Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Matauk på landet

Av Tor M. Solvang, 29.03.2008

I gamle dager, på landet, måtte vi være med på det meste for å skaffe mat til husholdningen og for salg til naboer og kjente. Under slaktinga av sau og lam på høsten og av grisen frem mot jul var det faste oppgaver å delta i den ikke fult så trivelige prosessen.

Lammene var jo blitt som lekekamerater å regne der vi hadde tilbrakt fritid og dagene i skoleferiene sammen, og berget livet til mange av flaskelammene (kopplammene) som vi hadde foret med melk fra tåteflasker gjennom sommeren.

Flaskelammene var lam som mora av en eller annen grunn ikke aksepterte eller godtok etter fødselen, søya hadde fått for mange lam i forhold til spener og melkeproduksjon, eller at den hadde dødd under eller like etter fødselen. De måtte derfor om man skulle berge dem, fores av sine eiere.

Det gjorde det ikke lettere å forstå vitsen med det, når de likevel måtte bøte med livet når høsten kom. Ihvertfall værlammene. De fleste av dem var dødsdømt allerede ved fødselen. Saulammene hadde jo den fordel at de ble sauer og fikk egne lam selv i neste omgang, og dermed ble verdifulle for den videre produksjon av ull og kjøtt.

Slaktingen var noe vi gruet til, og var heldigvis fritatt fra selve avlivningsprosessen de første årene, men måtte jo likevel lure oss til et glimt når det skulle skje. De første årene var det øksehammeren – baksiden av øksa – som ble brukt, og avsluttet sauens liv med et kraftig slag mot pannebrasken. Makabert og grusomt kunne det virke som, men med vante slakterhender var nok dette like «humant» som slaktemaska som overtok etterhvert.

Blodet var et viktig bidrag til produksjon av blodpølser og blodpannekaker og ble tappet direkte i ei bøtte etter at dyret var avlivet og hadde fått det nødvendige stikket. Etterpå var det ungenes jobb å røre i blodet mens det avkjølte, slik at det ikke koagulerte og stivnet.

Dette var en oppgave jeg aldri klarte å venne meg til, og det bød meg like mye i mot hver gang. Kanskje derfor jeg den dag i dag ikke makter å spise blodmat.

I dag er det bare de færreste unger som har vært med på denne type matauk, og bra er kanskje det med tanke på rekruttering til dyrevernorganisasjonene om ikke annet.

Senere i livet overtok jeg småbruket etter mine foreldre og begynte etterhvert å drive litt med sauer, høner og ender, i liten skala. Heldigvis var det allerede da ikke lenger vanlig med hjemmeslakting og sauene ble i etterhvert sendt til slakteriet. Også det med stor sorg.

Hønene og endene ble bare brukt som eggprodusenter, frittgående sådanne, og døde av elde etterhvert. Jeg er definitivt ikke egnet som bonde eller kjøttprodusent, men setter likevel stor pris på en saftig biff innimellom..

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost