Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Stjernen

Av Aina- Jeanette Olsen, 24.10.2003

Hun ville så gjerne være en stjerne ...

Camilla satte seg ned på den fuktige trappen og Marianne fulgte hennes eksempel. Solen hadde for lengst lagt seg, og lot månen kaste sitt lys midt i den stjernebestrødde himmelen. Marianne så drømmende opp.

- Tenk, Camilla, hvisket hun fløyelsaktig.

- Tenk å kunne være en stjerne. Å kunne lyse så fint, å kunne være så ... vakker ...

Sakte lot Camilla blikket falle på søsteren. Marianne var helt i sin egen verden. Hun hadde alltid likt stjernene. Allerede da de var små pratet hun om stjernenes virkning. En gang da de var ti hadde hun tegnet dem ... Ingen hadde siden tegnet stjernene på en så vakker måte. Hun fremstilte dem som noe utrolig nydelig.

Camilla hadde lært seg å bli glad i stjernene, det var ikke nubbekjangs til å la vær når hun var nær søster med Marianne. For Marianne forgudet stjernene, så opp til dem ... Marianne levde i den tro at stjernene var sjelene til snille, døde mennesker. Camilla likte den tanken.

Hun lot blikket falle på himmelen, hvor stjernene sto i en vakker kontrast med det mørke teppet bak. Et teppe ... Stjernehimmelen var et teppe, et dystert, gammelt teppe, med mange små hull som viste det fantastiske bak.

Det pleide Marianne å si. Ubevisst så Camilla på søsteren sin. Det blonde håret lå som et hav rundt de spede skuldrene hennes, og de blå øynene stirret troskyldig og drømmende opp på himmelen. Selv om hun ble spedere og spedere for nesten hver dag var hun utrolig vakker.

Hun var den vakreste av dem, fysisk som psykisk. Camilla var glad på hennes vegne. Hun fortjente det. Hun var så snill, satte alltid andre i første rekke, prioriterte aldri seg selv først. Hun var fantastisk.

Med en kjapp håndbevegelse dro Camilla strikken ut av håret og det flommet nedover skuldrene hennes. Håret hennes var spedere og mer livløst enn Mariannes. Kroppen hennes var dog kraftigere. Men det plaget henne ikke. Marianne fortjente det beste. Plutselig reiste Marianne seg opp.

- Det er sent, sa hun rolig.

- Jeg går inn.

Rolig fulgte Camilla søsteren, men i det hun skulle til å gå inn døren følte hun at noe bak dro i henne. Som om det var noe hun måtte ... snu seg for. Sakte snudde hun hodet og blikket traff automatisk stjernehimmelen.

"Karlsvogna" manglet den ene stjernen i høyre hjørnet.

Den natten var det fullmåne. Den natten skinte stjernene ekstra mye. Landskapet var som tatt ut av ett juleeventyr; det hvite teppet lå som en beskyttende vinge over bakken, og den ravnsvarte himmelen med de blinkende dvergene svøpet jorden inn i det nydeligste gavepapiret som noen gang var skapt. Månen stod midt i alt det vakre og frydet seg der den kastet det dunkle lyset sitt ned på det hvite pleddet. Den natten var vakker. Den natten lyste "Lillebjørn" ekstra sterkt. For "Storebjørn" ventet noen.

Det er enkelte netter hvor noen kan forutse en tragedie. Det er noen netter hvor man kan merke stillheten. Freden. Freden som månen gjenspeiler. Freden som stjernene skaper.

Ingenting er mer vakkert enn en stjernefylt himmel. Enn en fullmåne som bruker et lite tjern i skogen til speil. Det er enkelte netter hvor alle sover trygt og godt. Og andre ikke.

Det er alltid noen netter hvor noen er oppe. Deres ærend vet bare de selv. Og stjernene.

Den natten veltet en stol.

Og den natten stirret Camilla ut av soveromsvinduet sitt. Hun kunne være oppe så mye hun ville nå, uten å forstyrre Marianne. For etter seksten år hadde de fått hvert sitt rom. Og Camilla så at "Karlsvogna" hadde fått sin etterlengtede stjerne nede i høyre hjørnet.

Hun ville så gjerne være en stjerne ...

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost