Fortellinger.netEventyr

Fortellinger.net


Hell i uhell for pus og eier

Av Gro Jeanette Nilsen, 05.05.2006

Da katten min skadet seg, var jeg ikke klar over at det ville forandre livet mitt fullstendig. Eller skulle jeg kanskje startet med "Det var en gang ...", det er jo slik utrolige eventyr egentlig starter, hvis det skal være korrekt.

Katten min kan snakke og tenke. Ja, det er helt sant. Jeg føler på meg når det er noe galt fatt. Slik som den ettermiddagen jeg ikke kunne finne den. Det skulle vise seg, bare jeg lette lenge nok, at den hadde satt seg fast under en busk i hagen. En rosebusk med torner på, for sikkerhets skyld.

Jeg fikk den da løs til slutt, og den så ut til å være glad for det. Jeg tok henne med inn, og det gikk noen timer. Men jeg hadde en underlig følelse av at noe var galt likevel. Jeg så ingen tegn til ytre skader, men katten falt liksom ikke til ro. Hun kom og mjauet til meg og jeg hadde følelsen av at hun ville fortelle meg noe, og hun satt og slikket seg som besatt, som for å fjerne noe jeg ikke visste hva var. Ja jeg begynte faktisk å lure på om hun hadde vært utsatt for ormebitt eller noe annet skummelt!

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle håndtere situasjonen og lurte på om jeg skulle se det an til i morgen. Men pus stirret på meg som om hun ville si;

- Men se på meg, da mamma. Ser du ikke at jeg er syk?

Jo da, jeg så det, eller i hvertfall at noe ikke var helt i orden. Jeg ringte dyrlegen og spurte om jeg kunne komme. Jeg fikk som svar at jeg kunne jo se det an til i morgen, hvis jeg trodde det gikk an. I dag var det litt sykefravær på veterinærkontoret, derfor hadde de en vikar, men den vanlige dyrlegen som jeg brukte skulle være tilbake i morgen tidlig.

Skulle jeg vente? Jeg satte meg ned igjen og tittet på katten min. Lot som jeg leste i et blad, men holdt likevel øye med henne. Da hun så at oppmerksomheten min var dalende, kom hun bort og hoppet opp i fanget mitt, det var tydeligvis noe hun ville.

- Greit, sa jeg. - Vi drar.

Jeg hadde jo helst villet snakke med den dyrlegen vi hadde brukt før, jeg syntes alltid det var tryggest, en som kjente historien vår. Men denne dagen ble det vikaren vi skulle snakke med.

Problemet til pusen min var at den hadde fått en torn fra rosebusken inn i munnen, faktisk! Der hadde den satt seg fast, ikke spør meg hvordan det er mulig, men det var nok grunnen til all vaskingen hennes, hun hadde forsøkt å fjerne tornen, som satt fast. Jeg syntes nesten det var rart at stikket ikke hadde medført blod, men faktisk hadde hun greid å unngå det.

- Det er utrolig hva man kan fristes til å spise på, tenkte jeg.

Dyrlegens vikar viste seg å være en dyktig dyrlege, som tok katten min og meg på alvor. Han forsto at jeg hadde begynt å lure på hva som var galt, og var enig i at det var lurt å komme en tur. Jeg må si han hadde en overraskende virkning på både katten min og meg. Jeg hadde nesten ikke lyst til å forlate kontoret, for han her gjorde et inntrykk på meg som ikke liknet noe jeg hadde vært borti tidligere. Jeg spurte om han skulle fortsette å vikariere der av og til, men han visste ikke om han kom tilbake da han egentlig jobbet ved et annet veterinærkontor og bare hadde steppet inn her nå fordi det var krise.

Han ga meg kortet sitt, før jeg tok med meg katten min og gikk. Når jeg tenkte på det etterpå syntes jeg egentlig hele reaksjonen min var litt latterlig. Det gikk en uke, men plutselig en dag møtte jeg han igjen i en matbutikk på kjøpesenteret. Vi begynte å prate, han lurte på omn det gikk bra med katten, noe jeg heldigvis kunne bekrefte.

Det endte med at vi gikk og tok en kopp kaffe på en kafé. Etter den dagen begynte vi å møtes jevnlig ved den samme kafeen. Det behøver vi ikke lenger, nå som han har flyttet inn. Jeg er glad jeg hørte på intuisjonen min, og på katten. Hadde jeg ventet til dagen etter, hadde det vært plagsomt for katten min lenger enn nødvendig, og dessuten hadde jeg jo aldri truffet ham du vet.

Man kan jo si at pus hadde en del hun skulle ha sagt i dette eventyret, så det er vel på sin plass å slutte med "Snipp, snapp, snute ..."

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost