Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Herr Janssen

Av Eva Kitty Bumbulucz,11.07.2013

Utsikten kunne vært pirrende. Ja, nesten erotisk. Men i dette tilfelle var den bare frustrerende. For under silkelakenet på brokadesofaen rett ved siden av den utstoppede reven– bulet det ut noen former Tormod Enger ikke fikk helt tak i: Var den buen – den formfulle baken – eller de oppblåste brystene? Het hun Nina eller var det Mina?

Han ønsket egentlig ikke å vite det– der han lå mer enn satt – i den dype lenestolen. Han prøvde å leke med tanken på gårsdagen; en dag han ikke husket særlig mye av, så leken tok raskt slutt, og endte i et resignert sukk.

Han pleide ikke å glemme, ei heller å forsvinne inn i tåkeland ved siden av et godt betalt hunkjønn. Tormod husket så vidt en scene fra kvelden i forveien og kjente rødmen brenne i kinnene. Den blonde ville leke mange underlige leker. Han var ikke «sånn», men trengte så sårt litt selskap og å få kjenne en bit myk hud under håndflaten, og endte derfor motvillig inn i et slags konstruert eventyrland.

Da Tormod så nedover kroppen sin og samtidig dro hånden gjennom håret, ble han var en ukjent lukt og noe som klistret fingrene hans sammen. Ingen mann kledde rødvin og tequila blandet til en seig masse – klint utover hår, kropp og linklær. Den krøllete, beige linen og han selv trengte en vask. Han så litt av sitt eget speilbilde i den blankpolerte kanten på salongbordet og kjente plutselig mageinnholdet langt opp i spiserøret. Det burde treffe en toalettskål konkluderte han og slepte bena bortover mot det stilfulle badet. Selv en toalettskål av marmor ville miste sitt estetiske særpreg i møte med Tormods gårsdag. Han brakk seg opptil flere ganger før frigjøringen var et faktum. Det så ikke bra ut. Han så seg rundt. Hvor var Au-pairen?

«Amira, hvor er du?» stønnet han. Hun var ikke i nærheten så han kunne rope så mye han orket. Tormod var klar for øyeblikkelig hjelp. Det var så vondt å puste. Han klamret seg fast i toalettskålen og slapp ut noen underlige hikstelyder med påfølgende tåreflom.

«Jeg heter ikke Amira – men Nina. Stakkars lille deg. Har du det litt vanskelig nå pusekatt?» Silikonen entret badet før resten av kroppen. Tormod trodde hun skulle falle fremover, men hun balanserte formene og stiletthælene med overbevisende presisjon, og ble stående oppreist uten knekk i ryggen.

«Jeg er ingen pusekatt. Ikke si sånne ting til meg. De har ingen virkning. Kan du ikke hjelpe meg opp i stedet?» Tormod så på Nina med blanke øyne og begynte med klønete grep å kneppe opp skjorten og dra av seg buksen – begge deler i sittende stilling. Så tok han all linen og kastet det i en bylt bort mot badekaret. Han traff blink på første forsøk og smilte fårete, som et forvirret barn.

«Så flink du er.» sa Nina og tok tak i den nakne armen hans. «Kom her lillegutt. Vi skal nok få stell på deg. Du likner forresten på Adam – sønnen min, dere har samme triste øyne.»

Tormod klarte ikke å glede seg over den familiære sammenlikningen. Han ønsket ikke å se ut som barnet til noen han hadde ligget med. Hadde han forresten rørt henne – dette bugnende stykke kjøtt, med en stemme som minnet om en kinkig skolepike?

Tormod prøvde å skjule den lille ulykken han hadde utsatt baderom og toalettskål for ved å skyve seg på baken foran det usmakelige tablået. Nina så hva han slet med og tilbød seg å tørke opp elendigheten. Han kom i fare for å tilby henne penger for initiativet. Hun svarte:

«Jeg er prostituert, ikke au-pair.» Svaret traff ham i det innerste. Hvor mye betalte han Amira? Var det nok?

«Nei, du er ingen au-pair. Jeg vet snart ikke hvem som er hva rundt meg. Eller er det i hele tatt noen rundt meg?» Nina så seg rundt på badet og ut i stuen.

«Nei, det er ingen rundt deg. Jeg ser i alle fall ikke noen …»

«Jeg tror jeg åler meg ut i stuen og bort til sofaen.» Tormod lengtet etter et møbel å lande i. Det verket noe forferdelig i musklene; en smerte som inntil da hadde vært ukjent. Hva var i ferd med å skje? Måten han inntok liggende stilling på sofaen var et skremmende syn. En middelaldrende mann uten klær, med stivnede muskler kjempet sin kamp for å bestige et møbel i 50 centimeters høyde.

Tormod Enger tok det myke grønne pleddet og dekket til den solbrente, slanke kroppen. Han lå i en ubehagelig stilling, men orket ikke gjøre noe med det. Hodet lå vendt mot de store vinduene som gav utsyn til den velstelte, vakre hagen. Sollyset som traff den skinnende delen av tinnkrukken til høyre for bassenget, blendet ham i et tiendels sekund. Han trodde synet var tapt for alltid, men lettet konstaterte han selvbedraget og myste igjen gjennom de rene vinduene. På det hvitmalte smijernsbordet til venstre for tinnkrukken stod en overdimensjonert måke og klamret de oransje måkeføttene sine til bordkanten. Hva tenkte den på? Tormod lurte på hvorfor den ikke beveget seg. Kunne den ikke fly? Var den limt fast til bordet eller var den for tung til å lette? Skal, skal ikke? tenkte Tormod. Men måken rikket seg ikke av flekken. Hva faen holder du på med? Du skremmer vettet av meg. Beveg deg for helvete. Du gjør meg gal! Han kjente nervene slite i hudoverflaten og så nuppene i huden svulme opp som betente ballonger på underarmene. Hadde han feber?

Måken som Tormod nå hadde gitt navnet Herr Janssen, hørte selvfølgelig ikke Tormods tanker. Den holdt ham fast med de små, svarte, stikkende pupillene til han henga seg til en ukjent form av paralyse. Enger ville helst løpe ut til den syngende – for øyeblikket – prostituerte vaskehjelpen og be henne jage bort den overernærte fuglen, men han var for kvalm til å bevege hodet. Det hadde stivnet i en bestemt positur med Herr Janssen rett i øyesynet. Den nakne huden føltes ru mot ullpleddet. Han grøsset, men aktet allikevel ikke å bevege seg for å få på klær. Han skulle finne ut av hva den fordømte måken planla å gjøre med livet sitt. Fly eller dø?

Ett minutt, to minutter – ingen bevegelse hverken ute eller inne. Jeg er i helvete. Tre minutter: Herr Janssen du vet det. Du vet alt og du håner meg. Du gir deg ikke din feite sjelevrenger. Tormod geipet med tungen så langt den rakk. Den hadde ett hvitt belegg. Noen dråper blod rant fra nesen og ned på den hvite tungen til han brakk seg av vemmelse. Måtte Gud forby Nina og komme ut av badet. Hun skulle ikke se blodet, tungen og den stygge måken. Aldri mer en Nina, Mina eller Lina! Bare meg og Herr. Janssen. Jeg vil ha noe, noe ekte, jeg vil elske, leve, knulle og dø. Janssen du elsker meg ikke, ingen elsker meg, selv ikke du din fugl, ja din fugl, for du er ikke noe annet og du kan jo ikke en gang fly. Du stirrer, jeg stirrer, men jeg skal vinne, tro meg, bare stirr i vei som en tilbakestående livløs dukke. Ja, jeg vet det, jeg har gjort ting, mange ting og tro meg; jeg er ikke stolt, men du skal ikke få flådd huden av sjelen min for faen, jeg er en klippe, en borg, et panser, og du kommer ikke inn her. Enger slo hendene hard mot brystkassen gjentatte ganger og nektet herr.Janssen innpass til sitt indre tempel.

«Hvorfor ligger du helt naken? Du kan bli forkjølet med stumpen bar vet du.» Den barnslige stemmen skar gjennom stuen, sterkere enn herr Janssens stumme bebreidelser. Tormod «våknet»; følte seg overrumplet, som tatt i et bakholdsangrep, forsvarsløs, men rede til et perplekst angrep og brøt alle sine etiske og moralske regler.

«Hvem i helvete er du egentlig? En fordekt Moder Theresa eller en usedvanlig billig – da mener jeg en callgirl som er utrolig billig i drift – skjønner du? Tenker på vaskejobben du gjorde på badet. Og hvorfor er jeg så forbanna rik? Hvem i helvete har gitt meg så mange penger? Jeg har jo ikke gjort noe som helst for å fortjene dem! Jeg bare bruker og bruker, men gir jeg? – nei, aldri! Bare se på herr Janssen. Han forstår alt. Janssen og jeg er ikke venner. Vi er bitre fiender, men tro meg, han ser virkelig alt! Jeg vil skyte ham herfra med mitt jaktgevær – gjennom vinduet – mens jeg ligger og er naken i denne fordømte stygge brokadesofaen. Og tenk, blomstermønster, da gitt. Noe så stygt. Like stygt som alt det dyre spetakkelet jeg har rundt meg. Hvor er alle sammen? Hvor ble de av?» Enger klarte så vidt å gestikulere da han stilte det siste spørsmålet.

«Hva med ensfarvet i stedet?» Nina bøyde seg ned mot Tormod og tok hånden hans i sin. «Bare få det ut alt sammen. Fingrene dine er jo iskalde. Og hvem er forresten herr Janssen?» Tormod pekte mot måken som vippet frem og tilbake i stiv positur. Nina skjenket den så vidt et blikk og snudde seg mot Enger igjen. «Du lider nå. Det er fint å lide.» Tormod Enger så overrasket på Nina og prøvde å unngå å like henne. Hun var ikke hans type. Språket hennes overrasket mer enn den stillestående måken.

«Du kan jo snakke ordentlig? Du kan si noe annet enn pusekatt og gutten min?» Han prøvde å sette seg opp men skled på sofatrekket og plumpet ned igjen, små våte flekker dannet seg i øyekroken.

«Hvorfor gråter du? Er det vanskelig å være så rik? Gjør det vondt? Fryktelig vondt? Man kan jo aldri vite om man har ekte venner, kan man vel?» Nina var umåtelig interessert i hans velvære, tenkte Tormod. «Stakkars lille pus. Du svetter mer og mer. Kanskje herr Janssen er din venn?» Tormod stirret ut på måken og prøvde å forestille seg herr Janssen og ham røyke sigarer i klubben. Han kjente latteren på vei opp fra et mørkt sted og klarte ikke å stoppe latterkulene, som etter hvert gikk over til maniske utbrudd som: «Frihet er ikke penger. Penger er ikke frihet! Hvorfor er du her ennå? Jeg kunne aldri elske deg!»

«Så, så lillegutt. Jeg hjelper deg bare. Stol på Nina. Hun fikser alt»

Han pekte på måken som plutselig virket enda større.

«Den kommer til å sprekke. Ser du ikke at den er i ferd med å dø – overspist og ferdig.».

«Selvfølgelig ser jeg at herr Janssen har det forferdelig. Han må sprekke. Det er ingen vei tilbake.» sa Nina og så på Tormod med medynk i blikket. «Å sprekke er fint.»

«Ja: Å sprekke er fint? Å lide er fint? … Kanskje det er fint å bare kvitte seg med alt? Gi det bort og starte på nytt?» Enger rev av seg pleddet. Han kokte.

«Jeg kan ikke gi deg noe svar. Jeg er ikke rik og vet ikke hva det ville gjort med meg. Men kanskje jeg hadde endt opp i et helvete som ditt. Hvem vet? Se her drikk litt vann.» Nina rakte Tormod et glass og begynte å nynne på en engelsk sang.

Enger lot hodet falle mot brystet og lukket øynene. Han så ut som han sov, men ordene kom fortsatt – usammenhengende – i små brokker:

«Jeg gir det bort – alt sammen. Jeg vil ikke mer.»

Tormod så ikke på Nina men ut på terrassen for å få annerkjennelse fra herr Janssen. Men måken var død. Den lå som en slakt på bordet og så ut som den smilte. «Jøss! Se måten han ligger på, så fredelig og faktisk litt mindre tjukk ser det ut som. Lufta har vel gått ut av ballongen skulle jeg tro»

Nina nikket mot Tormod.

«Hva mente du med at du gir bort alt sammen?»

Nina strøk ham over håret. «Tror du det er så lurt? Tror du du får oppleve ekte mennesker hvis du er fattig?»

«Ja, ekte mennesker er fattige rike. Du kan få alt hvis du vil. Jeg gir blaffen. Gi meg telefonen er du snill.» Nina rakte ham mobilen som lå på gulvet. Han tok den i mot med en skjelvende hånd.

«Jeg klarer ikke å finne telefonnummeret til advokaten min. Han heter Bengt Aker. Kan du finne det for meg?»

Nina skalv like mye på hånden som Tormod Enger.

«Her er det»

«Takk! Gi meg kontonummeret ditt.» Tormod klarte så vidt å uttale ordene. Nina skrev ned nummeret på en avis som lå på bordet og la avisen i fanget til Tormod, reiste seg og gikk i retning badet.

«Hei Bengt, kan du overføre alle pengene mine til denne kontoen, og ikke finn på å protestere for da skyter jeg meg selv med hagla.» Han ordla seg sakte, men også såpass tydelig at Bengt Aker tok en rask beslutning. Han ønsket ikke Tormod Enger en snarlig død.

«Jeg tror du er gal nå, men jeg har gjort som du sa. Dette er det verste jeg har gjort i hele min advokatkarriere. Jeg tror du trenger hjelp.»

«Jeg tror ikke jeg trenger noe som helst. Jeg har måken, herr Janssen. Vi klarer oss fint. Takk for alt!»

Han klarte ikke å finne slutt-samtale-knappen, bare lot telefonen ligge i fanget.

Nina kom ut fra badet med nysminket ansikt og vesken under armen. Hun gikk bort til Trond og spurte hvordan han hadde det.

«Jeg er fri. Alt er ditt. Du vet ikke hva som venter deg. Penger betyr ingen ting … Jeg er heldig.»

«Ja, du er heldig lille venn. Prøv å sove litt nå. Du trenger å hvile. I morgen er det en ny dag. Beklager, men jeg må gå nå. En ny kunde venter.»

«Ny kunde?» Enger seg sakte inn i drømmeland. Like før han sovnet fikk han et glimt av Nina i det hun presset herr Janssen ned i den store håndvesken og forsvant ut av hageporten...

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost