Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


5 dager i fjellet

Av Bjørn Roald Andersen, 10.04.2008

Lørdag

Som mange ganger før hadde vi pakket sekkene. Vi skulle ha vår årlige tur til grensefjella i øst. Det slår ikke feil, sekkene blir alltid for tunge. Det er så rart med det, når man skal være i fjelletnoen dager må man ha med utstyr for all slags vær og vind, men vi burde ha lært da.

Vi hadde vel strengt tatt ikke behøvd å ha med hele Trangia kokesettet. Vi kunne sikkert ha droppa hver vår en og en halvliters termos, og vi kunne nok ha redusert litt på vekta av de varmrøkte baconstykkene. Det er sikkert en del annet vi kunne ha redusert på, men det er jo verd slitet. Når vi kommer fram til første leirplassen, bålet brenner og bacon freser i panna sammen med ferske kantareller, da tenker vi ikke på at sekkene har vært alt for tunge.

I år skulle vi gå ei rute vi ikke hadde gått tidligere. Vi gikk på sørsida av den store Grønnsjøen. Her er det mer tørt terreng enn på nordsida, men det er ikke så mange fine fiskevann. Sekkene var godt plassert på ryggen. Sjøl om sekkene er tunge er det utrolig hvor mye lettere de virker når de kommer på ryggen, og reimene er tilpassa den som bærer. Capsene var på plass på hodet og alt var klart for fem dager i grensefjella.

Vi fulgte stien mot hytteområdet ved Finnbekken. Det hadde regnet en god del uka før og bekker og elver var fortsatt store. Den første elva vi måtte krysse var Gråsteinelva. Den kommer fra Reinfjellet, og renner gjennom dalen ned til Grønnsjøen. Vi kom over tørrmyra og så ned på elva. Det var en grunnere strekning like ovenfor Lissfossen. Her måtte det gå ann å komme over. Enda var vi ikke svette. Gråsteinelva ligger bare femhundre meter fra parkeringsplassen der vi hadde bilen.

Stien gjorde en sving ned mot sjøen, men vi valgte å dreie opp mot Lissfossen. På veien opp stoppet vi og skar oss hver vår solide stav av noen småbjørker som voks langs elva. Det så greit ut å komme over. Elva gikk i stryk og var ganske bred før den gjorde en innsnevring like ovafor fossen. Her hadde løsmasser blitt frakta med flomvannet og lagt seg til i innsnevringen i elva. Slik var det dannet en grunne like over fossen. Det var riktignok en renne på midten som var ganske dyp, men den var på bare et par meter så vi skulle nok komme oss over den.

Det ble kjølig i Lundhags støvlene da vi labbet ut i det kalde vannet. Vi bruker aldri å ta av oss skoene når vi skal krysse elver og bekker. Går vi barbeint er det en sikker måte å knekke, eller på annet vis skade ankler og knær. Steinene er glatte så sjansen for å gli er stor, du skal hvertfall ha flaks om du ikke gjør det.

Nei vi tar av oss sokkene, tar på oss skoene igjen og labber i vei. Stavene vi hadde skjært inne i bjørkekrattet brukte vi til å støtte oss på over elva. Det gikk helt fint å komme over. Vi ble våte til opp på låra da vi kryssa renna som var midt i elva, men trygt på land på andre sida fikk vi tømt skoene for vann og tatt på de tørre sokkene. De blaute klærne tørker av kroppsvarmen når vi begynner å gå, så nå var det bare å legge ivei mot første rast inne ved den lille Finntjønna.

Vi passerte feltet med hytter nede ved Grønnsjøen. Her er det omtrent tretti hytter i mange forskjellige størrelser. De har heldigvis ikke bygd noen av disse store hyttepalassene her og godt er det. Det passer liksom ikke her inne, ved inngangen til en av Nord Europas største sammenhengende villmarksområder. Finnbekken ble forsert uten problem, og vi starta på lia opp mot snaufjellet. Vi måtte gå litt mot sør vest fra Grønnsjøen for å komme dit. Det er litt lengre enn om vi hadde gått langs sjøen, men det går raskere og forflytte seg i snaufjellet enn nede i skogen og på myra.

På tur opp et lite myrdrag like før vi kom til Finntjønna fikk vi se noe som beveget seg i kanten på furuskogen på andre sida. Opp av gresset i myrkanten stakk det to hoder med spisse snuter, ører som sto rett opp, og fire årvåkne øyne. Vi satte oss forsiktig ned, ute av syne for de to i den rødlige gullbrune pelsen. Det var to revevalper som var nysgjerrige på hvem som kom og forstyrret dem i leiken. Sjøl om den kan forsyne seg grovt av egg og fugleunger, og kan gjøre store innhogg i harebestanden, har rødreven ord på seg for å være klok og slu. Det har gjennom tida vekket både respekt og beundring hos mennesket, så også hos oss. Det var fascinerende å ligge å se på de to ungene som leika, og jakta smågnagere i myrkanten på andre sida.

Vi trakk oss litt lenger ned for ikke å forstyrre mer enn nødvendig, gikk over det lille myrdraget og kom til toppen på Seterhaugen. Her tok vi et raskt overblikk, og ikke før hadde vi tatt av oss sekkene og satt oss på den grå furugadden som lå der, før vi så den svære elgoksen som gikk og beitet nede ved seterstien. Her voks det litt løvtrær, både osp, rogn og selje og det er utmerket føde for elgen.

Nå måtte vi være helt stille, vi måtte passe på at vi lå så vi hadde vinden i mot oss. Elgen har nemlig en helt utmerket hørsel og luktesans, i motsetning til synet som er heller dårlig. Denne elgoksen var majestetisk med sitt store skovleforma gevir der den brøyta seg vei ned til bekken for å drikke. Det er ikke uten grunn at dette Europas største landdyr kalles skogens konge.

Lenge lå vi å så på elgen, men plutselig ble den nok var oss for den satte opp farten og sprang ned mot Grønnsjøen.

Etter å ha passert ei lita koie som ligger vest for Finntjønna, kom vi over kanten på en kolle og kunne se innover snaufjellet mot Rypfjellet og den karakteristiske runde Høghatten inne ved grensa. Finntjønna lå like nedenfor denne kollen og her skulle vi ha vår første rast. Det hadde gått omtrent tre timer fra vi starta fra bilen.

Finntjønna ligger akkurat der terrenget går over fra skogkledde lier med innslag av tørre fururabber og med små gressmyrer innimellom, til mer snaufjell med små bjørkekjerr og noen "øyer" av gran og einer. Tjønna er nesten rund. På østsiden er det en liten odde og her er det en ypperlig rasteplass. Vi fant fram et stykke med tørkakjøtt, lefser og godt smør. Kaffen kokte vi på den lille gassbrenneren vi hadde med. Vi ville ikke lage bål her for vi skulle videre etter å ha spist, og det er ikke nødvendig å lage flere merker enn nødvendig i terrenget. Det var ikke fyrt bål her før heller, så da ville ikke vi være de som laget de første bålmerkene på denne idyllen av et sted.

Det hadde ikke gått lang tid fra vi satte oss med kaffen før vi ble var en skikkelse på himmelen. Den fløy med rolige, tunge vingeslag før den seilte på vinden med ubevegelige vinger. Da den strakk vingene så vi et vingespenn oppimot to meter. Vi så en hale som var svakt avrundet. Halen var hvit med et bredt, svartbrunt tverrbånd ytterst, og omtrent midt under hver vinge var det et hvitt felt. Kongeørna ville vel undersøke om dette kunne være et bytte. Det var en ungfugl og de er mer nysgjerrige enn de ensfarget mørkebrune ørnene med sin karakteristiske gyllengule isse og nakke.

En halvtime lå denne flotte fuglen og speidet etter oss, men så fort vi reiste oss for å pakke sammen var den borte.

Etter en time rolig gange der vi hadde støkket et stort rypekull som med sitt skrattende "errr-rakk-akk-akk-akk" forsvant utover mot dalen, fikk vi følge av en liten venn, svart i brystet og små gull gule flekker på ryggen. Den satt på en tue, akkurat som den ventet på oss. Den fløytet sitt såre og melankolske "tluuu, tluuu".

Heiloen fulgte oss nesten helt fram til Lille Heggvatnet der vi skulle slå leir første natta. Det var et trivelig følge.

Vi gikk straks igang med å sanke ved til bål. Rundt Lille Heggvatnet var det en klynge med grantrær i lia opp mot Storlitoppen. Det var en kolle der det på ene sida mot vatnet var en hylle med tørt kreklingterreng. Her hadde det vært leirplass tidligere. Samene hadde brukt dette som hvileplass på tur inn mot Høgfjellet, inne ved grensa, der de hadde rein. Her slo vi leir og la veden i en haug inne ved berget.

Vi fant to kraftige rundstokker, "slitere", som vi først la som en V. Nå hadde vi noe å sette tørrkvistene mot. Vi la de noe større greinene rundt, og fyra opp. Bålet brandt lystig og vi kom til å ha varme lenge utover natta. Teltet satte vi på den tørre kreklingmarka godt i le for vær og vind, helt inntil den tverre bergveggen.

Det var lyst lenge enda. Bestandig når vi skal slå leir, gjør vi dette i god tid før det blir mørkt. Da er det lettere å orientere seg rundt leirplassen og lettere å finne ved. Så er det litt tungvint å pakke ut og ordne i teltet i mørket. Dessuten får vi god tid til å fiske etter storørreten.

Fiskeutstyr er standardutstyr på turene. Det gjør at vi kan redusere noe på forskjellige typer mat, fordi fisk blir en vesentlig del av kosten. Det kan selvfølgelig variere hvor mye fisk vi får, men stort sett får vi så vi har til mat hver dag. Vi fisker ikke mer enn det vi bruker, så et par tre ørreter om dagen er nok til et godt fiskemåltid. Ørreten er vel antakelig en av verdens mest utbredte arter. Den finnes sågar i sjøen, sjøørret, som høyt til fjells, opptil 1850 moh. Det gjør at vi kan fiske ørret over alt, og det benytter vi oss av. Den er forholdsvis lett å få på kroken og smaker fortreffelig. Stekt i panna over bålet, med godt smør, krydder og litt løk blir det et herremåltid. Vil man ha litt variasjon kan man legge et par skiver brunost i panna sammen med fisken, og kan steke dette med tomat med litt kanel og sukker, hmmmm.

Søndag

I grålysningen neste dag la vi ivei videre på tur mot Høghatten. Vi hadde fått i oss et godt og kraftig fiskemåltid av ørreten som ble til overs fra kvelden før. Denne hadde vi steikt i panna over bålet, som fortsatt brant da vi våkna. Med litt brød til, og god kaffe kokt på svartkjelen, var vi klare for en ny dag.

Vi fulgte kanten på snaufjellet, helt ut mot dalen. Det var mye lettere å gå her enn nede i dalen med mer myrterreng og skog. Været var helt nydelig og da er det best å gå litt i høyden. Det er ofte en liten vindtrekk her, så mygg og knott blir ikke like plagsomme som nede i våtere terreng. Enda en fordel er at det er lettere å orientere når man er i høyden, for man ser topografien rundt seg.

På vei mot første rast ved Rypenuten hadde vi god oversikt over Grønnlidalen under oss. Dette er en bred u-dal, med lange slakke sletter opp mot snaufjellet på begge sider. Nede i dalen ligger den lange Grønnsjøen, som vi starta turen ved. Den forbindes med Skjellsjøen og Hallarsjøen med fine ørretelver mellom.

Midt i Hallarsjøen går grensa, som skjærer av mot toppen av Høghatten og fortsetter midt i den store Gosjøen inn mot fjellgården i nordenden av sjøen. Så klart som været var nå, så vi hele denne ruta som vi skulle bruke de neste to dagene på.

Heiloen fulgte oss i dag også. Kanskje var det den samme som i går. Rypenuten var bare to, tre hundre meter foran oss. Borte ved en fjellskrent, der det lå ei røys av stor stein, så vi to lange ører som stakk opp bak en stein, og to blanke øyne som flakket fra side til side. Så lenge vi beveget oss så vi haren som satt der, men så fort vi stoppet for å se nærmer, snudde den og vi så bare to lange bakbein som strakk ut da den hurtig forsvant mellom steinene. Høyfjellsharen holder ofte til i litt bratte skrenter der det har rast ut stein. Om vinteren trekker den mer ned i skogområder der den finner småkvister og bark. Den er spesielt glad i rogn, selje og osp. Om sommern og høsten kan mange være i høyfjellet og leve av urter, blad og gress. Haren er kanskje det dyret som har størst utbredelse i Norge. Vi kan se haren fra kyst til høyfjell og fra langt sør til helt i nord. Koselig skapning å treffe på i fjellet er den hvertfall.

Rypenuten bærer sitt navn med rette. Akkurat idet vi kom opp mot småkjerret på toppen, støkka vi en stor flokk med gråbrune fjellryper. Fjellrypa kan høres på en litt mildere låt enn lirypa. Den er mindre og lever høyere til fjells enn lirypa. Både fjellrypa og lirypa er på sommerstid stasjonære, mens de om vinteren streifer mer på jakt etter mat.

Denne flokken gjorde en sving og forsvant på baksida av Rypenuten. Vi rasta på toppen. Fortsatt var været helt nydelig, og en mild fisk bris holdt mygg og knott unna. Sekkene brukte vi til hodepute og etter en god porsjon Real turmat, la vi ut liggeunderlagene og sovna raskt.

Den milde brisen smøg seg over ansiktene våre, sola spredte sine stråler ut over landskapet, da vi våkna av en fryktelig skriking. Det hørtes ut som om noen var i nød, ropene lignet skarpe, bjeffende varselrop. Vi spratt opp og skjønte ikke med det samme hva som sto på. Etter hvert fikk vi gnidd søvnen ut av øynene og da så vi to personer som padla på den store Grønnsjøen. De hadde skremt et Storlompar med to unger.

Storlomen er ganske sky og holder til i fiskerike vann. Det grå hodet og den mørke ryggen er godt synlig når lomen sklir sakte i vannet. Den har en karakteristisk svart flekk forran på den grå halsen. Når den blir skremt skriker den omtrent som et menneske i nød. Mange har nok blitt forundra over Storlomens rop på sen kveldstid eller tidlig på morgenen.

Vi sto en stund å så i kikkert på de to som padlet på sjøen og så lomene forsvant inn i ei vik, ute av syne for de to. Nå kom vi fram mot kanten av snaufjellet og måtte ned i dalen, med sine frodige gressmyrer og gammel gran og furuskog. Vi passerte Kaldelva uten noen problemer og nærmet oss den ene hytta turistforeningen hadde her inne. Først nå så vi store reinflokker. Det har nok vært for varmt for reinen oppe i snaufjellet nå. Det er litt svalere nede i skogen og lettere å finne mat. Reinen lever nesten bare på lav, men kan også spise en del urter og gress. Denne flokken var nok på minst femti dyr. Fascinerende å se på dette fjellets urdyr. Reinen er det eneste dyret der begge kjønn har gevir.

Turistforeningens hytte var åpen og det var ikke en levende sjel å se. Raskt bestemte vi oss for å unne oss luksusen med å overnatte inne i ei seng. Vi fant hvert vårt rom, pakket ut soveposer, fant fram stykket med bacon og en boks kantareller, og satte panna på toblussen i kjøkkenkroken. Det ble et fortreffelig måltid. En liten dram ble det også, fra metall-lerka i sekkelomma. Kan livet bli bedre.

Utover natta satt vi på hver vår stubbe nede ved Hallarsjøen og bare nøt livet. Ingen sa noe. Man trenger ikke si mye i sånne omgivelser, det er bare å la inntrykkene og stillheten synke inn. Vi sovnet like før sola skulle stå opp igjen.

Mandag

Den tredje dagen våkna vi seint på formiddagen. Været hadde snudd totalt, det trommet på taket av det kraftige regnet og bekken bak hytta vokste raskt.

Bare på noen få timer hadde været forandra seg fra det mest idylliske man kan tenke seg, til et frådende uvær med regn og vind. Det var jammen flaks at hytta til Den norske turistforening var åpen, og vi kunne ligge varmt og tørt nede i soveposen. Vi drøyde til ut på ettermiddagen før vi bestemte oss for å gå videre. Været hadde løyet, det var mindre regn og vinden var ikke like sterk. Det hadde blitt betydelig kaldere.

Nå kom ullklærne til sin rett. Vi tok på oss ullfrotteundertøyet. Dette inneholder femti prosent ull og femti prosent kunstfiber, har god slitestyrke og er passe varmt om vinteren og ikke for varmt om sommern. Kort og godt, suverent til undertøy på slike dager. Utenpå her hadde vi hver vår vindtette fleecejakke og Gore tex jakke ytterst. Goore tex buksene var tredd over Lundhagsstøvlene. Vi hadde hver vår poncho som vi tredde over oss selv og sekkene. Det ble absolutt en fin tur opp mot Høghatten.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å overnatte på toppen av Høghatten, men etter som vi var seint igang og været ikke var det beste, bestemte vi oss for å gå litt lenger før vi slo leir.

På toppen nådde vi grensa. Det sto ei stor grenserøys på høyeste punktet og vi så tydelig grensegata både sørover og østover. I grensegata er all trevegetasjon fjerna og det er lett å gå her. Vi fulgte gata mot Gosjøen.

Nå gikk vi i et mer frodig terreng enn tidligere. Det var godt beiteterreng og vi så stadig vekk reinflokker og mye elgspor. Her lever den kraftige fjellelgen og det er minimalt med jakt her inne. En og annen storoksen blir felt hvert år, men det kommer stadig nye individ til.

Vi tok sikte på å komme oss ned til Linvika og Gosjøneset før vi slo leir. Vinden og regnet hadde avtatt og vi kunne ta av fleecejakkene og ha bare ullfrottetrøya under Gore tex jakkene. Ponchoene var forlengst lagt i sekkene igjen. Temperaturen var fortsatt ikke mer enn ca 10-12 grader. Med en gang vi satte oss ned for å ta en rast, ble det kaldt. Vi valgte å sette opp tempoet litt for å komme raskt ned til neset i Gosjøen.

Det var ikke mye vilt å se nå når været var slik. Bortsett fra reinen var nok resten av viltet roligere, og lå på lune plasser inne i skogen.

Gosjøneset nådde vi sent på kvelden. Det var ikke mer enn en times tid før det ble mørkt så vi fordelte oppgavene mellom oss. Telt ble satt opp mens veden ble sanka i skogen rundt neset. I løpet av en halv time brant bålet, teltet var reist og vi hadde skifta til tørre klær. De tørre ulltrøyene var helt nødvendig å få på nå. De våte hang vi opp over bålet en stund så de var nesten tørre før vi tok dem med oss i soveposen. Nå hadde vi helt tørre klær morgenen etter.

Fisken i Gosjøen er helt fantastisk. Helt blodrød i kjøttet og sprek som en makrell. Den kan også bli stor. Vi hadde hørt om ørret på ni kilo som ble tatt her året før. Vi var spente da vi satte oss ned på hver vår side av neset. Det gikk ikke lang tid før den første sprellende halvkilos fjellørreten lå i lynget. Bettet var upåklagelig denne kvelden. Vi fikk fire flotte fisker til, ingen av de helt store, men alle over halvkiloet. Gjett om vi så fram til mat.

Godt smør, sjalottløk, siste boksen med kantareller, et par skiver brunost og den ferske ørreten ble tilberedet i panna over det varme bålet.

Det var godt å sovne denne kvelden og.

Tirsdag

Gosjøen lå helt stille og sola kikket fram over de høye fjella i øst. Vi våkna til skrikene fra Storlomen ute på sjøen. På myra bak oss satt Heiloen å kalte på oss. Svartkjelen ble fyllt og hengt over bålet. Resten av fisken ble satt i panna i glohaugen og de ferdigskjærte brødskivene ble tatt fram. Frokosten ble fortært uten alt for mye prat. Vi bare nøt denne vakre morgenen. I går hadde det regnet og blåst. Temperaturen hadde falt betydelig og det var kaldt, sjøl om vi gikk. Nå var sola tilbake igjen sånn den hadde vært de to første dagene.

Det så ut til å bli en nydelig dag.

Vi tok oss god tid. I dag regnet vi med å gå inn til fjellgården i nordenden av den store Gosjøen. Det var lett terreng langs sjøen. Lange slake lier med litt myr helt nede ved sjøen, og mer tørrrabber og furumoer høyere opp i terrenget. Grensegata kunne vi ikke følge lenger. Den gikk rett over Gosjøen og delte den mellom de to landa. Vi holdt oss på riktig side av grensa, det var kortest vei og lettest å gå her. Det eneste som syntes etter oss på Gosjøneset var aska på bålplassen og resten av den tørre veden vi hadde lagt fint opp under en stor gran. Det kunne jo komme andre som hadde bruk for ved.

Bekken fra Agntjønna, lenger inne på fjellet, hadde blitt stor av regnet i går. Vi kom ikke over helt nede ved vannet, men måtte gå et stykke lenger opp i terrenget. Her gikk bekken mellom to bergnabber, her gikk det å komme seg over. Vi tok av sekkene og kastet dem over før vi tok fart og hoppet sjøl. Det var ikke stort mer enn en meter over, men når bekken går stri og frådende under, er det en viss spenning å komme seg over slike steder.

Trygt over bekken trasket vi videre. Storlomen holdt fortsatt skrikekonsert ute på Gosjøen, mens heiloen fulgte oss fortsatt. Tro om det var samme heiloen som hadde fulgt oss hele tida. Det får vi nok aldri svar på.

Like før vi kom til Myrberget, omtrent halveis til fjellgården, så vi kongeørna svevde i ring over berget. Sakte seilte den på den svake vinden og gjorde små stup ned mot ett punkt på berget. Vi var nok en trussel, sånn at den ikke turte å lande. Reinflokken gikk urolig å beita oppe i lia. Den var redd og sprang da den ble var oss. Nå var vi like ved Myrberget. Nede i en bekkedal like før berget så vi kadaveret. En reinkalv lå på bakken med et tydelig bitt i strupen. Her hadde det vært kamp i natt.

Den eneste representanten for kattefamilien i vår fauna hadde vært på ferde. Gaupa er en listig smygjeger. Den smyger seg inn på byttet og går til lynangrep når den er nær nok. Den biter seg fast i strupen på byttet til dyret faller. Ofte bommer den og da gir den opp etter første forsøk, men noen ganger lykkes den, sånn som nå. Det vanligste byttedyret er hare, men den tar også rev og en del skogsfugl. Unntaksvis går den løs på sau og som nå rein.

Gaupa sløser med maten. Den spiser seg mett og så forsvinner den fra byttet. Den hadde tydelig spist av reinen, men det var mye mat igjen . Ikke rart at kongeørna var ivrig. Nå hadde det også kommet en del ravn. Den er en typisk åtseleter og kalles ikke uten grunn fjellets sunnhetspoliti. Ravnen med sitt vingespenn på opptil en og en halv meter, går ikke av veien for å jage ørna bort fra byttet.

Vi ble vitne til en kamp mellom kongeørn og ravn om retten til restene fra gaupa. Den enes død, den andres brød. Ja så hard og brutal kan naturen være.

Inn mot fjellgården så vi ikke mer til ørna, men vi hørte fortsatt flere ravner. De hadde nok et etegilde nede i bekkedalen ved Myrberget.

Vi nådde fjellgården tidlig på ettermiddagen. Her hadde ikke bodd folk på flere år, men husa var holdt i stand. De hadde åpnet et gammelt stabbur for sånne fjellvandrere som oss. Været var helt nydelig og vi ble enige om at vi skulle fortsette en stund til. For å gjøre det enkelt med mat, lånte vi toblusspropanen på stabburet, stekte bacon som vi spiste på brød og kokte kaffe til. En liten strekk på noen saueskinn som lå på gulvet i stabburet ble det også tid til.

Etter et par timer forlot vi fjellgården og satte kursen vestover igjen. Vi gikk et par timer til før vi slo leir ved Rundfjelltjønna. Denne plassen hadde vi sett på kartet og det så ut til at det kunne være gunstig å fiske her.

Vi visste ikke hvor rett vi skulle få.

Teltet var satt opp på ei gress-slette nede ved tjønna. Vi hadde spist nede ved fjellgården og kunne begynne å fiske så fort vi hadde fått fyr på bålet. Været var ikke det gunstigste for fiske, særlig ikke her i det blanke vannet. Vi var nå nesten oppe på snaufjellet igjen. Sola hadde gått ned for en stund siden og det hadde blitt kjøligere. Det var bare milde krusninger på vannet. Rundfjelltjønna er lang og smal. Det er et par holmer i ene enden og bare litt vegetasjon rundt. Den ligger nede i en liten dal, mellom to topper. Kommer det vind fra øst eller vest er nok tjønna utsatt. Vi hadde fiska på stille vann en time. Susen fra fjella i øst var merkbar og et kvarter etterpå var den lille Rundfjelltjønna kvit av bølgene fra vinden, som kom mellom de to toppene på hver side. Så fort kan været forandre seg fra stille til frådende vindkuler.

Den svarte skjea med røde prikker på Meps spinneren spant fort rundt over den dype renna nede i tjønna. Den skulle akkurat til å komme inn over grunnere vann da det hogg. Snellebremsen ulte og snøret bare forsvant av Abu snella. Stangspissen dirra og skalv og fiskeren hadde hjertebank. Dette var gamlefar sjøl. Forsiktig ble snellebremsen stramma. Det ble tyngre for fisken å gjøre utras, og lenger mellom dem. Forsiktig la snøret seg over snellespolen og fisken fulgte med. Plutselig raste den ut igjen og fiskeren hadde sin fulle hyre med å passe på stang, snelle og snellebrems. Etter hvert gikk det mer og mer snøre inn på snellespolen før neste utras kom. Ørreten ble sliten og la seg over på sida. Nesten inne ved land, der håven ble stukket ned i vannet gjorde den nok et utras, ikke fullt så langt denne gangen. Kreftene var snart oppbrukt ... Nå var det lettere å få snøret på spolen. Helt inne i rekkevidde for håven, la den seg over på sida og ga opp kampen.

Den største og blankeste fjellørret vi noen gang hadde fått lå å sprella mellom Blåklokke og Marimjelle på Røsslyngtuene i vannkanten. Fiskeren var fortsatt skjelven og satte seg ned ved siden av fisken. Slike opplevelser er det ikke mange av, men de sitter som spikret i minnet for alltid.

Fisken ble veid til 2,7 kg. Den ble sløyd og oppdelt. To stykker til hver ble pakket inn i folie, med smør, løk og krydder og lagt dypt inne i glohaugen. Joda det skulle da bli kveldsmat i kveld og.

Onsdag

Det var glo på bålet da vi våkna. Kampen med storørreten fra i går satt i minnet og morgensola var rød over østhimmelen. Noen få regndråper brøt vannflata på Rundfjelltjønna. Rundt de grå haugskyene var himmelen blå. Det var et godt værtegn. Når det danner seg små haugskyer er det godvær i vente.

Vi vasket av oss nattesøvnen i det kjølige vannet i tjønna, fant mer ved til bålet nede ved klyngen av smågran og hengte svartkjelen over bålet. I dag var det ikke diskusjon om hva vi skulle spise til frokost. Det var rikelig igjen av fisken fra i går.

Rypene kakla i bjørkekjerret bak oss. Nå skulle de spise av de næringsrike skudda på fjellbjørk og vier. Her var også godt med krekling og røsslyng. Det var godt med rypefor i år. Vi gledet oss til jakta.

Mette av den gode fisken, og godt uthvilte forlot vi Rundfjelltjønna. Nå var vi oppe på snaufjellet igjen. Vi kom til å få snaufjell nå, helt til de siste kilometerne ned mot bilen. I dalen mellom Rundfjellet og Langfjellet traff vi på reinflokken igjen. De var roligere nå. I lia ned mot Langtjønna gikk vi oss på en stor lemenkoloni. Det var ganger over alt og de små gnagerne pilte mellom beina på oss. Vi hadde sett en del mus og lemen tidligere på turen også, men her var det nok ekstra gode beiteforhold.

Lemenbestanden varierer mye fra år til år. Ingen har noe godt svar på hvorfor det ett år nesten ikke finnes lemen, mens det neste år kan kry av denne gulbrune skapningen. Det hevdes at i store lemenår, skiller beiteplantene ut giftstoffer for å beskytte seg. Når lemen beiter på disse plantene blir de på grunn av giftstoffene senere kjønsmodne og avkommet blir født så seint at de ikke klarer seg gjennom vinteren.

Det kan kanskje være en fornuftig forklaring. Kanskje er det ikke nødvendig å finne forklaring på alt heller. Det bare er sånn og det får vi bare godta.

Alt henger sammen i naturen, så det var ikke rart vi så mye rovfugl på turen. Er det mye smågnagere, er det mye rovfugl. Samtidig er det ofte mye rype og skogsfugl fordi rovfugl og det meste av rovdyr heller spiser mus og lemen enn ryper og skogsfugl. Joda, det henger sammen.

Det gikk raskere å gå nå. Terrenget var forholdsvis flatt og det meste var hart snaufjell. Noen små tjern, de minste uten navn, lå spredt utover platået vi gikk på. Fortsatt kunne vi høre rypekakling i bjørkekrattet og reinflokken var rolig om vi kom ganske nærme. Vi hadde god fart nå og tok sikte på å gjøre unna det meste av snaufjellet i dag. Da ville det bli bare et par timer ned til bilen i morgen.

Vi var i en høyde av ca 700 m.o.h. Det høyeste punktet på hele turen. På toppen hadde vi utsikt til fjella i nord og de høye toppene i øst. Vestover så vi de store vatna i horisonten. Det var her byen lå, nede ved de store vatna i vest.

Brisen på toppen var sval. Det passa godt med en rast her. Kaffe hadde vi kokt på bålet ved Rundfjelltjønna og fylt den på termos. Det var ikke muligheter for hverken ved eller vann her på toppen. Vi hadde litt saltpølse igjen. Brødet var tørt, men vi skar det opp og la skiva oppå den varme kaffekoppen. Det smakte fortreffelig med saltpølse og smør på brødskiva.

En ravn skrek nede ved tjønna under oss. 3-400 meter lenger ned, lå den lille tjønna der ravnen seilte over og skrek. Noe var det den skrek på. Det var da vi fikk se det vi ikke trodde var mulig her. En liten skapning, gråsvart på ryggen og hvit i buken. Sprang rolig langs tjønna, før den plutselig stoppet opp, lyttet, for så å hoppe opp å sette frambeina stivt ned i bakken. Den sjeldne fjellreven jaktet på lemen.

Fjellreven er helt avhengig av smågnagere og forplanter seg bare i smågnagerår. Den er veldig sårbar og det er stor dødlighet på hvalpene det første året.

Overlever de første vinteren er sjansen imidlertid stor for at de formerr seg i neste smågnagerår. Fjellreven er mindre enn sin slektning rødreven, som også er en av dens største fiender. Den sjeldne fjellreven ble freda så tidlig som i 1930. Vi får bare håpe på mange gode smågnagerår.

Vi satt lenge og så på fjellreven i kikkert. Det var ei fantastisk opplevelse å se dette sjeldne dyret, luske rundt her inne i fjellet. Kanskje kom vi aldri til å få se fjellreven igjen. Den var i syne for oss kanskje ett kvarters tid før den forsvant bak det høye Seterfjellet lenger inn mot grensa.

Nå var opplevelsen fordøyd og lagret for evig tid i harddisken under Abu capsen. Vi tok den siste biten av saltpølsa og la ivei ned mot tjønna der fjellreven hadde vært. Vi gikk rolig, var ikke helt sikker på om det var fler, men det var nok små sjanser for det.

Det gikk lett ned det faste fjellet mot tjønna. Vi så sporene der fjellreven hadde gravd etter lemen. Den hadde nok spist seg mett her.

Dagen hadde begynt å gå mot kveld, vi hadde ikke vært nøye med å følge klokka. Det hadde vi forresten ikke gjort på hele turen. Det er fint å ikke være avhengig av den noen dager i året.

Vi gikk ned mot kanten, der snaufjellet går over i mer myr og skogsterreng. Det var fortsatt lett å gå. Vi skulle flytte oss fra 500 moh til rundt 200 så det var stort sett nedover den siste strekningen før vi var nede ved bilen igjen.

Det var like før mørket kom nå så vi måtte overnatte ei natt til. Nede ved bekken som kom fra Vakkertjønna, oppe på snaufjellet, fant vi ei storgran. De nederste store greinene gikk utover som et skjørt rundt treet. Vi droppet teltet denne natta. Vi la oss heller under skjørtet.

Torsdag

"Krææ, krææ, krææ,piææ piææ". Nøtteskrika vekte oss fra vår dype søvn under skjørtet på storgrana. Nøtteskrika er den vakreste av kråkefuglene med sitt lyseblå vingespeil og sin hvite overgump. I kombinasjon med den lyst brune kroppen og den svarte stjerten er den en vakker fugl. Den kan være litt av en røver. Den går ikke av veien for å spise fugleunger, og stjeler gjerne mat fra slike som oss om vi ikke passer på. Det var vel det denne hadde gjort nå, stjålet den brødskalken vi hadde lagt nede i posen ved ryggsekken.

Brødet var likevel hardt og vi hadde fortsatt hver vår pose med Real turmat. Dette var siste dagen så vi skulle klare oss uansett vi. Det tørre brødet var nøtteskrika vel unt.

Vi krøp fram fra leiet vårt under grana. Nøtteskrika fløy lenger unna og satt og kjeftet en stund før den forsvant. Vi fant fram kokeapparatet, koblet til den nesten tomme gassboksen og satte på kjelen med vann. Det var ikke noen hensikt å lage bål nå. Vi skulle gå bare et par timer og kom sikkert ikke til å spise noe, særlig etter å ha tatt hver vår pose turmat til frokost. Turmaten er kraftig og holder lenge utover dagen.

Det holdt akkurat med gass til å få varma vann og koke en kjele kaffe etterpå. Det var overskyet, og svarte skyer bygde seg opp i vest. Vi håpet å komme lengst mulig før regnet kom.

Det ble stille på fuglelivet rundt oss. De merker nok at det er væromslag på gang lenge før vi gjør det. Når man går sånn i fjellet er det noen tegn man lærer seg etter hvert. Blir viltet rolig og fuglesangen borte, er det et sikkert tegn at det blir dårligere vær. Mulig det bare er noe vi tror, men det er viktig med tro og mennesket har gjennom alle tider forsøkt å tolke naturen. Så også med oss.

Vi hadde ikke gått mer enn en kilometer før himmelen åpnet seg. Regnet slo ned og skogen prøvde så godt den kunne å holde unna for den kraftige vinden. Temperaturen falt betraktelig og det ble ganske ufyselig.

Det var bare å på med ullfrotte, fleece og gore tex igjen. Vi var glad vi var i skogen nå. Det var tross alt litt mer i le for været her enn oppe på snaufjellet. Bekkene steg på få minutter til elver og stien vi gikk på, som hadde vært tørr og fin for en stund siden, var som en flomstor bekk.

Nå ble det bruk for ponchoene igjen. Det er utrolig hvordan disse plaggene kan holde en tørr under sånne forhold. Det er bare å tre ponchoen over seg, og om man passer på å ha en som er litt stor, går den over sekken også.

Vi holdt oss mest mulig inne i skogen. Noen steder var det så bløtt at vi måtte gå omveier for å komme fram, men vi holdt retningen vi hadde bestemt på forhånd. Det var bare å prøve å holde seg i bevegelse hele tiden.

Uværet sto på en time. Like fort som det kom, løyet det av igjen og vi så antydning til blå himmel i horisonten. Vinden ble nesten borte og nå var det bare litt yr. Fortsatt ble vi våte når vi gikk i skogen, men vi kunne bevege oss i litt mer åpent landskap nå.

Sånn kan det faktisk være ja. I fjellet skifter været raskt. Fra det ene øyeblikket med sol og klar himmel, til i neste øyeblikk å bli et frådende uvær med vind og regn. Man kan aldri være trygg på at man ikke kommer ut for uvær.

Nå kunne vi ta en pause. Vi tok av de våte ytterplaggene. Fleecejakke og poncho ble lagt i sekken og vi beholdt de tørre ullfrottetrøyene under Gore tex jakkene. Det ble mer behagelig å gå.

Like ved en liten grå tømmerkoie, der taket hadde gitt etter for mange tunge vintrer, kom vi inn i en høyreist og flott granskog. Vi nærmet oss slutten på turen nå. Den siste kaffeskvetten på termosen ble slått i trekoppen vi hadde lagd av hver vår kåte, for mange år siden. Et lite stykke kjekssjokolade var igjen i sekken og den siste rasten ble tatt her med ryggen mot veggen på den gamle koia.

Mens vi satt der fikk vi se en liten krabat som strakk seg ut og fløy fra ene grana ti en annen. Den lange buskete halen fungerte som "ror" og den traff akkurat der den hadde tenkt. Ekornet var ute på konglesanking. Ekornet varierer i farge etter hvilken biotop de holder til i. Dette var mørkt og hadde svart hale, typisk for såkalte granekorn. De som holder seg mest i furuskog har en lysere fargevariant i pelsen og har nesten rødlig hale. Pussig hvordan naturen innretter seg.

Resten av veien gikk greit. Det var stort sett rabber å gå på ned mot Grønnsjøen. Sekkene hadde blitt lettere, sola hadde kommet igjen, sjøl om det fortsatt var kjølig og vi holdt god fart ned den slake dalen. Vi så Grønnsjøen fra en kolle vi måtte over.

Sjøl om vi hadde gjennomført en helt fantastisk tur, hadde sett mye vilt og fått rekordørreten i Rundfjelltjønna, skulle det bli godt å komme ned til bilen. Her hadde vi tørre klær liggende og det lå an til et aldri så lite bad i den kjølige sjøen.

Inntrykkene var festet til bilder i kamera og ikke minst i vårt eget minne. Det skulle nok ikke gå så lang tid før vi igjen la ut på tur, men nå var en varm dusj, god pizza og et par kalde pils foran peisen det som sto i hodene våre.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost