Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Hverdagslige observasjoner

Av Anna Lunde Kolstad, 28.10.2013

En grå bil kjører utenfor rekkevidde. Etter jeg har sett ned i noen sekunder og ser opp igjen, kan jeg på ny se enda en grå bil. Veien som følger trikkeskinnene nedover mot bussterminalen er som en grå regnbue med røde prikker. Det minner meg ikke om været i dag. For en gangs skyld er det sol og blå himmel, bare et par hvite skyer. Jeg tar en slurk av den enda varme latten min. Mmm. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har likt kaffe før. Den bitre smaken av svart, sterk kaffe tåler jeg ikke enda. Det jeg trenger er en mild smak, akkurat som kaffe latte. Til og med kaffe mocca begynner å bli for søtt nå. Jeg smiler for meg selv og smaker på havregrøten. Bak meg kan jeg høre noen bestille. Enda vet jeg ikke hvordan de ser ut, men jeg kan forestille meg en dame med brunt, kort hår. Helst krøllete med en svart kåpe og skjerf. Når jeg snur meg, er hun borte. Men det står en annen der, med langt brunt hår og svart kåpe. Småprat kan høres, og den blonde gutten bak kassen lager ny kaffe. Jeg kan høre lyden av kaffemaskin bli slått på. En klokke som piper. Vann som renner.

Buss 421 kjører rask forbi, jeg får ikke med meg hvor den skal, bare at den lyser opp, som en grønn pære. Akkurat som fotgjengerlyset som jeg kan se fra her jeg sitter. For øyeblikket står den røde 70 bussen foran, men like fort som jeg tenker på det, begynner den å kjøre og forsvinner samme veien som den grå regnbuen.
De spiller en sang i bakgrunnen som jeg ikke kjenner igjen. Jeg gidder ikke høre etter for å sjekke hvilken det er. I stedet ser jeg ned på kaffekoppen min. Den blonde gutten lagde et hjertemønster i skummet. Den folder seg fint innover med hvit skum i midten og brunt helt ytterst. Jeg sitter og beundrer den og har egentlig ikke lyst til å drikke av den. Bare se. Kan man utdanne seg spesielt for å lage kaffemønster i kaffen?

Det kommer flere mennesker inn. Jeg er redd for at jeg tar for mye plass, men jeg fortsetter å gjøre mitt. Det er så mange stemmer på en gang at jeg ikke klarer å høre nøyaktig hva de sier. Summing.

Tenk på hvor mange mennesker som går inn og ut av en kafé i løpet av en dag. Med tanken på hvor mange som har kommet og gått siden jeg kom, blir det en del.

Øynene mine spotter en gutt på gata som ligner mistenkelig på en av mine beste venner. Men med nøyere observasjoner når han nærmer seg, kan jeg se at det ikke er ham. Han strener forbi vinduet hvor jeg sitter, kanskje på vei til trikken eller bussen som har holdeplass like ved.

Jeg tar en slurk av latten. Den begynner å bli kald, men jeg beundrer fortsatt hjertet i midten som har klart å holde seg helt levende, helt på plass. Det er rart det der, at noen klarer å lage hjerter i kaffe. Det har jeg alltid blitt fascinert av. Noe annet jeg er fascinert av er hvordan verdene har utviklet seg så fort. For ikke så lenge siden ble de siste kassetvene kastet ut fra jobb. Det eneste barna ser på nå er flatskjerm på en overhead med prosjektor. Av en eller annen grunn synes jeg de virker bortskjemt med tanke på hvordan jeg hadde det da jeg var liten.

Jeg blir revet ut av tankene når jeg hører noen på kafeen få melding. En Nokia meldingstone. Åh, som jeg savner den tiden. Da fantes ikke smarttelefon og iPad. Verden var så enkel da, hvorfor må den være så komplisert nå? Så innviklet med så mange rare, nye ting. Jeg sukker og tar en ny slurk av kaffen, som jeg tror blir en av de siste. En ny sang blir spilt av. Denne gangen prøver jeg å høre etter.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost