Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Innvilget et opphold i paradis

Av Eva Lis Evertsen, 16.02.2010

Adam og Eva var slitne. Adam hadde vondt i ryggen. Eva var utslitt. De kjente ikke hverandre, ennå. De hadde fått innvilget et opphold i Edens hage. Gud ville ta seg av dem. Han hadde sett dem lenge. Sett at de slet. At de lette etter meningen. Å få nye krefter. Å få hvile. Han visste hva Han ville gjøre. Men Han ventet på at de kunne bli klare. Rydde livene sine, så de kunne dra. Han hadde en hensikt. Han ville lære dem noe, begge to. De visste det ikke selv ennå. Adam skulle få møte Eva. Eva skulle finne hvile hos Adam. Gud ville at de skulle lære å gå. Sammen. Begge hadde lært det tidligere. Hver for seg. Men det var lenge siden. Edens hage var der. Som den alltid hadde vært. Alltid ville være.

Eva hadde resignert. Gitt fra seg håpet. Adam trodde han hadde opplevd det som han skulle. Det var svært lenge siden Eva hadde vært der. I Edens hage. Hun trodde kjerubene hadde stengt den for alltid. Adam var stort sett fornøyd, han. Holdt seg ofte rett på utsiden. Det var lenge siden han hadde tatt seg lange vandringer derfra. Lenge siden. Men det var all right sånn på utsiden også, like ved. Begge hadde opplevd hagen tidligere. Sett noe av den. Adam hadde sett noen flotte områder. Tatt et overblikk over mye, fra der hvor han stod, et lite stykke innenfor inngangsbuskene. Han hadde også gått noe innover en skogssti der. Sett noen vidunderlige blomster ved et rent, klart tjern. Så hadde han gått tilbake til inngangen igjen. Noen store trær der hadde gitt ham skygge og hvile. Han syntes han hadde bedre overblikk der. Kunne bedre se hva som fantes, trodde han.

Adam visste ikke at hagen var så stor. Den var faktisk uendelig. Men man var nødt til å vandre innover hver eneste sti, ved hvert vann, langs hver blomst – for å oppdage det. Eva hadde vandret mye der tidligere. Hun var så glad over det hun hadde fått se. Der var noen blomster så vidunderlige. De hvisket hennes navn. Hun prøvde av og til å fortelle noen på utsiden om hva hun hadde sett der inne. Noen nikket – det var noen som hadde sett noen lignende blomster. Andre hadde sett andre blomster. Ubeskrivelige, ufattelige. Når de fortalte hverandre om duften, kjente de andre den igjen. Slik ville de også ha beskrevet den. Mange forstod ikke. De mente at den slags duft ikke fantes. Innbildning, sa de. Dessuten var hagen bare for noen få. Så en skulle ikke forvente seg noe.

Livet på utsiden var ok, det. Der var netter og dager. Der var faste tider for alle gjøremål. Stå opp. Gå på jobb. Handle. Spise. Handle var forresten veldig viktig. For på kjøpesenteret hadde de oppfattet at folk lengtet etter hagen. Langt inni seg lengtet de. Ubevisst. Kjøpesenteret visste det. De kom med nye produkter hele tiden. Reklameplakatene var store. Hvert produkt skulle – sammen med tidligere utkomne – og videre supplerende – gi mennesket en duft som lignet litt på blomsterduften i hagen. Den de hadde hørt om. Den de lengtet etter. Men effekten varte alltid kort. Noen minutter. Noen timer. Dager. Av og til noen uker eller måneder. Det var i grunnen sjeldnere. Men det kom jo stadig nye produkter. Så det var ikke krise. Ikke foreløpig. Og de hadde noe å kjøpe for. Kort. En mengde kort. Så tiden utenfor gikk, den. Med jevne mellomrom fikk menneskene kunstig luft på egne områder. Så kunne de fungere videre.

Noen – faktisk flere – stilte spørsmål. De hadde hørt noen eldre fortelle om en hage. Der var tid nok. Ro. Harmoni. Glede. Skjønnhet så ufattelig. Dufter så vidunderlige! Og smaker – de gikk ikke an å beskrive. Der var mat. Levende, fargerik mat! Menneskene ristet på hodene. De praktiske boksene løste deres behov for tilførsel, så de kunne bevege seg effektivt omkring. Riktig nok fòr de omkring noe stivt. Men det gjorde jo alle sammen. De ristet av seg en snikende undring. Det var jo bare noen eldre som hadde snakket. Dèt gjaldt ikke lenger. De hadde det travelt, det var mye som skulle gjøres.

Men Adam. Men Eva. De var så trette. Og de var begynt å lengte. Lengsel hadde vært der før også, men man skulle ikke bruke tid på slikt. Følelser var i det hele tatt noe som skulle skjules. Det var snakk om at følelser skulle bli forbudt. Det skulle straffes hardt. De som åpent viste det minste tegn på en sånn utdødd, urasjonell utagering, de ble øyeblikkelig fanget opp. Man lukket dem inne. Noen døde fort. Noen døde langsomt. Hovedsaken var at de ble fjernet. De forstyrret Effektiviteten. Hele samfunnet utenfor kunne gå i oppløsning, kunne sprenges. Følelser. Et farlig ord. Vekk. Bort! Menneskene hadde mye å gjøre i samfunnet, hele tiden.

Men i Eden ventet de. Gud – som hadde plass høyt oppe, så Han så både hele hagen og samfunnet på utsiden, Han hadde en oversikt som ingen andre hadde. Verken inne eller utenfor. Kjerubene ventet. Trærne. Blomstene. Vannet. Fuglene. De små, små dyrene. Og de store. Det var lenge siden noen hadde vært der. Men nå var det blitt en egen forventning. De hadde sett og hørt at noen skulle komme. Adam skulle komme. Eva skulle komme. Alt i hagen ventet. Det skulle skje den varmeste tiden. Om noen få dager! Dagene – det var et underlig begrep der inne i hagen. Dagene og nettene var uten begynnelse og slutt, der var ikke tid, sånn som utenfor, der bare var. De kalte det ikke tid. De visste at det hette liv. Liv. Det var det som var, livet var nettene og dagene og nettene og dagene. Dagene og nettene fantes ikke sånn som utenfor. De bare var, og de var liv. Gud var selv Livet. Han hadde gjort hele hagen sånn også. Blåst liv inn. I hvert blad på trærne, hvert kronblad, hver stilk. I hver maur, hver vanndråpe. Blåst liv inn i fossefall, elveleie, busker og jord. For det var jord der.

På utsiden var jorda tørket ut for lenge siden. Der var det nå bare et fast, praktisk dekke over det hele. Menneskene trengte bare èn type sko for å gå der. Det var svært praktisk. De slapp å bruke tiden på å se hvor de fòr fram overalt. De trengte ikke å se ned, for der var ingen humper eller ujevnheter. Man kunne i det hele tatt ikke skade seg der. De hadde en egen, sterk arbeidsdrakt på seg. Hele tiden. Det hendte at noen prøvde å ta den av seg en liten stund, bare noen minutter om natten. Noen hadde til og med prøvd å ta den av seg i opptil tre timer – ja, til og med fire. Men det ble så skummelt, kjentes så farlig, at de, eller sidemannen, skyndte seg å få den på igjen. Dessuten kunne det angis til den ypperste ledelse, hvis noen tok drakten av. Så det var stadig færre som gjorde det Mange visste ikke en gang at det gikk an å ta drakten av. I hagen hadde de ikke en gang klær på. Hvorfor skulle de det? Der var det ingen maskiner å skade seg på, ingen skarpe utstikkere som kunne rispe dem opp. Der var den mest behagelige varme.

Det var bare det at de begynte å bli så få der inne. Det var sjelden at trærne så noen som spaserte langs blomsterhagene. Der var store hager. Der var også flotte, uendelige blomsterenger. Èn gang, for riktig lenge siden, hadde barna lekt der. De sprang, hoppet og frydet seg i blomsterengene, og de danset og lekte med hverandre. Til å begynne med hadde det bare vært to barn, senere kom det flere. Å, som de hadde lekt og frydet seg. Sunget og ropt høyt! Og Gud hadde sett på dem og smilt. Han likte å se på dem – hvor glade de var. Dyrene lekte og danset sammen med dem. Den gangen. For lenge siden.

Blomstene snakket med hverandre. De nevnte det også for rådyret som gikk forbi: "De skal komme her igjen! Adam! Og Eva! Begge to kommer hit igjen!" Og de frydet seg, nikket med hodene og viftet med bladene. Fuglene slo de vidunderligste triller. Adam og Eva skulle komme. De var ventet. Alle visste om det. Det var klart! Ingenting i Eden skjedde som ikke alle visste om på forhånd. Gud fortalte dem det, hele tiden, men særskilt om kvelden. Det som måtte kalles kveld.

Adam gikk. Eva gikk. Hver for seg var de blitt fraktet til inngangsområdet – den vidunderlige portalen til Eden – av noen hjelpere på utsiden. Gud hadde noen der. De vandret omkring overalt. Men menneskene så dem ikke. Hjelperne så menneskene. De så alt. De så mer enn menneskene. Og nå hadde de hentet Adam. Og Eva. Løftet dem opp og båret dem dit. Ved inngangspartiet ble de satt ned. Og de gikk inn. Litt usikkert. De husket ikke hvordan det var der. Skrittene ble mer sikre, mer stødige etter hvert. De var i Eden nå. Alle jublet stille rundt dem og ventet. De jublet ikke høyt, for ikke å skremme de nyankomne. Adam og Eva hadde ikke hørt jubel på lang tid. De husket ikke hvordan det hørtes ut. Det fantes ikke jubel på utsiden.

Der hørtes bare lyden av maskiner, stille, hvesende, ru, pustende, larmende, smellende – og korte kommandorop, uavlatelig, hele dagen. Også om natten lød ofte kommandoropene, i en del av området i samfunnet. Ikke alle steder. Men maskinene hveste og larmet bestandig. Det hendte av og til at menneskene ikke hørte maskinene noe særlig lenger, hvis de tok av seg arbeidsdraktene, de tykke, grå ståldraktene som gav den nødvendige beskyttelse mot kulden, heten og maskinenes skarpe kanter. Det hendte. Maskinene hørtes bare svakt i bakgrunnen. Jo lenger arbeidsdrakten var av, dess svakere hørtes maskinene. Noen mennesker hadde til og med opplevd at maskinlyden forsvant helt for en periode, hvis de hadde draktene av lenge nok. Men det var de færreste som opplevde dette. Det kjentes så utrygt å ta drakten av, og stillheten kunne være ganske skremmende! Vanligvis ble de som opplevde denne, så redde, at de skyndte seg å ta drakten på igjen – og den kjente, trygge duren av larm og smell, hvesing og klirring fra maskinene fikk dem inn i søvnen igjen.

Men Adam og Eva var nå innenfor i Eden. Der var en ufattelig ro. De undret seg. Og de tok de spesiallagde brillene av seg og begynte å se. De så og så rundt seg, der de kom inn i hagen. Alt var så ufattelig! Blomstene! Duftene! Sangen! Fruktene! Dyrene! Det klare vannet! Himmelen! Fantes det noe sånt?

De hadde ikke sett hverandre ennå.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost