Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Taxi

Av Espen Darefjeld, 27.05.2011

Han var lettet da de hadde forlatt bilen. Det var heldigvis ikke så ofte det skjedde, i hvert fall ikke når han jobbet på dagtid. Klokkene skulle vel allerede ha ringt når han kjørte opp på siden av dem. De svaiet jo nærmest, selv i sittende. De hadde vært to, to unge menn. Et øyeblikk hadde han tenkt at de var for fulle til at det kunne komme noe ubehagelig ut av det. Sløvet ned. Han tok feil. De passet perfekt inn i konseptet "fulle, sinte unge menn".

De hadde vært rolige de første minuttene, et øyeblikk hadde han lurt på om de kunne komme til å sovne. Den ene hadde til og med begynt å glippe med øynene; så hadde stillheten brått blitt avbrutt, et fyrverkeri av ulike følelser blandet seg med et like stort antall menneskelige kroppslukter, alt i løpet av veldig kort tid. Gunnar skulle akkurat til å skru opp lyden på radioen, det gjorde han alltid når kundene ikke var interessert i noen samtale. Gunnar kjørte taxi, på niende året. I samme øyeblikk skrudde han ned lyden igjen. De to kundene hadde begynt å krangle høylytt, ikke med ham ,men med hverandre. Musikken på radioen hadde ingen mulighet til å overdøve stemmene bak ham i setet.

Han hadde endt med å slå av hele radioen, hva de hadde kranglet om fikk han bare med seg i bruddstykker, om noen jenter som hadde kommet og gått, en kvinne de begge var interessert i, hva visste vel han. Han sukket når han nå tenkte tilbake på episoden. Den ene mannen, antagelig den yngste av de to, hadde forlatt taxien først og faktisk gitt den gjenblivende mannen et knyttneveslag på nesen, nok til at det ble neseblod av det. Den blødende mannen hadde insistert på at han ikke hadde behov for noe legehjelp og forlot taxien en kilometer seinere; blodsølet på setet måtte selvsagt Gunnar ta seg av, betalt fikk han heller ikke.

Det føltes som langt tilbake i tid, selv om det hadde skjedd i går formiddag. Han kastet et blikk bakover på setet. Blodflekkene var vekk. Han kikket på klokken. En time var gått av kveldsskiftet, og han var overrasket over at han allerede kjedet seg . Det skjedde sjelden på denne tiden av døgnet, det å kunne jobbe på kveldstid var en av grunnene til at han hadde valgt å bli taxisjåfør. Mørket hadde vært avgjørende, det å kjøre i mørke storbygater (og noen ganger mindre mørke) fenget ham, ikke så mange stressede forretningsreisende, eller masete unger. Han følte seg litt mer for seg selv.

Det at han nå satt og kvalte et gjesp passet jo egentlig ikke. Han visste at det var en bensinstasjon et lite stykke fram , og bestemte seg for en altfor tidlig pause. Det velkjente Shell-skiltet skinte mot ham og han skulle til å svinge inn på stasjonen da han i siste sekund fikk øye på mannen. Mannen sto midt i avkjørselen og vinket til ham. Herregud tenkte han, kunne han ikke ha plassert seg litt lenger inn! Gunnar bråbremset og kjente hjertebanken.

Mannen som åpenbart ikke skjønte hvor risikabelt han hadde plassert seg banket friskt på vinduet. Herregud, tenkte Gunnar og rullet nølende ned vinduet. Er du ledig spurte mannen som om ingenting var skjedd. Så du ikke at jeg holdt på å kjøre deg ned, spurte Gunnar oppgitt. Mannen gadd ikke å svare og satte seg raskt inn i baksetet. Ja, jeg er ledig mumlet Gunnar oppgitt. Hvor vil du hen, spurte han. Bare begynn å kjør og så skal jeg fortelle deg det underveis, lød det kontante svaret. Gunnar snudde og kjørte ut fra stasjonen. Han tok av på måfå mot høyre. Jeg har hatt merkeligere typer i baksetet enn dette her, trøstet han seg med.

Kan du slå på noe musikk, spurte mannen i baksetet. Gunnar fant fram til P4 og mannen var tydeligvis fornøyd. Han sa fortsatt ikke noe om hvor han ville, Gunnar ga blaffen, han gikk i hvert fall ut i fra at kunden ville betale det det kostet. De kjørte noen minutter i taushet, radioen kjørte en Elton John-spesial. Mannen hadde satt seg godt til rette i setet , og så ut som om han var fornøyd bare med det faktum at han satt inne i en taxi. De hadde kjørt rett fram i ca. 10 minutter da mannen ba ham ta av til høyre. De kom inn i en mindre og ikke så trafikkert gate, et typisk boligstrøk. Her er det, nummer 32. Gunnar stoppet foran et gult hus med en liten hage. Junikvelden var fortsatt sval og Gunnar måtte ta seg sammen for å ikke spasere inn i hagen og finne seg et godt sted å sitte. Vent her, jeg er snart tilbake. Mannen forsvant og gikk raskt inn på baksiden av huset. Gunnar fant seg en god sittestilling i setet i stedet, og slo seg til ro med Elton John.

Eivind visste at det var det riktige huset. Gult hus med en liten hage. Så søtt. Han hadde snust litt rundt her for noen dager siden og lagt merke til bakdøra. Han kunne ikke få øye på noen naboer. Han kjente på døra, den var ikke låst og gikk nærmest lydløst opp. Gamle mennesker låste aldri alle dører. Han gikk forsiktig inn, det var helt stille. Kanskje gamlingen hatt lagt seg allerede. Han ble stående å lytte etter lyder, hverdagslige lyder fra et menneske som tuslet rundt. Han gikk forsiktig inn neste dør og befant seg plutselig på kjøkkenet. Ingen var å se, men fra rommet ved siden hørte han støy fra et tv-apparat.

Han nølte noen sekunder men bestemte seg så for å gå rett på sak. Han åpnet forsiktig døra til det som måtte være stua og lyden av skravling fra tv-en nådde ham med full styrke. Det var en av de utallige talk-showene du kunne se hver kveld og hvor fellestrekket var at alle deltagerne konstant snakket i munnen på hverandre. En gammel mann satt i en lenestol og fulgte interessert med. Ja, ja disse talk-showene har ikke forandret seg mye med årene, åpnet Gunnar nonchalant. Mannen rykket til og snudde seg forskrekket mot ham.

Ville ikke forstyrre deg i prime-time, men jeg går ut fra du er Ole Midt. Mannen bekreftet med et nikk og kikket forvirret på Eivind. Pensjonert historieprofessor fra Blindern, ikke sant. Mannen nikket igjen. Hvordan kom du deg inn, spurte han. Det var jo ikke så vanskelig, bakdøra var jo åpen. Hva vil du?, den gamle mannen rettet seg litt opp i stolen. Hvis du ikke forsvinner så ringer jeg politiet, du bryter deg inn og tror at du bare... Bryte seg inn, døra var jo åpen. Eivind smilte. Jeg aksepterer ikke at et menneske bare... Jeg tror ikke dette er øyeblikket hvor du skal fortelle meg hva som kan aksepteres eller ikke, avbryt Eivind. Men hva vil du...professorens stemme resignerte litt.

Du har jo hatt mange studenter opp gjennom tidene, og det er jo lett å gå i surr med navn, men jeg er sikker på at du husker Erik. Erik? Professoren kikket opp på ham. Ja Erik Juul. Erik J...? Klart du husker ham. Det var jo en av dine yndlingsstudenter. En ung mann det gikk an å hakke på når dagene ble litt for like. Professormakt er jo også makt, ikke sant? Hør her...den gamle mannen hadde begynt å reise seg opp fra stolen. Eivind dyttet ham brutalt ned igjen. Mannen ble sittende med et sjokkert ansiktsuttrykk slik at Eivind rolig kunne fortsette. Ja som professor samler man jo makt, makt i form av kunnskap, slik en dyktig professor skal gjøre, og som en med glede og stor iver deler med studentene sine. Sånn skal det jo være, ikke sant? Eivind gadd ikke å vente på noe svar. Men så er det jo et beklagelig faktum at makt også kan misbrukes. Det vet jo du alt om Ole, ikke sant? Professoren hadde fått samlet seg litt igjen. Jeg skjønner ikke hva dette dreier seg om. Selvfølgelig vet du hva jeg snakker om, svarte Eivind raskt og klarte ikke helt å skjule raseriet som langsomt bygde seg opp i ham. Erik, min kjære lillebror ønsket å bli historiker, han hadde alltid interessert seg for historie, helt siden han gikk på barneskolen. Han ble en slags einstøing i oppveksten, det var jo ikke så mange barn som hadde en sånn interesse. Men han hadde allerede bestemt seg, og når han begynte å studere historie på universitetet var han i sitt rette element. Helt du kom inn i bildet, Ole.

Jeg skjønner fortsatt ikke hva dette dreier seg om. En professor som spiller dum, det grenser jo til det patetiske. Du vet Ole, det er ikke bare åpen sjikane og trakassering som kan ta knekken på et ungt menneske, det er de nesten uhørlige, små kommentarene, de små antydningene mellom linjene. De tar mye raskere knekken på en ambisiøs student enn noe annet. Du vet jo hva jeg snakker om, Ole. Den gamle professoren sank sammen igjen i den romslige lenestolen, og betraktet Eivind med et rådvilt uttrykk i ansiktet.

Og du hadde jo jammen meg mange kommentarer på lager, lageret ditt var jo nærmest utømmelig. Men hvorfor forteller jeg deg egentlig dette i det hele tatt. Dette er jo kjent stoff. Du ønsket å forme alle studentene dine etter ditt hode, Ole, få de formet om til din ideelle framtidige historiker, eller noe i den duren. Og de som ikke passet inn i Oles format, de skulle sakte men sikkert skvises ut. Du hadde ikke engang anstendighet til å si det rett ut, du hadde en ide om at de som ikke passet inn hos deg, langsomt skulle brytes ned. Ja, ja Ole du var ikke snau.

Eivind ble stående et øyeblikk å betrakte denne ynkelige skikkelsen i lenestolen. Mannen satt like rådvill, nå også med halvåpen munn. Han begynte å mumle noe uforståelig. Vet du hva, fortsatte Eivind, du lyktes. Erik ble aldri den samme igjen. Aldri. Eivind kastet et blikk bort på tv-skjermen hvor programlederen gjorde et mer eller mindre fortvilet forsøk på å få deltagerne til å ordlegge seg en av gangen. De er jo som små barn, tenkte han. Han slo av den lille lampa som sto på et lite bord ved siden av tv-en og dro ut kontakten. Med rolige skritt gikk han bort og bak lenestolen. Den gamle professoren skjønte hva som var i ferd med å skje, men Eivind var mye raskere. Han la lampeledningen stramt rundt halsen på den gamle mannen og klemte til. Det var utrolig hvilke krefter et årelangt raseri kunne frembringe. Han hørte lyder fra mannen som han ikke brydde seg med å identifisere, han konsentrerte seg heller om tv-skjermen. Mens han ytterligere strammet grepet rundt mannens hals hadde programlederen igjen mistet kontrollen over deltagerne sine. Eivind skjønte ikke hvorfor folk gadd å se på disse programmene.

Det var blitt helt stille fra stolen og Eivind skiftet endelig fokus. Professorens hode hang slapt til siden og Eivind visste at han ikke levde lenger. Han satte lampa bort i et hjørne, lot tv-en stå på og forsvant ut samme veien han var kommet . Det hadde vært altfor varmt inne i stua, og den milde svale juniluften føltes som en befrielse. Det var fortsatt ingen mennesker å se og han gikk rolig tilbake rundt huset hvor taxien ventet på ham. Han kikket på klokka, det hadde bare tatt et kvarter. Takk for at du ventet på meg sa han til taxisjåføren. Gunnar frydet seg over tallene på taksameteret og nøyde seg med et forsiktig smil tilbake.

La oss kjøre videre sa Eivind og sendte Gunnar et besluttsomt blikk. Gunnar frydet seg fortsatt over det raskt løpende taksameteret og begynte å kjøre. Det var ikke nødvendig å spørre hvor de skulle hen, det kom nok en beskjed etter hvert, tenkte Gunnar. Nå var det ikke helt uvanlig at kunder ville innom flere adresser underveis, og det å vente var jo en del av jobben for en taxisjåfør.

Ta til venstre her lød det fra baksetet. Veien førte igjen inn i et boligstrøk, ikke fullt så fasjonabelt som det første. Her var det ingen villaer eller andre prangende boliger, heller litt arbeiderstrøk. Han visste ikke om "arbeiderstrøk" for tiden var politisk korrekt. Søsteren hans, som alltid strebet etter å være politisk korrekt i enhver sammenheng, oppdaterte ham fortløpende, og ville sikkert ha hatt en mening om akkurat det. Han ble nysjerrig på hva man nå eventuelt sa i stedet. Gjesten hans i baksetet avbrøt tankerekken hans. Kan du stoppe her? Gunnar stoppet foran en enkel brun enebolig. Kunden forsvant igjen raskt ut av bilen og tok det visst som en selvfølge at Gunnar ventet på ham. Det var ingen ledige parkeringsplasser foran eneboligen så han måtte parkere et stykke lenger bort i veien.

Eivind ble stående å se på taxien som kjørte videre for deretter å parkere rett bortenfor. Han venter; mumlet han tilfreds. En pirrende iling i brystet beveget seg ned mot den øverste delen av magen. Den hurpa. Han begynte å glede seg til besøket. Han ble fortsatt stående litt utenfor den eldre eneboligen og trakk inn den herlige juniluften. Det var nesten så det begynte å blomstre i brystet. En bil passerte forbi, noen unge damer satt og skravlet på en balkong et par hus bortenfor. Et nytt svalt vindpust fylte ham med tilfredshet. Han gikk de siste meterne opp mot døren.

Marlene Milde sto over en kjele med varm melk. Hun lagde seg alltid en kopp kakao om kvelden, hun hadde aldri vært glad i disse ferdigposene, det måtte gjøres på den gamle måten . Den største utfordringen var selvsagt å klare å forhindre at melken rant over, og at alt svidde seg på platen. Hun fulgte med på kjelen, det hadde så vidt begynt å koke. Hun visste hvor lite som skulle til før det gikk galt. Hun skulle til å ta kjelen vekk fra platen da det ringte på døra. Irritert skjøv hun kjelen halvveis vekk fra plata, noen melkedråper landet på det varme elementet , og en svak lukt av svidd melk bredte seg utover kjøkkenet.

Hun åpnet døra. En mann i begynnelsen av 40-årene smilte høflig til henne. Marlene Milde?, spurte han vennlig. Ja, svarte hun. Hun hadde aldri sett mannen før. Kan jeg komme inn? Hvem er du, spurte hun, litt forundret over den friske tonen. Vi har en felles bekjent. Mannen sa ikke noe mer. Hvem...? Jeg skal forklare alt hvis du slipper meg inn. Jeg heter Eivind. Hun tenkte at det å oppgi kun fornavnet heller ikke var spesielt oppklarende, men litt nølende slapp hun ham inn. Det tar ikke lang tid. Han smilte fortsatt det vennlige smilet. Marlene var ikke vant til overraskende besøk på døra og lurte på hva dette dreide seg om. La oss gå inn på kjøkkenet, sa hun.

De satte seg ned ved et stort bord og Eivind betraktet kvinnen foran seg. Hun kunne vel være midt i 50-årene, elegant kledd. Det var som om hun ville kompensere for den litt nedslitte eneboligen ved hjelp av en flott garderobe. Ja du gjør meg jo nysjerrig nå da, vet du... Vil du kanskje ha litt kaffe, eller kakao. Jeg holdt akkurat på å lage kakao når du ringte på. Kakao høres fint ut sa han. Marlene så at hun hadde skjøvet kjelen nok til side slik at ikke noe mer var blitt svidd. Hun hentet fram to kopper og blandet opp i kakaopulveret i kjelen. Var det så at vi hadde en felles bekjent, spurte hun. Navnet ditt sier meg ingenting, jeg tror ikke jeg kjenner noen som heter Eivind. Eivind Juul. Hva? Etternavnet er Juul, gjentok han. Det ringer dessverre ingen klokker. Hun lo en unnskyldende latter.

Har vi møtt hverandre i jobbsammenheng, prøvde hun seg. Nei. Hun hørte han rettet seg opp litt i stolen. Du kjenner broren min. Lillebroren min. Erik Juul. Han skiftet igjen stilling i stolen. Ja, vel, svarte hun lett spørrende. Jeg føler meg nesten litt dum nå, men hvis du kunne fortelle meg litt mer i detalj om hva dette dreier seg om. Jeg vil ikke virke vrien, men det er bare at jeg har møtt mange mennesker opp gjennom årene, og... Han jobbet for deg. En kort periode. Hun kikket nysjerrig på gjesten ved kjøkkenbordet. Hun fikk kokt opp melken igjen, laget ferdig kakao, og bar de to koppene bort til bordet. Hun ga den rykende koppen til mannen og satte seg med sin kopp rett overfor ham igjen.

Han drakk en liten slurk. Marlene hadde bestemt seg for å få litt fortgang i samtalen og det tok noen sekunder å registrere betydningen av den brå armbevegelsen. Hun rakk kun å assosiere til sleggekast hun hadde sett på tv, før den glovarme væsken overmannet henne. Hun skrek ut og holdt seg for ansiktet. Mannen hadde reist seg opp fra stolen og kikket på henne. Hun snudde seg rundt for å gå til vasken for en akutt avkjøling da mannen brutalt tok tak i henne. Han mumlet noe hun ikke forsto og dyttet henne mot veggen ved siden av kjøleskapet. Hun klarte å ta noen skritt mot ham igjen da han med enda kraftigere skyts sendte henne tilbake inn i veggen.

Marlene Milde, sa han. Erik har fortalt meg mange historier om deg. Hun hadde sunket sammen på gulvet nå. Det er ikke historier som fortjener stående applaus. Marlene kjente hvordan kakaoen størknet i ansiktet hennes og la langsomt grunnlaget for sviende små byller. Hun tørket seg i ansiktet med den ene hånden for å prøve å få bukt med de sviende smertene. Jeg tror det var 3 måneder han holdt ut, kanskje bare to, jeg husker ikke helt. Han sto å så rett ned på henne. Det skulle jo være en hyggelig ekstrainntekt ved siden av studiene. Det er ikke så lett å bare leve av studielån, så de fleste studenter tar seg gjerne en jobb ved siden av. Erik hadde også studielån, men tok faktisk ikke opp fullt. Det var jo ikke nødvendig, han hadde en jo en flott deltidsjobb hos deg, Marlene.

Han kikket opp på et punkt i taket, med et blikk som var umulig å tolke. Mannen gikk noen skritt tilbake og det så ut som om han et øyeblikk vurderte hva han nå skulle gjøre. Marlene kjente det stakk både i armene og albuene, og hun skjønte at det ville bli vrient å stå opp uten at hun hadde noe å støtte seg til. Det var den første skikkelige jobben hans, fortsatte mannen. Han begynte kanskje litt seint å jobbe, mange av medstudentene hans var allerede i jobb og hadde vært det en stund allerede, men det var jo sånn det var, og du skulle jo lære ham opp, Marlene. Det var jo egentlig bare enkle oppgaver, ikke sant. Ta imot besøkende, litt enkelt kontorarbeid, vite når man skulle smile det profesjonelle smilet. Slike ting. En resepsjonsjobb er jo tross alt ikke all verden. Han hadde jo deg å spørre og støtte seg til.

Han gikk enda et par skritt tilbake og drakk den siste lille resten som var igjen av kakaoen. Han gned vekk en dråpe kakao fra leppa, løftet opp stolen han hadde sittet på og gikk mot henne med stolen halvt hevet. Men han kunne jo ikke spørre deg, Marlene, for deg var det ikke rom for noen spørsmål. Du syntes visst at det var morsomt at han kom med alle de dumme spørsmålene sine. Da fikk du jo noen artige små historier i fanget som du kunne servere kollegene dine på kantinen seinere . Var det ikke slik det foregikk? Det gikk jo innpå ham, vet du, sånne ting går jo inn på folk. Han hevet stolen og smelte den med voldsom styrke i hodet på daglig leder Marlene Milde. Med et brøl som hørtes ut som en skadeskutt løve satte han seg opp på henne og klemte hardt til rundt halsen hennes. Han fokuserte på en rød liten syltetøyflekk på kjøleskapsdøra og så ikke ned på henne igjen før det var gått flere minutter. Da han konstaterte med 100% grad av sikkerhet at Marlene Milde ikke kom til å fungere hverken som daglig leder eller noe annet mer i denne verden, slapp han langsomt taket.

Han reiste seg opp og kjente at det rant svette nedover halsen og magen. Det var et uvant syn, han svettet sjelden. Han fant badet og en klut og vasket seg raskt i ansiktet og på halsen. Pulsen roet seg ned og han gikk tilbake på kjøkkenet. Det var fortsatt litt kakao igjen, og han drakk primitivt direkte fra kjelen. Kald kakao ga ham gode barndomsminner og han foretrakk fortsatt den kalde fremfor den varme. Han lempet den tomme kjelen opp i vasken og gikk ut i gangen. Uten å se seg tilbake gikk han ut i juniluften som fortsatt var mild, men nå blandet med lette regndråper.

Erik syklet gjerne. Etter å ha tråklet avgårde på en gammel og slitt sykkel i årevis hadde han endelig tatt initiativet til å få kjøpt seg en ny. Han var stolt av sin nye sølvgrå doning. Et prakteksemplar, rett og slett. Erik måtte smile, det eneste problemet han hadde opplevd hittil var at han glodde mer på den nye sykkelen enn han så på veien fremfor seg, og det hadde jo selvsagt resultert i et par nesten-ulykker. Erik smilte igjen. Han var på vei til tjernet, sitt tjern. Tjernet lå inne i en park som selvsagt også var Eriks yndlingspark, en liten oase inne i en større oase kunne man vel si. Han trengte disse turene, han merket det, særlig etter at han ble arbeidsledig.

Det var ikke det at han gått ledig lenge, bare et par måneder, men likevel...han hadde aldri vært uten jobb før, i hvert fall ikke offisielt. Han svingte inn i parken og ned den smale stien som førte ned til tjernet. Stien var egentlig for smal for en sykkel, men han hadde funnet denne snarveien en dag han var ute og gikk her, og etter en tid begynte han å sykle ned her også. Han var framme. Tjernet blinket innbydende mot ham og han satte sykkelen opp mot et tre. Etter noen år hadde oppholdet ved tjernet utviklet seg til noe rituelt, først parkere sykkelen ved det faste treet, så gå en runde rundt tjernet, det tok ca. 10 minutter, så tilbake til treet, slenge ut et teppe og dra fram fra sekken etter eller annet kaldt og smakfullt.

Han lå å så utover tjernet. Det var allerede kveld, men på denne tiden av året var det så lenge lyst at det likegodt kunne vært ettermiddag. Det var ikke så fullt av folk som han hadde fryktet, og det gikk an å gjøre seg lang og bred uten å forstyrre noen andre. Han kunne se folk som gikk langs den andre siden av tjernet, ellers var det relativt rolig. Solen varmet fortsatt og det glitret i vannet. Han hadde klart å duppe av tre ganger da han bestemte seg for at han trengte litt mer bevegelse. Ritualet tilsa at han skulle bli liggende, men etter han sto uten jobb ble han også mer bevisst på å holde seg i form. Han reiste seg langsomt opp og det slo ham hvor lite som skulle til før en ble helt slapp. Han fikk satt seg på sykkelen og bestemte seg for å ta en lengere runde rundt i parken. Det var nok av steder å boltre seg på her, også for en syklist.

Han sparket ekstra fra på pedalene som om han ville vise hele verden at han var topptrent og at slike sykkelturer var helt overflødige. En kunne sykle halvveis rundt tjernet og så ta en avstikker inn i skogen , og det var akkurat det han bestemte seg for å gjøre. Han fortsatte bortover med et tempo som tilsvarte kvalifisering til Tour de France og kjente et kraftig velbehag i hele seg; fordelen med å være arbeidsledig er at jeg har mer tid til å holde meg i form, tenkte han ironisk. Vinden blåste lett i ansiktet, og han tenkte at han kanskje skulle gjøre om hele ritualet ved tjernet. En annen mannlig syklist syklet forbi ham, et par kom ham i møte, ellers var det ingen andre å se. Det passet ham utmerket. Han svingte av inn på skogstien. Han visste egentlig ikke om det var tillatt å sykle der, eller om det var forbeholdt kun turgåere. Det kunne være det samme akkurat nå. Den skyggefulle skogen bar med seg enda svalere luft. Han var alene.

Litt lenger borte delte stien seg og han var i tvil om hvilken vei han skulle ta videre, han fikk bestemme seg når han kom bort. Mannen som hadde syklet forbi ham ved tjernet hadde tatt seg fem minutter i krysset. Jeg trenger ingen pause, tenkte Erik triumferende. Han bestemte seg for å sykle til høyre i krysset. Han bremset litt ned for å ikke støte borti den andre syklisten. Målet hans måtte være å sykle en lengre sløyfe tilbake mot tjernet fra den andre siden. "Eivind gjør jobben for deg". Mannens stemme var lav, men akkurat høy nok til at Erik kunne høre ham når han passerte forbi. "Hva?". Erik satte beina i bakken og bremset med en klønete bevegelse. Han kastet seg rundt. Mannen bare sto å så på ham. "Hva var det du sa?", spurte Erik igjen. Mannen sa fortsatt ikke noe. Da Erik skjøv sykkelen noen skritt mot ham satte mannen avgårde ; før Erik rakk å sette seg ordentlig på sykkelen igjen hadde mannen forsvunnet rundt neste sving. Erik ble stående å se bortover stien. Noen fugler kvitret lenger borte. Hva var det mannen hadde sagt? "Eivind gjør jobben for deg". Han hadde aldri sett mannen før, og hvordan kjente han Eivind, broren hans? Luften kjentes ikke lenger behagelig og sval, det var heller blitt lummert.

Han hadde ikke lyst til å tilbringe mer tid verken i skogen eller ved tjernet. Skogen føltes plutselig mørk og truende, og han fikk en følelse av at det ellers så vakre tjernet bare ventet på en anledning til å sluke ham. Han bestemte seg for å dra rett hjem. Han syklet raskt tilbake til tjernet og ut på den andre siden. Det var fortsatt ikke så mange å se, den underlige mannen på sykkel så han heller ikke noe til. Han måtte gå av sykkelen for å skyve den opp stien igjen. Tidligere hadde han tenkt at det å finne en snarvei egentlig var litt latskap, han syklet jo tross alt for å holde seg i form, men akkurat nå føltes snarveien utrolig kjærkommen. Han gikk raskt opp stien, og bort til hovedveien. Mannen var fortsatt ikke å se, det hadde han vel heller ikke ventet. Han syklet bortover sykkelstien som gikk parallelt med veien, og begynte å tenke på Eivind.

Eivind var storebroren hans. De hadde alltid hatt et godt forhold, i barndommen hang de sammen i tykt og tynt. Storebror passet på at det ikke skjedde noe med lillebror, det var litt sånn. Noen ganger hadde det vært litt mye. Det var jo ikke mer enn tre års aldersforskjell, men Eivind var alltid veldig ansvarsbevisst. Erik måtte smile litt av barndomsminnet. De siste årene hadde de ikke hatt så mye kontakt, det hadde bare glidd litt ut uten at han helt visste hvorfor. De møttes jo i ulike familiesammenkomster og slike ting selvsagt, men ellers hadde det vært lite.

Nå var de jo også veldig forskjellig. Eivind hadde alltid vært den beskjedne av de to, holdt seg mer i bakgrunnen når det var masse folk rundt dem. Samtidig hadde han vært den ordentlige av de to, den rettskafne broren som følte et ansvar for omgivelsene rundt seg. Det ironiske var at folk rundt dem alltid trodde at det var motsatt. Det var antagelig en refleks hos folk flest, den som var mest sosial ble også sett på som den mer ansvarsbevisste, en som ryddet opp. Eivind hadde alltid ment alt godt, men hadde alltid blitt litt misforstått. Erik husket en episode fra en del år tilbake hvor han hadde fått jobb i en resepsjon. Det hadde bare vært en deltidsjobb, tre ganger i uka. Han hadde studert på universitetet og trengte som de fleste studenter penger. Lønnen hadde ikke vært all verden, men det hjalp godt for en fattig student.

Selv om selve jobben ikke hadde virket altfor komplisert hadde det likevel vært meningen at han skulle få en slags opplæring av en mer erfaren kollega. Opplæringen var ikke spesielt grundig, og han måtte sette seg inn i det meste selv. Kollegaen, en kvinne midt i 30-årene, var egentlig en arrogant drittsekk, men han hadde holdt ut lenge nok til å i hvert fall å ha kunnet spe litt på det trange studentbudsjettet. Men kvinnen hadde ikke vært enkel, så han hadde sluttet et etter noen måneder. Han hadde syntes det var slitsomt med henne pustende over nakken, men i ettertid hadde han kunne le av episoden, og tenkte at slike ting måtte vel bare en stakkars student holde ut. Eivind derimot, med sin vel utbygde rettferdighetssans, hadde hisset seg noe voldsomt opp, og mente at han ikke skulle finne seg i å bli behandlet på den måten. Hvordan kan du la deg bli herset med på den måten hadde han stått og ropt ut på studenthybelen som Erik bodde i på den tiden.

Erik, som var vant til en tilbakeholden storebror tross den godt utbygde rettferdighetssansen, hadde blitt overrasket over den voldsomme reaksjonen. Det er da ikke så ille, hadde han sagt for å prøve å berolige broren. Det hadde ikke fungert og Eivind hadde bare blitt enda mer opphisset før han til slutt sank resignert ned i den eneste stolen Erik eide på den tiden. Eivind, den beskyttende storebroren. Det hadde blitt med den ene episoden, etter hvert ble jo Erik ferdig med studiene og fikk seg ulike jobber hvor han ikke ble herset med. Han fikk et stikk av dårlig samvittighet når han mimret tilbake, selv om de sikkert begge hadde bidratt til at kontakten mellom dem gled ut, hadde i hvert fall ikke han selv vært det spor bedre enn Eivind. Han slengte ut en ambisiøs tanke om at han skulle bli bedre til å holde kontakten, og følte seg litt lettere til sinns. Han økte tempoet bortover sykkelstien og hadde nesten glemt episoden med den mannlige syklisten.

Eivind følte at det lette regnet vasket bort de siste svette dråpene. Den hurpa. Han gikk ned mot veien og speidet etter taxien. Taxien sto fortsatt noen meter bortenfor og ventet på ham. Jeg har virkelig vært heldig med sjåføren, tenkte han, en taxisjåfør med en strøm av tålmodighet. Tanken om at taksameteret også spilte en rolle skjøv han raskt vekk. Sjåføren bladde overfladisk i en avis da Eivind satte seg i forsetet ved siden av ham.

Jeg må til enda en adresse sa han og prøvde å holde en forretningstone. Gunnar kikket opp på ham. Du har jammen en travel kveld, sa han. Han fikk ikke noe svar. Det er ikke den mest snakkesalige kunden jeg har hatt, sukket Gunnar innvendig. De begynte å kjøre bortover gaten. Etter noen hundre meter ba kunden ham å stoppe. Jeg går av her. Gunnar fikk en større seddelbunke stukket opp i hendene, og skjønte at han hadde fått langt mer enn selv all ventingen skulle tilsi. Han fikk fram et "tusen takk", men kunden var allerede ute av bilen. Mannen slentret videre bortover veien og så ut som om han plutselig hadde all verdens tid. Gunnar ble ikke klok på mannen. Han begynte å telle pengene, beløpet var høyt nok til at han kun med gedigne anstrengelser klarte å undertrykke et frydefullt hvin.

Det var egentlig ikke gåavstand til neste adresse, men Eivind måtte bare ut av bilen. Sjåføren hadde av en eller annen uforklarlig grunn hatt på varmeapparatet, og lufta hadde vært til å skjære seg på. Han trakk inn flere lange drag av den nydelige forsommerluften. Det ville ta en del minutter før han nådde fram til bestemmelsesstedet, men det var noe med svalt, lett sommerregn som alltid hadde fenget ham. Han svelget noen lunkne regndråper for å lindre den tørre halsen. En hund hadde kommet bort til ham og begynt å snuse på de fuktige joggeskoene hans, og han kjente et uventet stikk av savn. Han hadde selv hatt hund for noen år tilbake, rasen hadde han ikke peiling på. Det var ment som en slags erstatning for kvinnen som manglet i hans liv, om det virkelig hadde fungert etter hensikten var han ikke så sikker på, men han hadde savnet hunden lenge etter at han hadde mistet den. Den var blitt overkjørt... ja, nok om det. Han gikk til høyre inn i en sidegate. Gaten var mye lenger enn det kunne se ut som når en begynte å gå den, men akkurat nå ville han bare ha mest mulig frisk luft ,og helst luft blandet med lette regndråper.

Det lette regnet opphørte langsomt, men til tross for savn etter både regndråper og bikkje klarte han å holde et jevnt tempo nedover gaten. Han hadde ingen problemer med å huske husnummeret, 102, det å huske tall hadde alltid vært en av hans sterke sider. Solen klemte fram noen lyse striper på himmelen, og han kikket opp på de lett glinsende hustakene. Det så ut til å sitte en gjeng med duer på hvert tak langs hele gata. Han hatet duer: hadde han hatt nok en stol til rådighet skulle han knust hodene på de alle sammen. Han kjente han ble sint. Ikke mist fokus, formante han seg selv. Som om duene kunne fornemme det sterke hatet flakset plutselig flere av dem avgårde og forsvant.

Han visste at han var framme, han kjente igjen bygningen. Husnummeret på veggen var så utydelig at man måtte bevege seg helt inntil for å kunne se hva som stod der. Etter litt mysing dukket tallet opp foran øynene hans. Han visste at hun bodde i 3. Etasje, og det lyste i det som han visste var kjøkkenet. Idet han ringte på kunne han ikke se en eneste due.

Det tok lang tid før noen svarte på calling-anlegget, han skulle til å gå igjen da en lav kvinnestemme svarte. Ja? Jeanette? Et øyeblikk, jeg kommer ned. Etter et par minutter dukket det opp en skygge på innsiden av døren. Døren ble åpnet og en lyshåret kvinne sto foran ham. Eivind, ikke sant, utbrøt hun overrasket. Det var søsteren. Du er jo broren til Erik. Hun sendte ham et blikk full av overraskelse og nervøsitet. Deg har jeg jo ikke sett siden... Det er jo noen år siden nå. Han så på henne uten å si noe. Han hadde ikke lagt inn i planleggingen at noen kunne ha besøk. Han ble i villrede om hva han skulle gjøre, å bryte seg inn i leiligheten hennes i natt var jo en helt tåpelig ide.

Jeanette er i dusjen, vi hadde tenkt oss på kino. Men jeg vet ikke, vil du kanskje komme inn litt, jeg vet ikke hva Jeanette... Hun flyttet nervøst på det ene beinet, og presset fram et smil. Nei, du kan jo komme opp litt, vi må dra om en halvtime, men...Hun slapp ham inn i oppgangen. Hun bor fortsatt i 6 etasje. Hun lo en nervøs latter. Søsteren til kvinnen som hadde sviktet broren hans på det groveste gikk før ham opp trappene. Han fulgte litt nølende etter. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre nå.

Han kjente igjen leiligheten og kjente han ble svimmel. Kom inn og sett deg, Jeanette er sikkert straks ferdig. Vil du ha noe å drikke? Tonje gikk bort til kjøleskapet. Har du en øl, spurte han og hørte at stemmen var litt rusten. Ja, vi har masse sa hun litt for ivrig i stemmen. Hun åpnet to flasker og drakk selv en stor slurk før hun ga den andre til Eivind. Han drakk en like sterk slurk og nøt det iskalde brygget som flommet inn i ham. Vil du ikke sette deg, spurte hun og visste til en krakk ved kjøkkenbordet. Han hørte en hårføner i bakgrunnen.

Hun ble stående ved kjøleskapet å se på ham. Det er jo skikkelig lenge siden, sa hun og prøvde å få i gang en samtale. Jo, svarte han lavt, han hadde ikke lyst til å prate med henne i det hele tatt. Men hva driver du med for tiden... jobber du eller? Eivind kjente svimmelheten øke kraftig i styrke, og han kjente en lettelse da han hørte det han antok var baderomdøra ble åpnet. Vi har besøk ropte Tonje med en kvitrete stemme som enkelte mennesker får når de er nervøse. Besøk? Sa stemmen i bakgrunnen. Ja, Eivind er her. Dette går ikke helt etter planen, ropte en stemme inne i ham. Det ble helt stille. Eivind begynte å savne lydene fra duene.

Jeg kommer straks, hørte han Jeanette si, men han hadde allerede begynt å drive inn mot fortiden, en fortid som dreide seg om kjærlighet og svik. Bilder fulle av brudekjoler og gifteringer dukket opp i hodet hans, bilder full av kirker og prester og elskere. Svimmelheten var blitt erstattet av sur kvalme. Det skulle være Eriks store dag, hans livs kjærlighet, begreper som den gang ikke var klisjeer, men vakre kjensgjerninger. Hele familien gledet seg på Eriks vegne, foreldrene deres hadde vært så stolte. Eriks store dag kom aldri, fire dager før bryllupet hadde Jeanette trukket seg, avlyst hele greia. Alle hadde vært forundret og sjokkert, ingen skjønte hva som hadde skjedd. Sannheten var like enkel som den var ubarmhjertig, Jeanette hadde stukket av med en annen mann, og det fire dager før vielsen.

Eivind skylte ned kvalmen med det kalde ølet og så Jeanette skride inn i et rom som nå var fylt av tåke og dirrende vegger. I det fjerne mente han å høre at det ringte på døren. Han hadde kjøpt ny dress til den store seremonien, den første dressen han hadde kjøpt på over 10 år. Den var mørk, altfor mørk til et bryllup, den hadde vel passet bedre i en begravelse, men det var tross alt en ny dress. Han hadde til og med jobbet ekstra for å få råd til en skikkelig dyr en. Når han skjønte hva som hadde skjedd hadde han sittet hjemme i stua og klippet opp stasen i utallige biter, til slutt var den blitt forvandlet til et slags puslespill.

En mann dukket opp innenfor det uklare synsfeltet hans. Det tok litt tid før han kjente ham igjen. Han hørte Tonjes kvitrete stemme: Du kom så overraskende så jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne. Jeg var overrasket jeg også, men det er jo flott ikke sant! Kvitringen hennes hadde nådd nye høyder. Det er jo egentlig en utrolig historie, full av dramatikk, et dramatisk oppbrudd, det verste oppbruddet en brudgom kan tenke seg, og i dag ber vi hverandre ut på kino! Ordene "vi" og alle de jævla flosklene gjorde at han befant seg helt på randen av å ville kaste opp. Da Erik kom smilende mot ham i tåkeheimen var han usikker på om han allerede hadde svimet av.

Eivind, jøss!, er du her. Jeg tenkte faktisk på deg i dag, og så sitter du her. Det er jo virkelig ikke til å tro! Bevares! Erik sto å gliste over ham, og Eivind kjente lukten av en deodorant han ikke husket navnet på. Ville du være med på kino du også fortsatte han spøkefullt. Eivind følte at veggene ristet mer enn noen gang. Han famlet etter den lille skvetten som var igjen i ølflaska. Er dere sammen igjen, fikk han fram. Ja, jeg vet det at det høres helt sprøtt ut, men det bare ble sånn igjen. Bare ble sånn igjen?, spurte Eivind med en kraftanstrengelse. Ja, Erik lo en kort latter, jeg må innrømme at jeg var temmelig forbanna på Jeanette ganske lenge, men jeg vet ikke... gammel kjærlighet ruster aldri, ikke sant. Han lo igjen. Etter en del måneder, ja det var vel kanskje et år så sjekket jeg litt på Facebook, vi fikk litt kontakt igjen, ja, ..så begynte det å rulle igjen på en måte. Jeg kan fortsatt ikke helt tro det selv ennå, han lo igjen den korte latteren. Men akkurat i dag tenkte jeg faktisk på deg Eivind. Jeg tok meg en tur til tjernet, ja du vet jo hvor jeg mener. Lå der å døste litt og tenkte litt både på det ene og det andre, begynte å mimre litt da vet du, sånn som skjer når en døser i sola. Jeg så fortiden vår i revy så og si. Det var rart, jeg duppet selvsagt av litt, det er vel ikke til å unngå når en ligger der å daffer seg, og da tror jeg faktisk at jeg drømte om deg. Det er tydelig at jeg har savnet deg litt. Han smilte. Folk som sendte meldinger til meg om deg, alt mulig slags sprøyt, husker ikke hva det var lenger. Angrer alltid på at jeg ikke noterer ned sånn med en gang jeg våkner, men det kan jo være det samme, og så dukker du opp hos Tonje...

Eivind følte seg som en statue, han observerte omgivelsene rundt ham, men ikke noe mer enn det. Jeanette kom opp på siden av Erik og ga ham et lett kyss. Vi må gå nå Erik, sa hun. Ja.., han kikket raskt på klokka. Du kan godt bli med hvis du vil, Eivind, sa han. Han fikk fram et "nei, det går greit", med et minimum av fasthet i stemmen. Han fikk stavret seg opp, og prøvde å få kontroll over gele-følelsen i beina. Erik snudde seg mot ham. Jeg tenkte forresten på hun Milde her om dagen, du husker jo henne, ikke sant?. Det var jo min første arbeidsgiver. Han smilte. Jeg var vel ikke helt enkel den gangen. Han smilte igjen. En hadde jo gjerne sterke meninger i den alderen, og du måtte holde ut klagingen. I ettertid må jeg vel innrømme at hun ikke var helt på viddene. Det er kanskje ikke så rart at jeg aldri ble resepsjonist. Han moret seg igjen over minnene. Og ikke minst i studietiden, Eivind. Vi ville jo begge studere, vi klarte jo oss på et vis også, men det var vel ikke akkurat enkelt å være professor heller, nå så det ut som om han når som helst kunne sprute ut i latter. Hva var det han historieprofessoren het igjen, Midt, var det ikke det. Jeg husker han hadde et spesielt etternavn, så det var lett å huske. Så kom Erik, den lett belærende studenten. Han var jo egentlig en sindig kar, den kjære professoren, og prøvde på sitt vis å holde meg litt i ørene, men han klarte det vel ikke akkurat bestandig. Ja, ja... nei nå må vi gå.

De stod alle sammen ute på gata. Erik spurte enda en gang om han ville bli med dem. Eivind fikk fram et mekanisk "nei" og så var han plutselig alene. Det var blitt helt mørkt og han begynte å traske bortover fortauet. Noen biler passerte forbi, en opprømt tenåringsgjeng dultet bort i ham, de gliste mot ham og hastet videre. Han følte at hele hodet var fullt av tanker, millioner av tanker det ikke var mulig å sortere. Han tok seg til hodet som om han ville forsøke å sortere tankene manuelt kun ved hjelp av hendene. Tåkedisen var erstattet av tomhet, det var som å gå gjennom en tunell som han visste ikke ville ha noen utgang. Han trasket forbi hus etter hus, gate etter gate, et likegyldighetens mangfoldige landskap. Det eneste og siste han klarte å sortere ut var lyden av hvinende bremser og hjelpeløse rop.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost