Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Sauen

Av Ola Anton Bakke, 05.09.2008

I dag har jeg lyst til å snakke litt om vårt vanligste husdyr, sauen. Alle kjenner vel dette kloke, vakre dyret som hopper med grasiøse sprang over markene. Nei, vent litt, det var visst feil dyr. Det var gasellen det. Sauen er dyret med det tomme blikket, som er like grasiøst som en sagkrakk med en skinnfell over. Mange stifter daglig bekjentskap med den i form av gensere, votter, eller sokker, som er laget av ull. Sauen er også en del av det dagligdagse kostholdet for mange. Da i form av fårepølse, fårefrikassé, fårikål og smalahaue. Ganske merkelig forresten at det eneste dyret hvor vi legger hele hodet på tallerkenen, er det dummeste.

For at de er dumme er det ikke tvil om. Gamle skjellsord som "Din sau!" og "Fåreskalle!", stammer fra den tiden da folk levde tett innpå dyrene, og forsto deres tankemåte. De hadde sikkert observert hvordan en flokk sauer oppfører seg når man slipper dem inn på et beite dekket av saftig gress. Da løper alle bort til gjerdet for å finne et hull de kan få presset hodet gjennom for å få tak i noen usle strå eller litt ugras på yttersiden, mens de står i frodig mat til opp over skuldrene. De så sikkert også hvordan sauer kastet seg mot gjerdet gang på gang, som om de trodde de skulle komme gjennom bare farten var stor nok.

Den som har kommet over en flokk med sauer på veien vil kunne bekrefte at de ikke akkurat er glupe. I stedet for å luske ut på veiskulderen eller ut på beitemarkene, begynner de å løpe foran bilen bortover veien. Ikke nok med det, stadig kommer nye sauer til fra beitene omkring for å kaste seg inn i løpet foran bilen. Det er nesten som okseløpene i Pamplona.

Skjønt løping er kanskje ikke den rette beskrivelsen av måten disse dyrene beveger seg på. En slags hoppende vralting er nok mer passende. Når jeg ser på dem blir jeg nostalgisk. Jeg tenker på sauene jeg lagde av furukongler og fyrstikker da jeg var liten. I våre dager har jeg har faktisk sett barneleker bevege seg mer grasiøst enn disse dyra.

I Norge behandles sauene på samme måte som "Hellige kuer" i India. De kan bevege seg fritt hvor de vil. Man har ikke lov til å stenge dem ute fra tomta, og stakkars den som skulle være så uheldig å kjøre på en. Da må man ut med flere ganger det som er kiloprisen i butikk for kjøttet. I tillegg kommer utgifter til reparasjon av bilen. Det spiller ingen rolle at sauen har ligget som en selvmordskandidat rett innenfor en mørk tunnelåpning, bilføreren har skylda.

De vanligste saueslagene i Norge er Dalasau og Spælsau. De siste årene har det visstnok kommet en type til som heter Halalsau. Denne blir foretrukket av de av våre nye landsmenn som er muslimer. Bjørn, gaupe og jerv derimot spiser like gjerne Dalasau som Halalsau. Og disse bråkete dyrene med matbjelle om halsen ber jo nærmest om å bli spist. Dårlig kamuflert er de også, særlig Dalasauen som har vinterpels hele året. Om vinteren er de jo innendørs og trenger ingen kamuflasje.

Noen lam er litt "finere" enn andre og vil ikke drikke melk fra skitne spener. De vil ha melken servert i en kopp av bonden selv. Disse blir kalt for "koppelam".

Det virker forresten som om det er noe helt annet enn melk og vann som blir drukket ute på jordene. Noen ganger høres det ut som rene fylleslaget, eller et supporter sammenstøt under Cupfinalen mellom Brann og Bodø-Glimt. Alle skriker ÆÆH, MÆÆH, MEEEG, EEEG i munnen på hverandre til de blir hese. Innimellom høres voldsomme brekninger og såre hyl. De små lammene løper forskremte rundt en mor som ikke har tid til å stoppe opp slik at de får spist en gang. Hun skal nemlig bort for å ta en bit av den gresstua som en av de andre sauene har funnet. Selv om de vasser i mat skal alle ha det samme strået.

De er nesten som mennesker!

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost