Detta skjønner ikke du, men noen ganger brukte jeg til og med stegan for å klare det. Sånn gikk allfabetet unna, ikke så rart at folk trodde jeg drev med orienteringsløp eller rebusløp hele tida og heller ikke så rart at jeg banna hele tida, eller hva syns du?

"Hei, Lystad'n finner du posten ?" var det en som spørte.

"Du", sa han, "egentlig er jeg å reit. Bare spør kompisa mine. Morra mi, au, syntes det, hu sa det bare var nerva som var i spenn og at jeg ikke kunne no for det. Dette har du etter onkeln din sa a. Aldri har det vært en snillere og flinkere snekker og kamspeller enn han, ingen var bedre enn ham til å brenne heller, så pass deg, sa a støtt.

Hjemme var jeg tru det eller ei reine engelen, ja nesten da, sjøl om jeg blei fort litt irritert da, ja jeg var en jævla kruttønne noen ganger, tru meg. Men mora mi sjæl om a noen ganger sikkert kunne ha ønsket at jeg blei satt på legd så så a igjennom fingra på alt sprellet jeg fant på, også at jeg banna. Noen ganger, da , la han til og lo. Det kan skje i de beste hjem det, sa hu allti til meg.

Han så på meg, sa knuuuullllll høyt og snart var han sovnet.

Jeg visste at jeg visste noe han ikke visste og begynte å fortelle akademisk og tørt i det han igjen hadde et stakket våkent øyeblikk om det som jeg trodde hadde feilt ham, og kanskje også Mozart for den saks skyld, som jeg sa til ham.

Kanskje Mozart hadde det til og med sa jeg. Hæ? sa'n med et vassent blikk.

"Samuel Johnson haddde det også" sa jeg. "Johnson var en berømte engelsk forfatter, kritiker og ordbokmann. Han gikk under klengenavnet Perpetuum Mobile.

"Evighetsmaskinen" blunket vår venn. Jeg fortalte videre. Han var kjent for å virvle rundt og gestikulerte med alle kroppsdeler. Til sine omgivelsers forlystelse kunne han også gjøre et plutselig hopp.

Han gryntet, plystret og talte med seg selv ustanselig. Når han passerte dørterskler fulgte han bestemte ritualer, og om ritualene ikke stemte, måtte han gjøre et nytt forsøk. Når han spradet rundt i byen fulgte han sin trang til å berøre lysstolpene han passerte ... 27 år gammel ble han nektet jobb som skolestyrer. Skoleledelsen fikset ikke hans bisarre adferd. Han likner litt på meg han der, sa vår venn. "Da er du i så fall snart 300 år" svarte jeg.

Johnson var født 18.09 1709. Han hadde en vanskelig fødsel. Faren var bekymret for barnets helse og sørget for å skaffe amme de første ti uker i lille Samuels liv. Ulykkeligvis så viste det seg at dette skulle få sine følger da ammen hadde pådradd seg tuberkulose slik at lille Samuel ble smittet.

Han ble nesten blind på venstreøyet. Synet på det andre øyet var også nedsatt. Tuberkelbakterier i lymfene gjorde også at sykdommen spredde seg til andre deler. Hørselen på venstre øre gikk tapt og nedre del av ansiktet ble preget av kopperarr.

Han ble også tatt med til en lege for å tømme infeksjoner han hadde fått i venstre arm. Der fikk han et snitt i armen. Datidens teorier forfektet at dette skulle bli holdt åpnet og tildekkes med hestehår. Til han ble seks år led han av legenes uforstand. Kroniske betennelser og irritasjoner og påfølgende operasjoner var effektene av hestekuren. Samtidig ble han også offer for offentlig beskuelse som følge av sin aparte følgesvenn, hestehårene.

Det emosjonelle klimaet i hjemmet var heller ikke det beste. Faren var arbeidssom og utadvendt, moren depressiv og emosjonelt fraværende. Foreldrenes forskjellige natur og ditto vanskelige forhold ga heller ikke rom for den mest harmoniske og romantiske oppvekst.

Det skoleledelsen, legene og resten av samtiden umulig kunne vite, var at Johnson også var berørt av et syndrom som først 100 år senere skulle få sitt dåpsnavn; Gilles de la Tourette Syndrom.

Da den franske nevrolog Georges Gilles de la Tourette, elev av 1800-tallets store nevrolog Charcot, skrev sin avhandling om en studie av en slags nevrologisk tilstand karakterisert ved en manglende motorisk koordinering og med ekkolali og koprolali var det syndromets eksotiske karakter som var mest iøyenfallende.

De ni pasientene som ble omtalt fremviste en ekstrem energi med alle sjatteringer av motoriske og vokale tics. Og manerer som ikke kan regnes for helt comme il faut i form av kopiering av andres adferd, ord og vendinger gikk igjen. I all denne ekstreme synliggjøring av uregjerlig energi kom til tider alskens sverteord og bannskap på løpende bånd.

Ikke til å undres over at tidligere tilfeller av Tourette Syndrom (TS) som en eller to av de gamle romerske keisere virket ikke rent lite forskrudde for omverdenen. Mange ble antatt besatt av djevelen. Samfunnet besvarte dette med "å drive djevelen ut med Beelzebub", og enten havnet "de besatte" på bålet ellers så ble de utsatt for djevelutdrivelse. Mange ble også utstøtt som følge av tidens uforstand.

Du kan spørre deg hva dette skyldes. En garanti mot dårlig oppdragelse er selvsagt ikke en adelig bakgrunn. Men at denne mystiske ticsssykdommen kunne ramme alle samfunnslag var Marquise de Dampierre et levende bevis på". Jeg leste opp for ham fra noen ark jeg hadde i en pose.

"Midt i en interessant konversasjon kom hun med plutselige utrop, uten å kunne stoppe seg selv, og hun forstyrret omgivelsene med forferdelige skrik krydret med ord som stod i sterk kontrast til hennes ellers så distinktverte manerer og bakgrunn."

Som følge av sin aparte opptreden ble hun delvis skjermet fra det gode selskap i 1800-tallets Frankrike.

Med 1900-tallets inntreden tok den "sjelløse nevrologi og den kroppsløse psykologi" mer og mer overhånd, og interessen for Tourette Syndrom svant hen. Likevel hadde dette mystiske syndromet vært gjenstand for mange teorier, spekulasjoner og observasjoner.

Meige og Feindel hadde i deres "Les Tics et leur traitment" (1902) behandlet temaet og særlig syndromets hedonistiske side og tema umiddelbar behovtilfredsstillelse ble viet spalte-plass. Denne interesse berørte også syndromets infantile og selvopptatte manifestasjoner.

Psykoanalytikere hadde også sine teorier om syndromets årsak. Et eksempel på det var "å gjøre seg stygg er makt" hvor de siktet til grimaser og tics.

I behandlingen inngikk da også speilterapi hvor pasienten ble oppdratt til folkeskikk foran speilet. Andre psykoanalytikere så på tics som en ubevisst reaksjonsdannelse hvor ticsene var symptom på fiendtlige, ubevisste holdninger. Andre igjen mente at tics hadde klare paralleller til onani/autoerotikk.

De psykodynamiske teoriene som blir lagt fram i dag er heldigvis litt mere sofistikerte. Berecz f.eks., prøver å forstå tics ut fra katastrofeteorier, teorier som forsøker å belyse matematisk det diskontinuerlige, plutselige elementet i alle former for liv og adferd. Diskontinuerlige virkemidler finneren i pedagogikk og psykologi i form av møte, vekkelse o.l. Her råder synet at endring ikke en er forenlig med forutsigerbarhet, i form av lineære overganger hvor troen er at ris og ros som virkemidler leder en til målet samme åkken som.

Tourettes syndrom i lys av Piaget's sirkelreaksjoner

"It is in the early relationships with parents and playmates, not in chemical imbalances that researschers and clinicians will find the missing pieces to the puzzle of compulsive behaviors.

In summary, I'm shifting paradigms from demons and drugss, to parents and peers. The appropriate paradigm for understanding TS and OCD is developmental psychology, broadly defined to include its many related specialty areas ssuch as neonatal attachment and development, infant social and emotional development, parent- child interactions (technically known as object relations theory), socialization and peer relationships, and adolescens". (Berecz 1992 s. 5)

John Berecz ser paralleller mellom tics og Piagets sirkelreaksjoner og mener at tics er utsprunget fra de disse tidlige stadier i liver.

"De har røtter til de sirkulære reaksjonene i barndommen. de tilføres energi fra spedbarnets kamp for autonomi, og blir ytterligere påvirtket av skam og ydmykelser i barndommen" (s. 16).

Sirkelreaksjoner er barnets måte å møte en ny erfaring på ved rytmisk å gjenta den originale bevegelsen om og om igjen. Dette er også reflekser som blir aksentert under stress ved at de har en beroligende effekt på barnet. I den sensorimotoriske perioden (Piaget) støter en på primære, sekundære og tertiære sirkelreaksjoner.

I det første sirkelreaksjonsstadiet (1-4) dominerer barnets tendens til stadig å gjenta medfødte reflekser som suging. Barnet blir på den måten kjent med sin egen kropp og får innøvd bestemte bevegelser.

Tics som har sine røtter tilbake til den tiden er tungesuging, lukte på ting, spise og suge på ting, neglebiting, pilling i nesen, hårplukking o.l.

Tilstedeværelsen av personer gjør at mange av disse rytmiske bevegelsene blir "bløtere", mens stress, deprivasjon av signifikante andre gjør at bevegelsene blir mere overdrevet. Derfor blir dyadeforholdet i kommunikasjonen barn og mødre av essensiell betydning for å forstå tvangsforstyrrelser og tics.

Forrykkes den glatte transaksjonen hvor den ene parten handler og den andre reagerer ved f.eks. mangel på tilstedeværelse av moren når barnet søker kontakt står barnet i fare for å reagere med mere aksentuerte sirkelreaksjoner som ytterligere blir karikert i stresssituasjoner. Fra 4-12 måneder oppstår de sekundære sirkelreaksjoner hvor barnet nå begynner å utforske miljøet utenfor kroppen. Barnet tar nå også ting i munnen, ryster på skrangler, kaster ting bort osv.

Ute av syn ute av sinn er heller ikke snart lenger gyldig, og fra rundt halvvegs i dette stadiet begynner barnet å se etter ting under teppet osv. Tics med røtter til denne perioden er sentrert rundt oppmerksomhet. Grimaser, berøring av andre, suging, slikking o.l. er barn av denne tid. Ekkofenomener likeså.

En del mere eksplosive tics som grynting, bjeffing, hvining kan en også møte på fra denne tiden. Når barnet kommer til de tertiære sirkelreaksjoner (12- 18) måneder begynner objektpermanens å oppstå. Samtidig begynner barnet nå å bli mere og mere opptatt av nyhet. Barnet begynner nå også å gå og prate.

"De er utviklingsmessige frosne adferdsbiter fra tidlig i livet" skriver Berecz. Disse preserverte reminiscenser vil senere i livet gi seg uttrykk under stressbetingelser.

Tiks blir derfor paraleller til barnets behov for oppmerksomhet og kontakt. Tics og ritualer kan derfor sees på som surrogatmødre, en "kinestetisk- proprioseptiv mamma" (Berecz s. 37). Men vel verdt å merke seg er at både deprivasjon og brudd på dyaden, overdreven omsorg uten rom for at barnet også får styre og utvikle kompetanse på egen hånd kan lede til feilutvikling med tics og tvangsfortyrrelser som sutteklut. Likevel forfekter Berecz at først og fremst deprivasjon er ticsenes såkorn.

Det som skjer etter de første to årene kan på sin side også være katalysator for å utløse tics som er lært som sirkelreaksjoner. Ofte opplever en at traumatiske opplevelser går forut for tilsynekomsten av de første tics.

Ambitendens

Med ambitendens menes den adferdsmesssige siden av ambivalens. Berecz kategoriserer OCD (tvangsforstyrrelser), den kognitive siden som ambivalens. Tics, den somatiske delen av samme mynt kaller han ambitendens.

Med det siste menes at man i en handling både kan tiltrekke og frastøte omgivelsenes oppmerksomhet. Tics, som man skjønner er et eksempel på dette.

Dette gir sine første utslag rundt 18 måneder, en alder hvor følelsen av å være et individ oppstår med separasjon- individuasjonsprosessen på scenen.

I denne perioden begynner barnet å tilrive seg frihet, behov for å utforske omgivelsene på egen hånd tar form. Dette kan ofte medføre at moren holder igjen. Barnet blir sint og vil rive seg løs, hvorså barnet begynner å gråte. Moren trøster og barnet blir beroliget igjen osv. Det er her Berecz mener at en konflikt mellom handling og tenkning, soma og psyke står i fokus. Ikke minst som følge av den voldsomme utviklingen motorisk og verbalt som da foregår.

"Jeg tenker, altså er jeg" er det ønskelige forløpet. Hos en med TS oppstår på den andre siden, "jeg handler, altså er jeg". Det ønskelige i denne konflikten er imidlertid ikke et enten eller, men at den trassige og autonome delen av selvet og den føyelige delen forenes. Feilutvikling her medfører at soma tar kontroll, en blir en perpetuum mobile.

TS i lys av katastrofeteorier

Mennesket er ikke en rutetabell, hvor en med sikkerhet kan si hvor et bestemt menneske befinner seg på ethvert tidspunkt. Heller er det en forholdsvis plutselig overgang fra en eksistensiell tilstand til en annen som følge av en kontinuerlig såvel som plutselig påvirkning som er det som preger livet. Om en person beveger seg fra A til B er det ikke gitt at personen var nærmere B enn A sekundet før en nådde B.

En plutselig overgang fra en tilstand til en annen er noe som en er vitne til overalt på livets scene. Har en vært vitne til gasser som går over til flytende væske, lyn som kommer fra nesten klar himmel, en bru som plutselig kollapser etter at den få sekunder tidligere tilsynelatende var solid vil en forstå dette.

Berecz overfører disse erfaringene til tics, ut i fra katastrofeteorier.

Rene Thom var den første som introduserte katastrofeteorier for å belyse en mengde forkjellige diskontinuerlige fenomener. Senere har disse teoriene også blitt overført til psykiatrien og her blitt forsøkt som modell for å belyse en rekke psykologiske fenomener.

Med utgangspunkt i E. Zeeman sin anvendelse av katastrofeteorier som modell for forskjelligartede psykologiske fenomener forsøker Berecz å forklare tics, et fenomen som nettopp er et eksempel på destabilisering, en overgang fra ro til bevegelse. Psykiatrien er netttopp et felt hvor en er vitne til at ting går i rykk og napp. Periodedrankeren drikker og drikker for plutselig å slutte. Da alle tror at han er limt fast til vannvogna starter det igjen og sånn fortsetter det "omatt og omatt".

Manisk depresssivitet er også et klart eksempel på det uforutsigbare og "enten eller- kledningen" som mange psykiatriske lidelser bærer preg av.

Katastrofeteorier ut i fra Zeeman i f.h.t. til adferd tar utgangspunkt i at minst tre av følgende fem kriterier skal være oppfylte.

  1. Adferden er bimodal (ambitendens f.eks.)
  2. En er vitne til plutselige forandringer i adferd
  3. Adferden veklser fra den ene ytterlighet til den andre, en slags "approach-avoidance"
  4. Det eksisterer en " all or none" lov. Den gyldne middelvei finnes ikke
  5. En liten forandring kan ha store følger senere, både negativt såvel som positivt

Mellom 1/4 og 1/8 av alle mennesker har forbigående tics i barndommen. Skolestart, det å bli overlatt til seg selv, konkurrere om oppmerksomhet med 20- 30 andre barn, er nevnt som trigger for de første tics.

Av avgjørende betydning utover alvorlighetsgraden av ens ballast av deprivasjon kan denne sosiale begivenhet være. Følelsen av skam oppstår med erting, selvet blir degradert og en får forsterket sin vandring i den onde sirkels land. Ikke mye fantasi skal til for å følge denne logikken.

For å anvende katastrofeteorier overfor TS kan en ta utgangspunkt i at tics medfører skam. Skam kan så igjen koples til et nett av følgesvenner som sinne, frustrasjon, forakt, frykt. Som en vet er skam noe som intreffer plutselig. Rødming er eksempel godt nok på det. Det kan heller ikke kontrolleres.

Som skam er rettet innover vil sinne lett bli rettet utover (selvmutilering og selvmord kan være unntak).

For et barn med tics er sinne et forsvar. I stedet for å bli oppslukt av skammen kan sinne være en løsning på konflikten. Med det som er lært i de første år som påheng blir ticsene presentert med skam og sinne som følgesvenner.

Ticsene blir også offer for spalting. Fra føyelighet til trass viser ticsenes multiple karakter seg. På ticsene står det skrevet "jeg gir f...". Samtidig leder ticsene til skam, snillhet og føyelighet hvor så personen plutselig hopper over til en følelse av frustrasjon og sinne som også gir seg uttrykk i mere tics. Dr. Jekyll og Mr. Hyde analogien er ikke for ingen ting ofte blitt trukker fram i TS-litteratur.

Ticsene er således et uttrykk for selvtrøsting og å redusere angst som igjen strekker seg fra bekymring i den ene enden til panikk i den andre enden. Forløpet i form av den konstante beredskapen medfører imidlertid at personen med TS aldri får mulighetene til å få spent av for så å stabilisere seg.

Sånn forstår en at at TS er en analogi til vann som begynner å koke. Det bare begynner å koke helt plutselig, hverken mer eller mindre. Hos Touretteren er kjelen alltid varm og vil når som helst stå i fare for å koke over. Hos andre vil kjelen kjølnes. Når den er varm kan en på sin side noenlunde kunne forutsi tidspunktet for når det begynner å koke.

Dette mener Berecz igjen må sees i lys av av det som inntreffer under innlæring av de sirkulære reaksjoner.

Jeg har over nevnt eksempler på tics som Berecz setter i forbindelse med de første ett og ett halvt årene. Utover denne perioden vil mange andre tics også oppstå.

I den tredje perioden, de ambitendente månedene fra 18- 36 måneder, perioden hvor barnet krever autonomi finner en benstamping, hoderysting og skuldertics.

I den 4. perioden, perioden som strekker seg fra 3- 6 år står også autonomiaspektet sentralt. Selvmutilering, trossing av imperativer oppstår. Du skal ikke blir til jeg skal.

Den 5. perioden som spenner fra 6- 12 år er perioden hvor vi får våre pass påskrevet. Selvbildet kan fort bli skadelidende. Uttesting av omgivelsene er karakteristisk for Touretteere i denne perioden. "Liker de meg trass i alt faenskapet jeg gjør" er spørsmålet som den med TS vil få svar på.

Dette bringer en inn på temaet behandling. Siden syndromet er så mangefasettert er det vanskelig å finne et medikament som fjerner alle de outrerte manifestasjonene på syndromet problemfritt. Det er de med alvorlig grad av tics, som medisinen best kan være til støtte for. Men med medisinering av adferd og tics ligger det også en fare i å komme til skade for å helle barnet ut med badevannet.

Dr. Oliver Sacks, som jeg har berørt tidligere, også kjent fra filmen "Awakenings" som omhandler en medisinindusert form for TS, har skrevet om dette dilemmaet.

I boken "Mannen som forvekslet sin kone med en hatt" forteller han om "Witty Ticcy Ray". Ray var kjent som et oppkomme av alskens innfall, et muntrasjonsråd i alle sammenhenger. Hans evne til improvisasjon nådde ofte de store høyder i et jazzensemble han flittig spilte i. Når han følte et tic kanaliserte han elegant energien over til trommestikkene, noe som frembragte de mest uventede trommesoloer. Hans raske reflekser hjalp ham også til å lettere kunne ta soloene på sparket.

Likevel var det ikke bare trommestikkene som førte den reneste pendlertilværelse. For å få sving på arbeidstilværelsen med oppsigelser etter oppsigelser ble det nødvendig for Ray å gå veien om medisinering. Men som en konsekvens av medisinene viftet den uregjerlige energi raskt farvel og hva stod igjen?

Ray uttrykte det sånn:

"Anta at en kunne fjerne ticsene", sa Ray. "Hva skulle det bli igjen.Jeg består av tics. Å gå på Haldol er trist. Man blir tørr og nøktern."

Under en tale ved et Tourette-symposium uttalte Oliver Sacks det på følgende måte:

"Jeg tror at Tourette ikke bare (og noen ganger ikke i det hele tatt) er en tilstand som skal behandles,men en "forskjell" som skal respekteres".

Langt på vei kan en være enig med Dr. Sacks. Bøker om emnet har han skrevet på grunnlag av sin praksis som nevrolog. Men noe som i kanskje sterkere grad enn noe annet som har påvirket Sacks er besøk han har avlagt i en liten by, La Crete, helt nord i Alberta-provinsen, Canada.

Her har en religiøs sekt, kalt mennonitter, grunnlagt et pasifistisk bondesamfunn. Her lever de et et tilbaketrukket liv i pakt med naturen.

Det som er interessant her er at i den lille landsbyen er alle på en eller annen måte berørt av TS. Enten har deres slekt og venner det, eller de har det selv.

Det er derfor La Crete også blir kalt Touretteville. I vårt strømlinjeformede samfunn kan TS være en forbannelse, men mennonittene mener at Tourettere er berørt av Guds hånd.

Slik sett er Touretteville et paradis for en gruppe mennesker samfunnet ofte har utsatt for en stemoderlig behandling.

Kunnskap og forståelse er her som ellers nødvendig for sykdommens forløp. Likevel er det ikke til å komme bort fra at intervensjon kan være ytterst nødvendig. I dag er det også bedre medisiner på markedet samt at en nå er blitt flinkere til å finne den rette dosering. Ofte vil en også kombinere medisiner for å få den mest mulig gunstige effekt.

Dr.Comings har fremsatt en hypotese om at TS i større grad tenderer å migrere til ytterkantene enn "normalbefolkningen". Samuel Johnson som jeg behørig har berørt kan kan stå som eksponent for den ene ytterligheten. Ja, kanskje Wolfgang Amadeus Mozart likeså, som jeg nevnte.

Selv om dette er og forblir rene spekulasjoner, har i hvert fall Rasmus Fog og Lars Gunre uavhengig av hverandre(?) spekulert i muligheten av dette.

Mozart-litteraturen kan gi visse holdepunkter for en sammenheng her. Særlig hans uutgrunnelige infantile energi ispedd obskøniteter kan delvis tyde på dette, mener de to forskerne.

Meige og Feindel (se over) kunne kanskje ha slått følge her om de hadde fått sitt besyv med i laget.

Etter å ha lest brev som er foret med tvangsmessig "flippe-utgyting" blir dette inntrykket mere holdbart for ettertidens fortolkere.

Det er også i litteraturen og beskrivelser av Mozart lagt fram treffende beskrivelser som også viser eksempler på motoriske tics, noe som kan fyre opp under den tilsynelatende løse hypotesen.

Men uansett, Samuel Johnson (også diagnostisert i ettertid) og gutten som kunne bragt Mor Theresa til fortvilelse er slående kontraster.

Du akkederer verre enn en akkdemiker svarte plutselig vår venn, med et forvirret uttrykk i ansiktet. Driver du gjøn med meg eller er du sprø? spurte han. Først trodde han at jeg tulla me'n men etter hvert ble han mer og mere overbevist om at det jeg beskrev var hans faste følgesvenn gjennom alle de år han kunne huske var sant.

"Dø. jeg syns du blei vel akkademisk så jeg må innrømme at jeg ikke skjønte alt du sa. Noe av det du preika om er for meg like uforståelig som at hu Rinnankjerrings, hu Kitty Grande, valgte å skifte navn til det a gjorde. Greit nok at navnet hennes var betent, men å skifte navn til Kitty Fitte tar kaka. Han lo rått en stund før han sa. "Men om det stemmer at jeg har Tolv Rettes, som kan forklare hvorfor jeg aldri har vunni i tipping, trur'u ikke at jeg kanskje fikk beskjed litt for seint da?", sa han. "Men jeg er egentlig ganske likegyldi jeg" sa han. "Hva ska jeg med en etikett oppå alt det andre, kan du si meg det? "Du det meste du babla om skjønte jeg ikke noe av skal jeg verra helt ærlig. God sovemedisin var det i det minste".

Like etter sovna han igjen. Jeg vekka ham ikke.

49 år var gått. På en restaurant på Bjølsen kommer en fremmed innom og stiller en diagnose over noen "kopper brunt vann"; Tourette syndrom, til en "faens verpefuggel". I morra er samtalen bare en grumsete guffe minnespor i toppkassa til vår fascinerende venn. Men det kan være det samme? Jeg tenker på det Oliver Sacks sa på følgende måte under en tale ved et Tourette-symposium uttalte :

"Jeg tror at Tourette ikke bare (og noen ganger ikke i det hele tatt) er en tilstand som skal behandles, men en "forskjell" som skal respekteres".

Jeg husker en fotballbok jeg en gang leste hvor forfatteren spekulerte i hva som hadde ville ha skjedd med Puskas, det ungarske fotballgeniet på 50-tallet, om han hadde vokst opp i England. Puskas hadde som noen innvidde kanskje husker et dødt høyre bein og en briljant venstre fot. Forfatteren var sikker på at engelskmennene fort hadde klart å vaske bort problemene med høyrebeinet. Men i iveren hadde de også garantert klart å spyle bort geniet. Jeg er sikker på at at om vi hadde latt folk få dyrke de talentene de har og ikke fokusert så mye på hva de ikke har eller kan så hadde verden virkelig vært verdt en messe. Også for en faens verpefuggel.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost