Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Ringer i speil

Av Ulrikke Grønberg, 07.06.2008

– Hva ser du?

– Jeg ser deg, og så seg jeg meg. Jeg ser ryggen min speilet. Jeg ser det som kommer bak. Det som er etter.

Man kan ofte ta feil og tro at det som er bak en er det som har vært. Egentlig er det som er bak det som kommer. Det nærmer seg en og tar innpå en bakfra. Uten speil vil en ikke kunne se det som kommer. En vil aldri kunne se fram uten å vite hva som er bak.

«Elsker du meg?», spurte du meg da vi lå i sengen. Dyna varmet oss mens hendene våre knyttet seg i hverandre. Jeg elsker deg.

Mye er kanskje litt vanskelig for meg å se. Jeg forstår ikke alt du mener, og av og til får det meg til å lure på hvor godt jeg egentlig kjenner deg. Jeg ser ikke alltid det du ser. Ting tar egne former i hodet ditt, ofte andre enn i mitt hode. Snart skal jeg bli slik som deg. Jeg skal se det du ser og vi skal fortelle hverandre hva vi tenker og alltid forstå.

Bak oss er fantastiske tider. Vi har vært stille sammen og sett hverandre i øynene. Øynene dine glitrer alltid. Vi har snakket sammen og du har ivrig fortalt utrolige historier du kunne finne på der og da. Fortellingene dine om den gangen da du var på safari på ørkenstepper i andre verdensdeler kan underholde meg i timevis. Vi kan le sammen, og alltid når jeg tror du ikke har mer å si, ville det komme mer.

Du har en personlighet jeg aldri har opplevd hos noen andre. Innstillingen du har til livet og det å leve er for meg enestående. Når du konsentrerer deg vil jeg bare sitte ved siden av deg og se på. Holdt pusten for å ikke forstyrre. Kompleks enkelhet.

Jeg blir av og til for rastløs. Du er en livsnyter, mens jeg, jeg vil skynde meg. Jeg vil nå fram, du mener veien er målet. Du lærer meg å sette pris på det som er nå samtidig som jeg kan glede meg hemningsløst til det som skal komme. Frykten som alltid bygger seg opp i meg når noe hindrer utsikten framover klarer du å rive bort. Du legger et pledd rundt meg for at jeg ikke skal fryse og være redd. Når du ser på meg forteller du meg, uten ord, at du vil hjelpe meg og at du ikke vil la noe skje med meg. Det er noe av det som gjør deg så utrolig.

Jeg satt hjemme alene og tenkte da du gikk. Hvordan kom jeg hit? Hvordan skjedde dette meg? Heldigvis fikk jeg ingen svar. Slike spørsmål skal ikke ha noen svar, tror jeg. Jeg tror det er en del av meningen med oss. Vi skal ikke alltid vite alle svar for uviten lar oss leve og den lar oss lære. Vi lærer hverandre, og du lærer meg oss.

Du kan stoppe opp fra alt og spørre om jeg har det bra. Om jeg har det fint akkurat nå. Kanskje skjønner du ikke helt hva du har gjort med meg. Kanskje forstår du ikke at du har vist meg alt jeg vet og setter pris på. Du lærer meg dimensjonene å kjenne. Du lar meg forstå at livet ikke er lineært, men sirkulært; at alt det gode vil komme igjen. Det som var i går vil du gi meg i dag, så vil jeg gjøre mitt beste for å gi deg morgendagen.

Slik er det nå også. Slik jeg vil ha det. Slik det skal være. Det som er og det som kommer. Oss. Jeg elsker deg.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost