Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Den sterkestes rett

Av Erlend Slettevold, 25.03.2011

Siktet beveger seg sakte mot byttet. Samtidig føler jeg en underlig stemning bre seg over situasjonen. Nesten som om det er en spesiell kontakt mellom oss. Som om vi står ansikt til ansikt, mann mot mann. Tiden saktner og det er bare oss to i hele verden. Jeg vet at det er enten meg eller ham som går herfra i live. Et feilgrep vil bety slutten for meg. Jeg trekker pusten rolig mens jeg stirrer på ham gjennom siktet. Idet jeg legger fingeren på avtrekkeren, hører jeg lyden av en kvist som brekker like under kneet jeg støtter meg på. Han snur seg brått og vi får øyekontakt. Et øyeblikk får jeg panikk og holder på å trekke av i hastverk. Men jeg holder meg kald. Puster rolig ut. Hvis blikk kunne drepe ville jeg vært død nå.

Idet det smeller, føles det som om tiden plutselig stopper helt opp. Som om det går en evighet med nervepirrende venting. Det er enten meg eller ham. Hvis jeg bommer vil han garantert løpe etter meg og drepe meg momentant, uten det snaueste hint av nåde. Kula treffer, og øyeblikket er unikt. Den lette brisen som fikk løvtrærne til å rasle, stilner etter det overdøvende smellet som gir fra seg et ekko mellom fjellene. Alt blir finere i øyeblikket. Skogens farger blir fremhevet av solskinnet som lyser inn mellom trærne. Fuglenes kvitring blir til sang og duften av vårblomstene blir mer behagelig i nesen. Det er som om skogens energi fyller meg opp idet bjørnen faller mot den myke skogbunnen. Den endelige følelsen av trygghet oser opp i meg samtidig som jeg føler meg tilfredsstilt av all spenningen jeg opplever.

Bjørnen treffer bakken. Jeg slipper geværet og bykser mot ham med formål å forkorte hans lidelser. Det er på sin plass å alltid vise sin fulle respekt for sine bytter. De fortjener intet mindre. Det at han ikke nødvendigvis ville gjort det samme for meg er ikke relevant. For bjørner er ikke like intelligente som oss mennesker. Intelligens er vår styrke. Bjørner har derimot klør og rå kraft. Samt en del hurtighet. Det at vi begge har en fordel i denne kampen om liv og død likestiller oss.

Knivskaftet passer i hånden min. Idet jeg tar sats fra en stein – tre til fire meter fra bjørnen – trekker jeg kniven fra beltet og flyr gjennom sollyset som lyser opp området der han ligger. Svever helt til jeg lander over ham og kjører kniven inn i skallen på ham. Lyset i øynene hans forsvinner og jeg vet at smertene er over for ham. Det ble et vellykket drap. Alt stilner rundt meg og jeg kjenner følelsen av triumf og stolthet. Slike øyeblikk må nytes for fullt, og det er ikke det minste vanskelig i disse omgivelsene. Brått kvepper jeg til da jeg hører en kvist som brekker bare noen få meter fra meg. Jeg ser opp og stirrer rett inn i øynene på en av slektningene til min falne motstander. Et smil brer seg om munnen min når jeg kjenner adrenalinet begynner å pumpe.

Fortere enn svint smetter jeg av gårde, ettersom jeg vet at jeg ikke vil bli spart. Ikke etter min triumf over det som sannsynligvis er barnet til monsteret jeg nettopp stirret inn i øynene til. Vi løper mellom trær og busker. Over steiner og under greiner. Vi svever gjennom skogens skjønneste natur. Gjennom et paradis av lys og farger spiller vi rollene som jeger og bytte. Vi vet bare ikke hvem som er hvem ennå. Det vi vet er at det er den sterkeste som går herfra i live.

Plutselig kjenner jeg et smertefullt stikk i siden av leggen. Det er min venn som er hakk i hælene på meg nå. Hans klør som skjærer et smalt snitt i den myke huden min. Jeg innser at han er raskere enn meg. Men jeg gir meg ikke. Jeg tar sats fra en reddende stein som dukker opp i min vei. Hopper så høyt som jeg klarer. Jeg lander i et tre, klatrer noen meter opp og blir sittende en stund for å se hva jeg har i vente.

Bjørnen brøler. Jeg liker å tro at det er av sinne for at jeg klarte å unnslippe klørne hans i siste liten. At jeg er for smidig for ham og at han snart finner ut at det er nytteløst å jakte videre. Jeg vil gå av med seieren og plante et skudd i bakhodet på ham en annen gang. Men det skjer ikke. Snarere tvert imot. Til min store forundring er bjørnen en mye dyktigere klatrer enn meg selv og begynner å hale seg oppover treet. Nå sitter jeg hjelpeløs i toppen av treet uten å vite mitt neste trekk. Han kommer nærmere og nærmere. Snerrer og brøler til meg. Det føles som om han vet at han har vunnet. Som om han er sikker på at han går av med seieren. Jeg begynner å kjenne angsten trenge seg på. da han bare er noen få meter fra toppen blir jeg helt stiv av skrekk. Jeg sitter der bare, hjelpeløs som en fugleunge i et rede. Angsten fører til at jeg puster fortere. Jeg puster som en hissig løve samtidig som det dyriske instinktet begynner å ta over sansene mine. Med pusten ute av kontroll, stirrer jeg ned på beistet som kommer nærmere og nærmere sin seier. Samtidig som jeg kommer nærmere min død.

Han er bare en meter nedenfor meg nå, og med ett ser jeg livet fare forbi. Jeg ser all gleden jeg har opplevd. Alle de gode minnene. Alt farer forbi på et øyeblikk, som for meg føles som en evighet. En evighet med opplevelser fra livet mitt. Livet som snart skal ta slutt. Livet som jeg først nå innser at har vært fullkomment.

Poten med de sylskarpe klørne streifer forbi leggen min, men den treffer ikke. Solen er nå på vei ned og gir en rød glød til himmelen og skogen under. Jeg slipper taket i treet og faller et øyeblikk. Før bjørnen får tak i treet igjen med den angripende poten, lander jeg med føttene på nakken hans. Med en følelse av lettelse og trygghet sparker jeg fra og sikter mot nærmeste tre. Mens bjørnen faller svever jeg. Han var ikke den sterkeste. Ikke i dag. Han faller mot skogens mørke mens jeg flyr som en ørn i solnedgangen.

Jeg klatrer ned fra treet jeg landet i. Uten å engang se tilbake, løper jeg mot sikkerhet. Mot et sted langt borte fra bjørner. Et sted hvor jeg kan hvile og forberede meg på å dra hjem. Jeg setter meg ved en liten foss og renser den lille riften i leggen. Alt har roet seg nå og jeg føler meg trygg. Jakten er slutt for meg og det dyriske instinktet har forsvunnet. Månen har tatt over for solen og lyser over meg. Fossens brus overdøver alle andre lyder fra skogen.

Jeg sitter og nyter den friske følelsen til jeg kjenner en overveldene smerte i ryggen. Smertene er så sterke at jeg hyler av full hals. Det sparer meg likevel ikke for å bli slått over ende. Smertene blir langt verre da jeg kjenner de skarpe bergkantene gnage seg inn i såret på ryggen. Kjøttet som blir enda mer flerret opp mot nådeløst berg da brystkassen min blir knust og ribbene mine brekker. Jeg stirrer inn i øynene hans der jeg ligger knust mot berget. De mørke øynene hans lyser opp i måneskinnet.

Mens jeg venter på nådestøtet smiler jeg. For jeg vet at denne seieren var den sterkestes rett.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost