Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Lørdag

Av Asmund Myhrvold, 22.02.2007

Da jeg våknet var rommet fylt av et gyllent lys. Det var gardinen som fanget sollyset, myket det opp og silte det utover vegger og tak. Det traff stoffer og treverk og ga dem en farge og lød som fikk meg til å ligge helt stille og nyte synet av hver ting. Hvor herlig det kjennes å våkne naturlig – langsomt – uten ytre påvirkning av noe slag, kjenne seg god og uthvilt og sterk.

Jeg så på klokken og kom på at jeg snart skulle få se henne. Hver lørdag kommer hun forbi ute på stikkveien, og hver lørdag sitter jeg bak kjøkkengardinen og titter på henne. Det er blitt en vane å gjette hva hun har på. Hun kler seg alltid pent. Legger jeg kinnet helt inntil ruten lengst borte i hjørnet, kan jeg se henne allerede når hun svinger inn fra gaten. Om sommeren får hun solen i ryggen, og når hun har lette sommerkjoler på, blir de gjennomlyst slik at jeg ser konturene av hele figuren. Du verden.

Appelsinjusen smakte ekstra godt idag. Det er deilig å sitte ved kjøkkenvinduet i pyjamas med et glass jus og vente på henne.

Hun dukket opp litt senere enn vanlig. Der er kaldt idag så hun var godt innpakket i skinn. Hun var rød i kinnene og gikk fort, men hun holdt stilen – bevares. Jeg småløp ut av kjøkkenet og til neste vindu hvor jeg sto til hun svingte inn mot oppgangen. Snart sto jeg med øyet klistret til kikkehullet i entredøren, og da hun var rett utenfor rev jeg døren opp og trakk henne fort innenfor. Hun skvatt og ble forfjamset, men gjenvant fort fatningen. Jeg sto med ryggen mot døren og hun kom langsomt mot meg.

– Jeg så deg komme ute på veien, sa jeg, jeg elsker å sitte å sitte bak gardinen og se deg gå forbi, i det hele tatt – jeg elsker deg.

– Jeg må ut igjen, sa hun. Jeg rikket meg ikke, bare hevet øyenbrynene og nikket sidelengs og spørrende mot soverommet. Da fikk hun et uttrykk i ansiktet som jeg ikke riktig likte – noe besluttsomt og skøyeraktig. Hun trakk langsomt av seg de for årstiden altfor tynne hanskene, og plutselig for de iskalde hendene hennes oppunder pysjamasjakken min og havnet skånselsløst på min ennå sengevarme rygg. Jeg tror jeg skrek. Jeg kastet meg vekk så knappene spratt og hørte et høyt og trillende ekko fra latteren hennes oppover i etasjene da hun åpnet døren for å hente trillebagen som var blitt stående igjen ute på dørmatten.

Jeg hadde søkt tilflukt på badet og hun kom inn til meg, kysset meg blidt på kinnet og sa – fremdeles med latter i stemmen: Nå må du få på deg klærne. Vi skal passe barnebarn idag, og de kan være her når som helst.

Så gikk hun ut på kjøkkenet og puttet varene i kjøleskapet.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost