Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Joggeren

Av Espen Darefjeld, 23.10.2010

Han visste at han nesten hadde klart det. Målet hans var alltid det store eiketreet, det sto og ruvet mot ham når han kom løpende. Det var sikkert over 200 år gammelt. Det er vel det nærmeste vi kommer en turistattraksjon, tenkte han mens han pustet tungt. Han løp langs den smale veien tre ganger i uka, alltid den samme ruta. Han likte forutsigbarheten, det å vite når han nærmet seg målet, det å ikke treffe på noen overraskelser.

Det avsluttende privilegiet var å kunne gå den siste strekningen, et slags personlig triumftog de siste meterne. Det var en halvmørk aprilkveld. Han jogget alltid om kvelden, om morgenen orket han ikke. Linda var ikke kommet hjem ennå, det var ikke kommet på noen flere lys siden han forlot huset. Han tok en kort pustepause på plenen foran huset. De hadde flyttet ut av storbyen for tre år siden og til det lille tettstedet i håp om at tempoet her ikke ville være så heseblesende som inne i byen. De hadde leid inn folk til å ta seg av det meste av helt nødvendig renovering, de hadde byttet ut en del møbler, og de nye hadde de fått kjørt til døra. Det var sikkert latskap, men begge to hadde gitt blaffen. Folk i nabolaget hadde sikkert snakket om det, det vanlige her ute var jo at man gjorde alt slikt selv. Som sagt, de ga blaffen. Han smilte litt ved tanken.

Han hentet fram nøklene og låste seg inn i det delvis mørke huset. Alt var stille. Han drakk raskt et glass vann og forsvant under dusjen. Han nøt det lunkne vannet, han hadde aldri skjønt enkelte menneskers behov for en varm dusj etter endt joggetur, en var jo varm nok som det var allerede. Han gjorde seg raskt ferdig og slang på seg dongeribukse og en enkel hvit t-skjorte. Det verket litt i den ene skulderen, det var noe han hadde vært plaget med i mange år og hverken ham selv eller et utall leger visste hvorfor. Han hadde håpet at mer trim og bevegelse skulle gjøre underverker, men det hadde ikke skjedd. Han tok seg ufrivillig til skulderen og et lite støt banet seg vei gjennom kroppen. Han stønnet svakt av smerte.

Han hørte det gikk i døren nede. Det måtte være Linda som kom fra jobb. Han hørte raske, besluttsomme skritt retning kjøkkenet og at kjøleskapdøra ble åpnet. Kona hans de siste 9 årene var sykepleier og hadde fått jobb ved det lokale sykehuset rett etter at de flyttet hit. Han gikk ned trappen for å ta imot henne. Hun sto ved kjøkkenbenken og tømte i seg et glass saft. Hvordan var skiftet ditt, spurte han, mens han lente seg mot kjøleskapsdøra. Ok, svarte hun, som vanlig mye å gjøre. Jeg er trøtt, jeg går å legger meg tidlig i kveld. Hun ga ham et lett kyss på kinnet og forsvant inn på badet.

Han ble stående igjen, litt forvirret og usikker på samme tid. Det hendte rett som det var at hun var trøtt og sliten etter kveldsvakter på sykehuset, men så raskt i seng som dette var liksom ikke helt likt henne. Hun var jo tross alt B-menneske, det var jo også en av grunnene til at hun foretrakk kveldsvaktene. Han bestemte seg også for et glass saft og tok det med seg ut på trammen mot hagen: Klokken var rett før 11, men det var fortsatt usedvanlig mildt til å være en aprilkveld. Han drakk saften i små, regelmessige slurker og ble sittende å stirre ut i hagen. Noen fugler kvitret fortsatt, han kunne ikke kjenne igjen noen av dem. Et vindpust skylte over ansiktet hans, det første kjølige denne kvelden. Han satt ofte her ute seint på kvelden, huset lå litt i utkanten av det lille tettstedet, så her var det ikke en eneste lyd å høre på kvelden, med unntak av fuglekvitringen og kanskje noen gresshopper.

Inne fra huset var det helt stille, Linda sov nok allerede. Etter en stund ble det for kaldt å sitte ute. Han kjente en lett grøsning og trakk inn i huset igjen. Han hadde ikke lyst til å legge seg enda, så han slang seg heller ned på sofaen og slo på tv-en. Han døste seg gjennom alle kanalene han hadde og lurte på hvorfor han ikke fant noe som interesserte ham. Han kjente han begynte å bli trøtt. Fjernkontrollen hadde stoppet på en av de mange amerikanske seriene som pleide å gå seint på kvelden. Serien interesserte ham ikke, men han ble likevel liggende å glo uten a få med seg noe av handlingen.

Øynene var etterhvert blitt blytunge, men han var for trøtt til å orke å slå av tv-en. Han fikk et glimt av noe som måtte være New York før han sovnet. Han våknet brått av at kjøkkenvinduet gikk igjen med et brak. Han hadde glemt at han tidligere på dagen hadde satt opp flere vinduer for å få luftet skikkelig. Han reiste seg opp og så at han skjalv på hendene. Fælt så skvetten jeg har blitt da, tenkte han og gikk ut på kjøkkenet. Det blåste kraftig ute. Det hadde så og si vært vindstille de siste dagene så sterk vind var uvant. Han fikk lukket igjen kjøkkenvinduet før vinden igjen fikk overtaket, og sørget for å få lukket de andre vinduene også, kanskje det er begynnelsen på et uvær, tenkte han; det ville jo også være det første på lang tid.

Etter et nytt glass saft og toalettbesøk kapitulerte han igjen på sofaen. Hvorfor går jeg ikke å legger meg i sengen, tenkte han ,men før han kunne reflektere noe særlig mer over akkurat det, sovnet han på nytt. Han våknet igjen i en skjelvende tilstand. Han kastet seg opp på sofaen og ble stående midt på stuegulvet. Hun hadde lignet så på Linda, kvinnen i drømmen han nettopp hadde hatt. Det er ikke sikkert at det hadde vært henne, men herregud hvor mye det hadde lignet. Han hadde aldri tidligere drømt om sin egen kone på den måten. Det at en drømmer om ektefeller eller andre nære slektninger var jo ikke uvanlig, men det var jo sjelden at en våknet svett og skjelvende av det.

Han kunne ellers ikke huske hva det hadde dreid seg om, han hadde hatt det på tungespissen akkurat når han hadde våknet, men alle erindringene forsvant etter noen sekunder. Han skalv fortsatt og skulle gjerne visst hva drømmen hadde handlet om, men alt hadde forsvunnet ut av bevisstheten hans. Mareritt hadde han hatt mange ganger, og det eneste som hjalp var å komme seg ut av rommet. Han ble stående ute i gangen og fikk samlet pusten. Tenk å bli slått ut av et mareritt som sannsynligvis dreier seg om sin egen kone; noen glimt av en kvinneskikkelse som måtte ha vært Linda satt igjen, ellers var det tomt.

Skjelvingen avtok, men han hadde ikke lyst til å gå å legge seg igjen. Han var plutselig blitt lysvåken og sofaen fristet ikke i det hele tatt. Av en eller annen grunn fristet heller ikke dobbeltsengen i andre etasje. Vanligvis var det en deilig følelse å krype inn til Linda i den romslige dobbeltsengen, men akkurat nå føltes det bare fjernt. Denne drømmen har virkelig satt meg ut av spill, tenkte han. Han ristet nesten oppgitt på hodet; amerikanske tv-serier fristet heller ikke, så han bestemte seg for en ny tur ut i hagen.

Det var tidlig natt og fuglekvitringen hadde stoppet. Det føltes som en lettelse, han ville bare være alene der ute akkurat nå. Han satte seg på en større stein som lå ved siden av et fargerikt blomsterbed. Linda var den som hadde grønne fingre av de to og hun hadde i realiteten stått for hele utformingen av hagen. Han selv var glad for at de hadde en hage, men med en gang han begynte med en eller annen form for hagearbeid, begynte å gjespe. Han smilte litt ved tanken, men innerst inne var han også litt skamfull. Linda kunne sikkert trenge litt hjelp av og til. Det var blitt kjøligere og vinden hadde tiltatt litt i styrke. Gresset suste lett i vinden. Han var glad for valget de hadde tatt om å flytte ut hit. Livet i storbyen var stort sett forbundet med stress, en stressende jobb, dagen smekkfull med avtaler av alle slag, folk som alltid ville noe av en, folk som syntes de var de mest spennende menneskene på denne kloden. Han sukket oppgitt. Kollegaene hans hadde lurt på hva i all verden han skulle finne på ute på landet. Når han hadde fortalt at han ville ta litt fri og tenke over hva han ville gjøre videre i livet, han hadde jo økonomi til det, hadde de alle smilt overbærende. Men han visste at han hadde tatt den riktige avgjørelsen. Han hadde etterhvert fått jobb på en bolig for psykisk utviklingshemmede og det var spennende å drive på med noe helt annet enn det han hadde gjort tidligere.

Han smilte ved tanken på de tidligere, arrogante kollegaene hans. Det ble plutselig lys i kjøkkenvinduet. Han smilte igjen, Linda sto ofte opp om natta for å finne noe småtteri å spise. Han ble sittende å se om hun kom ut, hun måtte jo lure på hvor han var. Han tenkte igjen tilbake på drømmen han hadde hatt. Han skjøv minnet bakover i bevisstheten. Hun kommer vel ut straks, tenkte han og rettet igjen blikket ut mot hagen. Etter en stund var vinden blitt enda litt kraftigere og han merket at han frøs. Han bestemte seg for å gå inn igjen.

Han tok av seg skoene i gangen og bestemte seg for å gå rett til sengs. Ikke på sofaen men i den store dobbeltsengen. Lyset på kjøkkenet var fortsatt på, men Linda var ikke å se. Det kriblet i kroppen med tanken på Lindas varme kropp som ventet ham.

Det var først når han var kommet halvveis opp trappen at han la merke til Linda. Hun sto øverst i trappen med et lett forventningsfullt blikk, noe han først tolket som noe erotisk. Kniven hun holdt i hånden derimot ga ingen erotiske assosiasjoner og han rygget lett bakover og mistet balansen. Han landet hardt på det nest nederste trinnet og kjente en sviende smerte i rygg og skulder. Han bannet lavt mens han stablet seg på beina. Linda begynte å bevege seg langsomt ned trappen med det samme forventningsfulle blikket. Tom, sa hun lavt, nærmest muntert. Hun smilte litt bredere nå. Linda, sa han, hva i all verden holder du på med? Hun svarte ikke, men bare fortsatte ned trappen. Han hadde kommet seg på beina og trakk seg enda noen skritt bakover.

Plutselig la hun på sprang mot ham med knivet halvveis hevet. Han kunne ikke tro det han så og løp ut i gangen og deretter ut i hagen. Han stilte seg opp midt ut i hagen for å prøve å snakke henne til fornuft. Han lurte på hva i helvete som foregikk. Hun kom nærmest brasende ut døra og ble stående å se på ham. Plutselig fant hun en stein som lå på gresset og slynget den mot ham med voldsom kraft. Steinen traff ham i beinet og før han rakk å bevege seg kom det nok en susende. Denne var litt større og traff ham rett ved hofta. Smerten rev i kroppen hans og han tok seg til hofta samtidig som han prøvde å fokusere på Linda. Han så at hun hevet kniven nå og kom løpende mot ham med et voldsomt raseri. Han begynte å løpe vekk fra hagen og ut mot den nærliggende enga, men smertene i beinet og hofta hindret ham i å nå noe imponerende tempo.

Han merket at hun kom stadig nærmere og følte at han ble nærmest overmannet av den tunge, intense pusten hennes. Til tross for smertene måtte han prøve å riste henne av seg, få igjen overblikket, snakke henne til fornuft og dermed få stoppet denne plutselige galskapen. Nå merket han hvordan hun bokstavelig talt pustet ham i nakken og en sviende, nådeløs smerte galopperte nedover ryggen hans. Han mistet langsomt balansen og forberedte seg på et ufrivillig møte med ubarmhjertige kvister og halvvåt jord.

Han våknet av lyden av bølgeskvulp og ivrige barnestemmer. Noen sandkorn traff ham i ansiktet og han åpnet forsiktig øynene. Solen traff ham midt i ansiktet og han kastet hodet til siden. Noen småbarn lekte i sanden rett ved siden av ham. Litt lenger borte skimtet han mennesker som slentret i vannkanten. Lyden av en motorbåt kunne høres i det fjerne. Han reiste seg langsomt opp. Han fikk øye på Mona i strandkanten der hun duppet beina i bølgene.

Han følte seg ør og nummen. Navnet "Linda" dukket opp i tankene hans. Noe med en uhyggelig kniv. De hadde slått seg ned på stranden, slengt et par håndklær på den varme sanden og ønsket bare å ligge rett ut. Feriedøsen hadde raskt tatt overhånd og han hadde selvsagt sovnet. Det hadde vært mye å gjøre for begge to på jobb de siste ukene, før de endelig kunne sette seg på flyet til Kypros. Når du endelig hadde mulighet til å daffe på et håndkle med lyden av bølgeskvulp i bakgrunnen sa resultatet seg selv.

Så midt i ferieidyllen, en voldsom drøm, det passet liksom ikke inn i resten av bildet. Godt han ikke husket noe særlig av det. Han gikk med late turistskritt ned mot vannet og havet. Mona snudde seg og smilte til ham. Noe med det forventningsfulle blikket hennes fikk ham plutselig til å grøsse. Han visste ikke hvorfor. Han lo innvendig av seg selv. Et behagelig bad ventet ham.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost