Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Tanker om kjærlighet og andre problemer

Av Per-Arne Gundersen, 26.04.2003

Dette er ikke en erotisk novelle, men heller noen tanker rundt livet og kjærligheten generelt.

Det er rart å tenke på at man faktisk kan gå et helt liv og bare slite. Slite med gjeld, slite med jobb, eller slite med følelseslivet. På den andre siden så kan man jo rett og slett la være å slite. De aller fleste av oss har jo tross alt noen valgmuligheter opp gjennom livet. Man kan velge å jobbe med noe man hater så mye at man faktisk gruer seg til å gå på jobb. Tenk å gå rundt et helt liv og ikke kunne glede seg over det man skal gjøre stort sett hver dag! Alternativt så får man finne noe meningsfylt å gjøre. Ja, faktisk hva som helst bare det gir en mening i hverdagen.

Alle har vi angret på et eller annet dumt og uoverveid som vi har gjort i livet vårt. De aller fleste sikkert mer enn 1 gang, men da vil jeg spørre alle de som er så forsiktige med å ikke skal gjøre noe galt; Vil du ikke heller angre på at du gjorde et feil valg, enn å kanskje sitte på et eldresenter på dine gamle dager, og angre på alt det du aldri fikk gjort og prøvd, fordi du var for redd for å gjøre noe dumt? Jeg ønsker IKKE å sitte på mine gamle dager og angre på at jeg ALDRI gjorde de tingene jeg hadde lyst til fordi jeg var for redd for å gjøre feil. Å gjøre feil er jo tross alt bare naturlig.

Når det er sagt vil jeg fortelle at jeg har elsket mange ganger og blitt elsket igjen mange ganger, og da tenker jeg ikke på den kjønnslige omgang som de fleste levende individer praktiserer. Nei, jeg tenker på den dype altoppslukende kjærligheten som to mennesker kan være i stand til å føle for hverandre. Det er denne formen for kjærlighet som har gitt meg både de beste og de verste stundene i mitt liv til nå, og hver gang har jeg sagt at det skulle være den siste.

Nå sitter jeg der igjen; og elsker. Elsker på en slik altoppslukende måte som du ikke ser noen vei ut av. Lykkelig? Nja, det kan jeg være av og til, men jeg kan like fort være ulykkelig i min kjærlighet. Det finnes mange skjær i sjøen når man er forelsket og bare ønsker å ha det godt sammen med den man elsker. Tenk at vi kan oppleve den mest intense følelse et menneske kan føle, nemlig en altoppslukende og total forelskelse for et annet menneske. Kan det finnes noen form for følelse som er sterkere enn dette? Og så, kanskje helt uten at den ene parten er klar over det så har det skjedd et eller annet underveis i prosessen som gjør at man går hver til sitt. Jeg har ingen tro på en lykkelig slutt på et kjærlighetsforhold. Vi har alle forskjellige måter å takle et brudd på, og vi viser det også på forskjellige måter utad. Hvor har det da i så fall blitt av kjærligheten man skulle ta vare på og aldri gi slipp på? Der kommer altså poenget som jeg aldri har klart å finne svaret på, og kanskje finnes det ikke egentlig noe svar på det? Nei, skaff deg en hund, og du er garantert evig troskap og livslang kjærlighet.

Kanskje har vi mennesker rett og slett for mye vett! Kanskje vi bruker våre evner alt for mye på vårt eget ego, og på den måten glemmer å ofre nok av vår tid og våre evner til hverandre.

Er det dette som gjør oss forskjellige fra alle de andre levende organismene som formerer seg ved hjelp av mannlig og kvinnelig kjønnsorgan? Tenk hvor deilig det er å føle seg begjært, eller til og med bare beundret! Er dette en viktig del av den menneskelige psyken? Da vil jeg gjerne svare et uforbeholdent JA! Jeg tror faktisk at dette kan være en av de sterkeste drivkreftene bak de følelsene mange av oss mennesker har. Det skjer noe med vår selvfølelse, og med oss som individ når vi føler oss attraktive.

Hvor mange ganger har vi ikke sett dette i et røykfylt utested der mange mennesker av begge kjønn er samlet, og hvor inntaket av kunstige stimuli kan være til dels ganske høyt. Det flyr jo faktisk blikksignaler og andre former for observasjoner og til dels utilslørte komplimenter (les: dårlige sjekketriks) gjennom et røykfylt, adrenalinspekket lokale nesten daglig. MEN ER DETTE GALT? Ligger det ikke i vår primitive natur å sende og motta slike signaler? Er det ikke en del av urmennesket som kommer fram i oss under slike omstendigheter?

Det hele blir jo faktisk ikke feil før det er en tredje part involvert i skuespillet som ofte foregår i disse situasjonene. Jeg vil tro at alle som på en eller annen måte har jobbet på et slikt sted, det være seg som personale eller som i min situasjon musiker, har vært i stand til å observere hvor simpelt og til dels horete både menn og kvinner kan oppføre seg i gitte situasjoner. Som musiker har man jo opplevd mer enn en gang at dama kommer bort og gjør en utilslørt anmodning mens typen enten sitter avdrukket i en krok, eller av en eller annen tilforlatelig grunn ikke er til stede der og da slik at han får med seg hva som foregår. Kanskje han rett og slett sitter hjemme med barna mens kona/samboeren er ute og prøver seg fram med diverse anstøt? Eller kanskje er det motsatt? Hun sitter i hjemmets lune krok og venter på en jævla kjønnsfrosk som stort sett bare har en kroppsdel som er i stand til å holde seg oppreist mens resten av kroppen stort sett bare egner seg som kjegler på en glattkjøringsbane.

En ting kan vi vel være enige om, og det er at uansett hvor, med hvem, hvordan og hvorfor så er det jo ingen tvil om at en gang var det noe mellom disse to menneskene som i utgangspunktet er skapt så forskjellige nettopp for å skulle kunne passe så godt sammen.

Min påstand blir i alle fall at et sted på utviklingsstigen mellom neandertaleren og det moderne menneske som er styrt av tid og lys, har deler av utviklingen sporet av, og en god del ting har tatt en helt annen vending enn det som jeg tror var meningen. Jeg er ingen stor Kristenperson, ikke er jeg den rette til å dømme/fordømme heller, men jeg har min hellige personlige overbevisning om at den kjærligheten man har sammen er ikke ment å skulle deles med andre enn den du lever sammen med, og om du er gift eller ikke, så mener jeg at forpliktelsene er de samme. Jeg vil dele det meste jeg har med folk som trenger det, men den jeg elsker og deler mitt seksualliv med deler jeg ikke med andre. Innfløkt for noen kanskje, men for meg helt og holdent forståelig og i aller høyeste grad logisk.

Selv er jeg ingen engel hvor meget jeg enn skulle ønske det, men jeg vet av hele mitt hjerte at den jeg elsker vil jeg elske alene, og jeg vil ikke dele verken meg selv eller henne med noen andre. Når så det er sagt skal det også sies at jeg godt kan være stolt når jeg ser at andre menn beundrer og kanskje til og med begjærer henne som jeg elsker og som jeg bor sammen med. På den måten gir de jo faktisk en kompliment til meg også. Noe annet blir det jo når hun blir sjekket opp rett foran øynene på meg og det ikke er noen tvil om at jenta faktisk er sammen med meg. Det må vel kunne kalles respektløst, og til dels svært provoserende, men det er da jeg blir i tvil. Jeg er ingen fighter, og ting blir da fort feil. På en måte blir alt avhengig av hennes reaksjon. Dersom jeg merker at dette er noe hun ikke setter særlig pris på er jeg faktisk villig til å slåss for henne, men hvis hun på en måte spiller med har jeg jo tapt dersom jeg skulle begynne å slåss.

Er det feil av meg å tenke slik, eller? Blir det ikke på en måte hennes oppgave å vise vedkommende at hun er uinteressert, og at hun faktisk er der sammen med meg? På den måten kan jo jeg komme inn i situasjonen på en voksen og naturlig måte. Dermed så vil sannsynligvis enhver form for komplikasjoner være unngått, og ingen av oss ville ha havnet i noen som helst form for bråk eller dårlig stemning.

Eller er alt dette bare en utopi?

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost