Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Gården

Av Espen Darefjeld, 29.09.2011

Han begynte å kjenne det i beina nå, det som skulle bli en kort og forfriskende ettermiddagstur hadde nå blitt noe som kunne kalles en lang tur. Sola stekte i ansiktet hans, og han kjente det stakk i tinningen. Han tørket svette av pannen med en slapp hånd. Sola ler av meg, mumlet han for seg selv, hun vet at jeg egentlig ikke er i stand til dette, at jeg har fullstendig overvurdert meg selv. Han skvatt til når han hørte noen lo, helt til han så to jenter sykle forbi lenger borte.

Tom steg av sykkelen og satte seg med matte bevegelser på en stor nok stein et par meter bortenfor. Han tørket igjen svette fra tinningen, og rettet blikket mot en busk som lå i den eneste skyggen han kunne se. Et minimalt vindpust fylte ham med velbehag, og han holdt på å strekke ut hendene for å kunne holde vindpustet fast før det forsvant videre til et ukjent sted.

Han hadde lagt ut på en sykkeltur han trodde ville ta en time, en passende frisk runde før middagen måtte planlegges. Turen hadde nå vart i over to timer, og han var rett og slett kjørt; hvorfor han ikke var kommet lenger var han ikke sikker på, veien måtte han jo kjenne, han hadde jo gått her mange ganger tidligere. Det var vel og merke første gang han hadde syklet nedover her, men likevel... han kunne jo ikke være mer enn et par kilometer hjemmefra, likevel følte han seg helt forvirret. Det var mulig sola hadde noe med det å gjøre. I morges hadde han hatt latt være å smøre seg inn med solkrem; han kunne ikke se for seg at det skulle bli så varmt, men tok skammelig feil.

Det stakk ikke lenger i tinningen, det brant. Han prøvde å konsentrere seg om den skyggefulle busken, men den brennende følelsen hadde nå tatt overhånd. Han måtte finne seg noe mer skygge, en skygge som var lenger enn en busk. Nå angret han på hele turen, selv om han fortsatt ikke skjønte hva som hadde skjedd. Det var blitt varmt i baken også nå, det var som om å sitte rett ved et vulkanutbrudd. Han reiste seg raskt opp, og ble stående å svaie. Det var ikke noe mer å drikke i veska bak på sykkelen. Han hadde fylt opp en flaske vann fra springen hjemme, og tenkte at det måtte jo holde for litt sykling, men det gjorde det jo ikke. Tor kastet et blikk utover enga ved siden av seg, og følte seg som en av disse som går seg vill i ørkenen, og speider forgjeves etter en oase.

Det fikk holde til neste bebodde hus, mest naturlig ville jo være å sykle hjem, men av en eller annen grunn trodde han ikke han kom til å klare det. Han fikk karret seg opp på sykkelen, og kom med en kraftanstrengelse opp i sneglefart. Noen lette vindpust berørte ansiktet hans, og han skulle ønske han hadde krefter til å sette opp farten for å øke lufttilstrømningen til ansiktet, men han orket ikke. Sykkelen vinglet bortover og Tor var glad for at ingen andre passerte ham langs veien. Noen bondegårder dukket opp foran øynene på ham, og han bestemte seg for å svinge inn til den første han nådde.

Solen brente i nakken og han bannet høyt over at han hadde neglisjert solkremen. Den gamle sykkelen hadde han endelig fått opp av kjelleren dagen før, og han hadde følt seg riktig stolt når han hadde både vasket og oljet den. Den ser jo splitter ny ut, hadde han tenkt med et stolt glis. I et bevisstløst øyeblikk hadde han begynt å fable om å begynne og sykle regelmessig, kanskje 3-4 ganger i uka. Du vet, begynne i det små, kjenne rusen, og deretter hive seg på noen skikkelige langturer. Det hadde vært i går. Der han nå vinglet bortover landeveien fortonte de tankene seg mer som noe han måtte ha drømt for lenge siden.

Han nådde den første bondegården, og ble stående ved innkjørselen som buktet seg opp mot hovedhuset. Alt var veldig tradisjonelt, et stort hvitt hovedhus og en rød låve. Han kunne ikke se noen der oppe, men en bil sto parkert mellom huset og låven. Tor visste ikke helt hva han skulle si hvis noen var hjemme. Skulle han fortelle at han hadde slitt seg ut på en sykkeltur, og spørre om de kunne kjøre ham hjem. Det var jo helt patetisk. Nei, han fikk spørre høflig etter et glass vann, og om han kanskje kunne sette seg litt på trappen og ta fem minutter. De ville sikkert servere ham noen overbærende glis, og kanskje også noen kommentarer, men det fikk bare være.

Han skjøv sykkelen de siste meterne opp mot gårdstunet. Det brant og svettet i hele kroppen, og han lurte på hvordan man kjente igjen de første symptomene på hudkreft. Han la fra seg sykkelen inntil et tre rett før enden av oppkjørselen. Noen lette skyer bygget seg opp på himmelen, og han fikk nesten tårer i øynene. En hund bjeffet i det fjerne, og han gikk med trege skritt mot hoveddøra. Han ringte på, og ble stående å vente. Det var vel lite sannsynlig at han så helt presentabel ut, men han fikk sette opp sitt beste smil.

Han hørte etter hvert skritt på innsiden, og noen sekunder etter sto en ung kvinne med langt, mørkt hår og kikket nysgjerrig på ham. Ja, sa hun spørrende. Ja, unnskyld at jeg forstyrrer, begynte Tor, men jeg har tråkket rundt på sykkelen hele morgenen og fant ut at jeg har sluppet opp for vann, og jeg bare lurte på om det var mulig å spørre om å få litt å drikke. Jeg kan skjønne hvis du blir skeptisk når folk bare ringer på sånn, men... Nei, men du kan jo komme inn, vann skal vi vel fikse. Hun signaliserte at han skulle komme inn, og han fulgte litt prøvende etter.

Inne i gangen var det herlig avkjølt, han måtte ta seg sammen for å ikke sette munnen på vid gap og trekke inn den friske luften. Men kom inn på kjøkkenet, ba hun. Jeg er Heidi. Hun pekte på en stol, og han satte seg forsiktig ned. Jeg henter et glass vann til deg. Tor nikket og mumlet et "takk". Stolen var hard og knirkete, og det var ikke lett å finne en god sittestilling. Det var jo egentlig det samme, han måtte bare ha noe å drikke. Heidi kom tilbake med et stort glass vann, og han tømte det i fire takknemlige slurker. Takk skal du ha , sa han. Hun bare så på ham og smilte.

Er du herfra, spurte hun etter en liten stund. Tor syntes det ble vel flaut å innrømme at han antageligvis bodde rett rundt svingen, så han svarte bare: Nei, jeg har tatt meg noen dager fri. Ja, ha, mumlet hun, og beholdt smilet. Vil du ha mer vann? Nei, nei takk. Han prøvde igjen å finne en god stilling, men ga opp. Han kastet et blikk rundt seg. Det luktet så godt her inne, hjemme i den lille leiligheten luktet det litt for ofte gammel oppvask. En katt smøg fram fra under en stol. Han hadde ikke lagt merke til den før nå. Den kom mot ham og gled lett forbi buksebeina hans.

Nei, jeg vil ikke forstyrre mer, begynte han. Dere har sikkert nok å henge fingrene i, og sykkelen min venter på meg, så... takk skal du ha for vannet og... Tor reiste seg for å gå. Der kommer mamma. Heidi hadde vendt blikket ut mot gangen. En lyshåret kvinne i begynnelsen av 50-årene kom inn i rommet. Hei, mamma, vi har fått besøk. Dette er...? Tor, fullførte han for henne. Ja, Tor, gjentok hun. Ja vel sa kvinnen, hun ga Tor et lett håndtrykk. Tor skulle til å si noe, men Heidi kom ham i forkjøpet. Tor er på sykkeltur, og så ble han vel overmannet av tørst rett og slett. Det er jo ikke så ofte vi får besøk i helgene, så jeg ba ham med inn på kjøkkenet. Tor følte virkelig at han måtte gå nå. Det var hyggelig å hilse på deg, sa han høflig. Solveig. Jeg heter Solveig. Ok, Solveig. Takk for vannet, nok en gang. Han begynte å gå mot utgangsdøren. Men vil du ikke ha noe mat med oss, jeg har akkurat vært og handlet. Det er nok til deg også. Solveig sendte ham et oppfordrende blikk. Jeg vil virkelig ikke forstyrre... Du forstyrrer jo ikke i det hele tatt, du trenger jo å fylle opp magen før du fortsetter; som Heidi sa, vi får jo ikke så mye besøk, og da er det klart at du kan spise med oss.

Katten hadde kommet tilbake og kveilet seg rundt beina hans. Ja, ok, men ikke lag noen treretters bare for meg, lo han nervøst. Tor hadde virkelig lyst til å bytte stol, men ville ikke forårsake noe oppstuss så han ble sittende. Solveig og Heidi satte i gang på kjøkkenbenken. Heidi satte på radioen, og begynte å plystre. Tor grøsset lett nedover ryggen når han hørte Samantha Fox begynne å synge "Touch me". Jeg går bare en tur utpå trammen, sa Tor og reiste seg forsiktig. Denne gang hadde ingen noen innvendinger, damene hadde begynt med noe som så ut som en eller annen slags gryterett.

Ute var lufta fortsatt trykkende, og noen skyer var det ikke mulig å oppdage. Han satte seg på trappa, og kikket ut på tunet. Noen sommerfugler fløy forbi, ellers var alt rolig. Han kunne høre damene småprate i bakgrunnen, og tenkte at det kanskje ikke hadde vært så dumt likevel å takke ja til en middag. Den siste halvtimen hadde magen begynt å rumle, og han hadde jo tross alt et stykke hjem. Tor ble sittende noen minutter og bare nøt lyden av fuglekvitring, og bakgrunnsstøyen fra radioen på kjøkkenet.

Heten ble etter hvert så trykkende at han måtte få tankene over på noe annet, og bestemte seg for å se etter sykkelen, ikke det at noen ville komme her og stjele den, det var vel ikke særlig sannsynlig, men likevel... Han reiste seg opp og tok turen nedover mot treet der sykkelen forhåpentligvis sto fortsatt. Ingen fare, sykkelen sto fortsatt lent inntil treet. Han passerte sykkelen og gikk noen meter videre nedover innkjørselen, og ble stående å se seg rundt. Det var ingen andre å se, bortsett fra et par biler som kjørte forbi ned på hovedveien. Den neste gården lå et godt stykke unna. Naturen tilgodeså ham med et lite vindpust, og han nøt det som om det skulle være en kald dusj.

Han kikket opp på huset igjen. En middag var greit, men etter det måtte han gå. Han syklet jo ikke rundt for å utnytte folk heller. Tanken på at det var kjøligere inne enn ute gjorde at han bestemte seg for å gå tilbake igjen. Kanskje det tross alt var noe han kunne hjelpe til med. Det var noe ubekvemt ved tanken på at han bare slentret rundt her, mens de der inne gjorde hele jobben. Da han kom rundt hjørnet hørte han til sin store lettelse at musikkvaliteten på radioen hadde bedret seg betraktelig. Han børstet skoene raskt på matten som møtte ham i gangen, og ble stående noen sekunder. Det var noe med kjøkkenet. Han ble stående å lytte. Han hørte ingen stemmer lenger. Nå var det kanskje ikke så rart, en trengte jo ikke å prate hele tiden, men... Noen typiske kjøkkenlyder hadde han kanskje forventet å høre, skramling fra en kjele, en kjøleskapsdør som blir åpnet eller lukket, men... ingenting.

Han gikk forsiktig inn døra med en fornemmelse om at han kanskje kom til å trenge seg på et privat ærend. Kjøkkenet var tomt. Den eneste lyden, utenom radioen, kom fra komfyren hvor den ubestemmelige gryteretten putret i vei med en eim av oregano. Heidi og Solveig var ikke å se noe sted. Tor kastet nok et blikk rundt på kjøkkenet, bare lyden av musikk og kjeleputringen. Han lot kjelen jobbe, og gikk ut igjen på trammen. Ingen. Han gikk nok en gang rundt på baksiden. Ikke et menneske der heller. Bilen sto fortsatt på den samme plassen, men damene hadde åpenbart reist avgårde. De kunne vel sagt fra kanskje, tenkte han lett irritert. Han fikk trøste seg med at de kom tilbake til gryteretten som de hadde lagt ned en del arbeid i.

Tor gikk instinktivt mot sykkelen, men ombestemte seg raskt. Han hadde jo tross alt blitt invitert på middag, og de var jo sikkert tilbake om en liten stund. Han trasket opp igjen mot hovedhuset, og satte seg ned på trammen og ventet. Om det var den jevne summingen av grass som beveget seg, eller den monotone summingen av dovne fluer visste han ikke, men han hadde duppet av, og våknet nå med en sviende smerte i bakhodet. Det var tydelig at hodet hadde falt ned på steintrappa, og forårsaket et lite, men blødende sår. Han begynte å fomle etter et papir i lommene på buksa da det ble spylt ned i bakgrunnen. Et øyeblikk tok han ikke lyden på alvor, men så ble han gradvis klar over at noen hadde spylt ned på toalettet i gangen rett bak ham. Han kastet et forvirret, sidelengs blikk mot lydkilden.

Gikk de sammen på toalettet, undret han, og mimret raskt tilbake til jentene han hadde gått sammen med på ungdomsskolen. Døra formelig spratt opp bak ham, og han hørte raske, jevne skritt. Heidi? Solveig? ropte han inn i gangen. Det kom ikke noe svar, og han ropte litt høyere. Skrittene vandret langsomt vekk. Hvorfor hørte de ham ikke, han satt jo rett utenfor på trammen, med døra på vidt gap? Han reiste seg opp, og gikk inn på kjøkkenet. Ingen. Bare lukten av oregano. Han ropte enda en gang. Ikke noe svar. Han lurte på om han skulle se etter om maten var ferdig, men han kjente jo ikke de som laget den.

Tor sank ned på den ene kjøkkenstolen, og vurderte om han bare skulle dra. Det var jo bare å legge igjen en beskjed på kjøkkenbordet, si at han beklager, men han kunne ikke vente lenger, han hadde jo tross alt et stykke å sykle hjem osv. Skrittene var tilbake, og ble gradvis sterkere. Døra føyk opp, og en mann valset inn. Målbevisst skred han gjennom kjøkkenet, og forsvant ut igjen i etter eller annet rom på baksiden. Det ser ikke ut til at noen tenker på meg, tenkte Tor selvmedlidende. Lyder av noen som romsterte i bakgrunnen nådde ham, og han lurte på hvem mannen var. Heidis bror kanskje? Ektemann? Han ble sittende på stolen og avvente det hele, kanskje mannen faktisk ikke hadde satt ham, og snart dukket han kanskje opp igjen og ba om unnskyldning.

Igjen den forvirrende stillheten. Han begynte igjen å tenke på de dovne fluene ute på tunet. Et nys runget gjennom rommet rett bak ham, og han skvatt så til at han presterte å falle ned av stolen. I en blanding av flauhet og hjertebank fikk han øye på den samme mannen som noen minutter tidligere hadde strenet forbi ham. Den fremmede mannen åpnet kjøleskapsdøra med et fokusert blikk, og forsynte seg med et glass nektar. Tørsten var åpenbart på Tors nivå, og etter å ha slukt saften med grådige slurker kastet han den tomme kartongen ned i vasken. Han brydde seg åpenbart hverken om gryteretten eller Tor. Hva er det som skjer her, undret Tor nervøst?

Et svakt "hallo" kom seg over leppene hans og han ble overrasket over hvor nervøs han ble av det hele. Mannen svarte ikke. Tor som fortsatt ikke hadde fått stablet seg på beina fikk mannet seg opp til et nytt "hallo". Fortsatt ikke svar fra den tørste, fremmede. Drømte han? Kanskje han bare drømte at han hadde våknet? Kanskje gjorde lyden av dovne fluer at han fortsatt befant seg i dyp søvn? Eller var han blitt helt forvirret etter at han slo hodet i trappa?

Mannen som fortsatt ikke enset Tor med et eneste blikk tok fram en lommebok han hadde i baklomma, og fisket ut to fotografier. Var det fortsatt noen som gikk med lommeboka bak, tenkte Tor fraværende. Mannen studerte bildene nøye som om han prøvde å finne ut hvem som var avbildet. Med en slapp bevegelse lot han begge bildene falle mot gulvet. De danset kort i luften før de la seg til ro halvveis under kjøkkenbordet. Tor visste hvem som var avbildet før de nådde gulvet. Mannen gryntet nok en gang, og forsvant raskt ut døra. Da Tor var sikker på at mannen ikke ville komme tilbake med det første, strakk han seg ut etter bildene.

Bildene viste en smilende Heidi, og deretter en mer tankefull Solveig. Begge bildene var av nyere dato, det kunne han se. Han hadde jo møtt de begge for en liten stund siden. Mannen kjente dem begge, det var jo helt tydelig. Men hvor var de? Og hvem var denne mannen? Tor reiste seg opp, og gikk først bort til komfyren for å redde restene av en overkokt gryterett. Han trodde ikke de to kvinnene kom til å spise noe av den.

Han måtte vekk herfra, få tråkket hjem og ringt politiet. Dette var jo helt... han fant ikke noe godt uttrykk. Han kom ut igjen på trammen, og sto ansikt til ansikt med 4 nye fremmede. Det var en familie, to voksne og to barn, begge foreldrene kikket fortørnet på ham. Barna, en gutt og en jente, begge et sted mellom 10 og 12, prøvde å sette opp et myndig blikk. Hvem er du, nærmest ropte mannen anklagende ut. Hvem jeg er..., stotret Tor tilbake. Jeg..., han rakk ikke å fullføre setningen. Har du vært inne hos oss, fortsatte mannen, stemmen et hakk høyere. Hvem er dere, fikk Tor stammet tilbake. Vi bor her, overtok kona. Bor..., begynte Tor...? Hvor er Heidi og Solveig?

Tar du oss for å være noe komplette idioter?! Han kastet et oppfordrende blikk på kvinnen ved siden av ham. Ring politiet, Tove. Politiet..., mumlet Tor. Men det var en annen mann her, fortsatte Tor med lav stemme. Han så at kvinnen nå holdt mobilen til øret. Han lurte fortsatt på om dette kunne være en drøm, i så fall føltes den mer virkelig enn noen annen drøm han noen gang hadde hatt. Han kastet et blikk rundt seg i et slags håp om å få øye på Heidi, Solveig eller den nektardrikkende mannen. De er på vei hørte han kvinnen si. Jeg..., han gikk inn på kjøkkenet. Han så seg rundt. Ingen stol lå lenger slengt på gulvet, ingen oreganoluktende kjele, ingen tom nektarkartong i vasken. Hvor skal du, hørte han mannen brøle i bakgrunnen.

Tor snudde seg, løp ut igjen i gangen, trengte seg med en styrke han ikke visste at han hadde, forbi familien på trammen. Med byks som om han øvde til verdensmesterskapet i stavsprang løp han nedover mot hovedveien. Sykkelen kunne det være det samme med, han ville ikke kaste bort tiden med å ta turen til treet. Han hadde mange ganger hatt drømmer hvor han våknet opp svett i sengen akkurat i det han holdt på å løpe fra et eller annet, kanskje dette var en slik drøm. Et plutselig vindpust rystet ansiktet hans, og han var ikke så sikker lenger.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost