Fortellinger.netEventyr

Fortellinger.net


Lynkurs i politisk vilje

Av Jan-Tore Bjørndal, 08.09.2005

Det var en gang tre statsråder som het Kjell Magne, Per-Kristian og Erna. De satt og hygget seg med subsidierte laksesmørbrød i Stortingskantinen, da de plutselig ble rykket opp etter håret, dratt gjennom taket, og hastig ført opp gjennom skyene der de landet ved en kjempestor fot. "Jeg er Gud" sa foten. "Jeg har lenge sett hvordan dere sliter med den politiske fattigdomsviljen i landet, og skal derfor gi dere et seks måneders lynkurs i viljestyrke. Kurset har den guddommelige kraft at det virker både før og etter Stortingsvalg."

Per-Kristian børstet fortumlet eggerøre fra slipset, mens Kjell Magne, tross overraskelsen, prøvde seg på et kollegialt smil. Gud hadde derimot ikke tid til koseprat, og skubbet dem utfor igjen med høyre-foten. Det bar rett ned i Oslogryta, videre langs rennesteinene oppover Hausmanns gate, og inn bakerst i køen på Fattighuset.

"Hva i Herrens navn skjedde nå?" ropte Kjell Magne. "Og hvor ble det av sigarene mine?"

"Hysj!" hvisket Erna. "Tenk om noen kjenner meg igjen".

"Så nedverdigende" sukket finansministeren, og oppdaget at Armani-dressen var byttet ut med en strikkejakke fra H & M.

Midt i denne forfjamselsen åpenbarte Mor Theresa seg for dem og sa: "Velkommen til skyggenes dal. Dere har nå havnet i en situasjon som kan ramme alle mennesker. Ifølge EUs fattigdomsstandard er det 400.000 fattige i Norge, og disse føler seg sveket av hele det politiske miljø. Deres oppdrag er å leve blant disse i seks måneder, men underveis kommer dere ikke til å huske deres rette identitet. Du Erna, skal være alenemor på rehabilitering, med et barnetillegg på 17 kroner dagen. Du Per-Kristian, skal være arbeidsløs og leve på Aetats satser, og du Kjell Magne, må kontakte sosialen. Ta dere litt suppe, og lykke til."

Det gikk dager og uker, ja flere måneder der de levde fra hånd til munn. Erna synes det var hårreisende at Oslo kommune kunne behandle alenemødre så dårlig. Hun måtte pendle mellom Slumstasjonen og Kirkens bymisjon for å klare seg. Kjell Magne hadde blitt narkoman i all fortvilelsen, og sov på gaten helt til sosialkontoret gav ham et krypinn sammen med andre misbrukere. Per-Kristian følte seg utstøtt av arbeidslivet, og fikk stadig høre at han var for gammel. Trang økonomi hadde gjort ham depressiv og humørsyk. Ja, han ble skikkelig forbannet over at olje-Norge hadde så lave satser for langtidsledige.

Etter seks måneder møttes de igjen på Fattighuset, der Mor Theresa gav dem kaffe og kringle, omfavnelser og trøstende ord, samt litt metadon til Kjell Magne. Man kunne tydelig se at Per-Kristian var satans lei. "Jeg fatter ikke at regjeringen kan fortsette å melke de fattige og gi til de rike" sa han. "Og spesielt ikke når landet flyter av honning!" "Helt enig" sa Erna. "Det er så nedverdigende å måtte tigge hele tiden." Kjell Magne kviknet til og sa: "Politikerne burde se å endre fattigdomsplanen, og den såkalte Handlingsregelen kan de stappe opp i ..." Per-Kristian nikket bifallende: "Fattige mennesker kan da umulig bli inflasjonsbærende av noen skarve milliarder!?" Det ble stille en lang stund. Plutselig glimtet det i lyn med etterfølgende tordenbrak og gjallende horn. Alle tre ble rykket opp i himmelen, der de straks ble seg selv igjen. Med gru gjenkjente de den digre foten.

"Nå, hvordan er den politisk viljen i dag?" spurte Gud. "Var kurset lærerikt?" Alle tre nikket.

"Det burde ikke finnes noen fattige hos dere, for jeg har velsignet landet rikt. Skjønner? Vær derfor mer rundhåndet med de syke og svake heretter." De tre ministrene bøyde seg i ydmykhet.

"Jammen da sier vi det" sa Gud, og tuppet dem utfor, en etter en.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost