Fortellinger.netEventyr

Fortellinger.net


De tre nøstene

Av Ingrid Elisabeth Norén, 03.05.2005

Det var en gang for lenge, lenge siden ei gammel kone som bodde i ei falleferdig gammel hytte langt, langt inne i skogen. Hun bodde sammen med de tre døtrene sine, og de var så fattige at de hver kveld måtte legge seg sultne. Og om de hadde nok til litt mat, så var det alltid den yngste som fikk minst for de to eldste var så grådige og tenkte ikke på andre enn seg selv.

En dag lyste kongen ut at de to sønnene hans ønsket å finne seg ei kone, og de to eldste døtrene vasket og stelte seg og dro av gårde til kongsgården. Der ble de tatt vel imot, og de fikk så mye mat og drikke de bare orket, og det kunne trenges for de var så utsultet og slitne etter reisen at de så vidt orket å stå på beina. Etter en god natts søvn ble de ført inn for kongssønnene. Kongssønnene ville gjerne gifte seg med de to søstrene for de var fantastisk vakre nå som de var rene og hadde skikkelige klær. Og så ble det bryllup og en fest uten like, og folk kom fra fjern og nær for å feire.

Men før året var omme, var søstrene blitt så kresne og gjerrige, at få ville ha noe med dem å gjøre. De klaget og bar seg over maten, tjenerne og alt det var mulig å klage over. Etter en tid var alle på slottet, kongssønnene med, så lei av dem at de ba dem dra sin kos. Søstrene tryglet og ba om at de måtte få bli på slottet, og til slutt ble de satt til å stelle hos grisene.

Den yngste dattera satt fortsatt hjemme i den skrøpelige hytta sammen med den gamle moren sin. En dag ble moren svært syk og i løpet av et par dager døde hun. Men før hun døde kalte hun datteren til seg og sa: "Jeg eier ikke stort og har derfor ikke stort å gi, men på bunnen av kista der borte i kroken ligger et skrin du skal få. Dette må du ikke åpne før jeg er borte. Da vil det gå deg vel her i livet."

Dattera gjorde som hun ble bedt om, og da moren døde sørget hun både lenge og vel før hun gikk bort til kista, tok opp skrinet og åpnet det. Da hun åpnet det så hun at det inneholdt tre nøster. Men det var ikke tre vanlige nøster med garn. Nei, det ene var av kopper, det andre av sølv, og det tredje av gull.

Jenta ble helt overveldet, og la straks i vei gjennom skogen for å selge nøstene på torget. Men da hun hadde gått noen timer, møtte hun en gammel, skrøpelig kone som satt og hutret under et tre.

"God dag," sa jenta. "Hvorfor sitter du her og fryser?" "Ikke har jeg hus, og ikke har jeg varme klær, så det blir til at jeg går rundt i skogen og fryser," svarte den gamle kona. "Men om du hjelper meg, så hjelper jeg deg" "Hva kan jeg gjøre for deg da - jeg som selv er så fattig?" spurte jenta.

Og kona svarte at om jenta kunne strikke et sjal til henne av et av nøstene, så skulle hun få en flott belønning. Og jenta tok fram nøstet av kopper og begynte å strikke. Etter en stund var sjalet ferdig, og hun ga det til kona. "Velsigne deg, kjære barn," sa kona. "Til gjengjeld skal du få noe av meg."

I samme sekund stod det en flott hest foran dem på stien. Den var sadlet opp som om det var en av kongens hester, med en sadel belagt med skinnende blankt kopper. Jenta satte seg opp på hesten og red videre gjennom skogen.

Men etter en stund kjente hun at hun var forferdelig sulten, så hun stoppet hesten og gikk for å plukke noen bær. Men hun hadde ikke plukket lenge før hun igjen fikk øye på en gammel og skrøpelig kone. Denne kona var enda eldre og enda skrøpeligere enn den forrige, og hun frøs og hutret enda mer.

"God dag," sa jenta. "Hvorfor står du her og fryser?" "Ikke har jeg hus, og ikke har jeg varme klær, så det blir til at jeg gå her i skogen og fryser," svarte kona med skrøpelig stemme. "Men om du hjelper meg, så hjelper jeg deg." "Hva kan jeg hjelpe deg med da - jeg som selv er så fattig?" spurte jenta.

Og kona sa at om jenta ville strikke et sjal til henne av at av nøstene, så skulle hun få en god belønning i gjengjeld. Og jenta fant fram nøstet av sølv og satte seg ned for å strikke. Etter en stund var sjalet ferdig, og jenta ga det til den gamle kona. "Velsigne deg, kjære barn," sa kona. "Nå skal du få noe av meg."

Og straks stod det et bord foran jenta, bugnende av de deiligste retter. "Spis godt, og det du ikke får i deg kan du ta med deg videre på reisen," sa kona, og så forsvant hun.

Jenta spiste både lenge og vel, og da hun var ferdig, tok hun med seg det som var til overs. Hun satte seg opp på hesten og red helt til hun kom til utkanten av skogen. Der satt det enda en kone, men hun var så gammel og skrøpelig at hun knapt kunne stå på bena, og hun hutret og frøs så jenta fikk vondt av henne. Hun steg av hesten og gikk bort til den gamle kona.

"God dag," sa jenta. "Hvorfor står du her og fryser?" "Ikke har jeg hus, og ikke har jeg varme klær, så det blir til at jeg går her i skogen og fryser," svarte kona. "Men om du hjelper meg, så hjelper jeg deg." Jenta spurte hva hun kunne hjelpe med, og kona svarte at om hun strikket et sjal av det siste nøstet sitt, så skulle det gå henne godt.

Hun syntes så synd på den skrøpelige, gamle kona at hun fant fram nøstet av gull og begynte å strikke. Da sjalet var ferdig, ga jenta det til den gamle kona. "Velsigne deg, kjære barn," sa kona. "Du har vært god mot meg og ofret alt du eide for å gi en gammel kone litt varme. Du skal nå få din belønning."

I samme øyeblikk forsvant kona, og det stod en prins foran jenta. Han var så vakker, og hadde en stemme som kunne få stein til å smelte. Han tok jenta med seg til slottet sitt, og der ble det bryllup. Og festen varte tre dager til ende.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute ...

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost