Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Fruenes hemmelighet

Av Gro Jeanette Nilsen, 11.12.2006

"Ulykken krevde ni menneskeliv, alle middelaldrende menn fra samme nabolag" sto det i avisen min en morgen.

Nyheten fikk meg til å tenke på mitt eget nabolag. Jeg hadde akkurat flyttet inn i en blokk i hovedstaden, og så vidt rukket å få med meg at alle mennene skulle på busstur. Men nei, det kunne da ikke skje her, det var nok noen andre... Men det liknet farlig mye på den planen damene i blokken hadde klekket ut.

De nye naboene

- De damene må ha sett for mye på TV, tenkte jeg da jeg fikk historien servert.

Kong Vinter har lagt sitt hvite teppe over naturen, og det skarpe sollyset som blinker i nysnøen, står i sterk kontrast til det jeg nettopp har hørt.

Jeg kjenner ikke naboene så godt ennå. Kanskje er det en fordel at jeg ikke vet for mye, da ville jeg kanskje ha ombestemt meg når det gjelder innflytting.

Fru Olsen bor i leiligheten ved siden av. Hun har virket hyggelig og imøtekommende fra første dag;

- Det er bare å spørre hvis du lurer på noe, jeg kjenner alle her, sier hun.

- Jo takk, det skal jeg huske, svarer jeg høflig og syntes det er hyggelig å bli mottatt på en slik måte.

- Det er jo greit å vite hvem en skal henvende seg til. Det kan være godt å ha en slik ressurs i nabolaget, tenker jeg for meg selv.

- Det har vært lite utskifting av naboer, de fleste har bodd her i mange år. Men det vil nok bli annerledes snart, fortsetter naboen.

- Hva mente hun med det? tenker jeg.

Jeg greide visst ikke helt å følge hennes tankegang. Jeg var klar over at jeg var den første nyinnflyttede på mange år, men likevel...

Fru Andersen er skeptikeren i huset. Jeg så det tydelig da jeg kom flyttende. Det var ikke måte på problemer og vanskeligheter, ting man måtte passe seg for. Man blir nesten litt smittet av å snakke med henne. Da jeg var blitt litt bedre kjent med damen, forsto jeg også bakgrunnen for skepsisen.

- Hun har blitt mishandlet av sin mann i mange år, og våger nesten ikke snakke med fremmede. Hun er mørkeredd og har hatt angstnevroser i lang tid. Vi andre er kraftig provosert på hennes vegne, og flere vet hva hun snakker om. Bråk innenfor husets fire vegger er visst noe som er smittsomt her i blokken. Hun er langt fra den eneste, kan fru Olsen fortelle når vi kommer inn på temaet en dag. Jeg grøsser, og prøver å holde vinterkulden på avstand.

- For å støtte henne, forsøkte vi å anmelde forholdet i felleskap, men det skjedde ingenting, kunne hun fortelle.

- Jo, fru Olsen vet nok alt om alle, konstaterer jeg.

Mobiltelefon til besvær

Fru Edvardsen er både flink og praktisk, hun fungerer nesten som hele blokkens vaktmester. Hun har greie på alt fra pc-er og elektriske anlegg, til biler og motorer. Det kan være greit å vite for oss andre, kanskje vi til og med kan lære noe av henne! Jeg har hørt at hun har prøvd å lære bort den tekniske innsikten sin til noen av de andre damene. Men fru Edvardsen er en av de som sliter på hjemmebane.

For et par år siden fikk hun en mobiltelefon av sin mann. Fru Edvardsen ble virkelig overrasket, da hennes mann ikke var den som strødde rundt seg med presanger. Gleden ble da heller ikke spesielt langvarig. Det var fint å ha en mobiltelefon til å begynne med, men hver eneste gang hun var ute, ja kanskje bare i butikken en tur, tikket det inn melding på mobilen fra mannen. Enten ba han henne kjøpe med seg noe som ikke sto på handlelisten, eller han lurte på når hun kom hjem. Sto hun litt for lenge utenfor og snakket med nabofruene før hun gikk inn, sendte han melding med spørsmål om hun hadde glemt hvor hun bodde.

- Tenkte jeg det ikke, kommenterte fru Andersen.

På den måten har herr Edvardsen holdt på noen år. For all del; det er greit at mannen sender meldinger, men ikke hele tiden! Fru Edvardsen føler seg totalt overvåket. Hun har for lengst prøvd ut ideen å slå av mobilen, men da får hun spørsmål om hvorfor hun slår den av, om hun har ødelagt den, eller om hun ikke er glad for gaven sin!

Slik er han der konstant;

- Jeg føler at han kveler meg, med den type overvåkning. Han kunne likegodt skrevet "Husk at jeg følger med i alt hva du driver med", eller "Jeg ser deg nok". Jeg vet at han følger med, uansett hva jeg foretar meg. - Det er virkelig trist at jeg en gang fant på å gifte meg med den drittsekken, legger hun oppgitt til.

Rett over meg bor fru Vik. Hun er den yngste av nabofruene. Hun går under tilnavnet "Fru Anti-sport". Det kunne man forresten godt kalt meg også. Ingen av damene har sansen for tv-sport eller annen sport, for den saks skyld. Fru Viks sportslige aktiviteter begrenses til i høyden en gang rundt juletreet.

Men det har blitt meg fortalt at de i alle år har lidt seg gjennom tv-sporten likevel, for mennenes skyld. Å nei, det er ikke snakk om noen såpeopera der i gården, så lenge det fins noe som heter fotball på konkurrerende kanaler!

Blomsterdamen

Det står alltid fargerike, duftende blomster utenfor døren til Pedersens. Damen arbeidet med blomster i sin ungdom, og elsker å pynte opp. Fru Pedersen får ofte besøk av sin datter Anne. Tidligere laget hun dekorasjoner til både bryllup og store arrangementer, ja også til kister og begravelser. Nå driver datteren i samme bransjen.

Anne er provosert over alt bråket i blokken, og måten damene blir behandlet på.

- Det skulle ikke forundre meg om noe skjer snart, hører jeg henne si til moren en dag. Jeg kommer tilfeldigvis forbi og hører dem stå og skravle. - Du får ringe meg om det er noe alvorlig, hvis jeg kan hjelpe til med noe. Ja, du vet jo hvilken bransje jeg er i! legger hun til, og blunker til moren.

Damene som bor her har tydeligvis et nært felleskap, nesten som de deler en stor hemmelighet. Når skravla går, ser jeg for meg kaklende høner som i hønsegården.

- Mange av oss har felles interesser, og vi har alle bodd lenge i samme blokken, sier fru Olsen til meg en dag jeg møter henne utenfor og vi slår av en prat igjen.

Felleskap gjør sterk

Jo da, felleskap har de nok av, damene. Det er det ikke tvil om. Fru Olsen kan fortelle at alle damene møtes en gang i måneden på en kafé i nærheten, for å kunne komme seg litt ut av blokken og gjøre noe "annet" som de kaller det. Sannheten er at de fleste nesten ikke holder ut hjemme, derfor ser de frem til disse treffene. Men de tikker jo inn, meldingene fra Herr Edvardsen til fru Edvardsen, kommer hun hjem snart, det er vel snart på tide å sette på middagen? De andre damene rister på hodet, de forstår godt hun er lei.

- Be han lage middag selv! er det en som sier, men alle vet at ikke det ville være så smart.

Ektefellene er virkelig et kapittel for seg selv. De fleste av damene har forferdelig dårlig samvittighet når de en sjelden gang går på kaféen med nabofruene. Mennene venter jo på at de skal ha middagen ferdig om ettermiddagen, for sånn er det bare.

- Dersom damene blir litt forsinket, vil mennene sulte ved siden av brødboksen, garantert! tenker jeg og smiler for meg selv, for den idéen hadde jammen ikke vært av veien! Jeg ser de fargeløse gubbene for meg, der de slukner helt, en etter en som en gjeng lyspærer, der de sitter ved de tomme middagsbordene og venter til ingen nytte, og uten at de har greid å dekke på engang.

Mennene har også alltid hatt mye med hverandre å gjøre. De mener at kvinnene alltid flokker seg og skravlet hull i hodet på både hverandre og dem selv, men de har faktisk litt sansen for fru Edvardsen som er så glad i å leke vaktmester. Hun har en høy stjerne hos dem sånn utad, selv om de flirer litt bak ryggen hennes likevel. Det vet damene; fru Edvardsen også. Det mennene ikke vet, er at det er fare for at de en vakker dag vil bli lurt.

- Nå har jeg også fått mobil, og min mann er ivrig på at den skal brukes, kan fru Pedersen fortelle på et av kafémøtene. - Den kan jo være praktisk å ha, men det blir litt mye unødvendig mas, fortsetter hun.

- Det verste jeg vet er maktsyke mannfolk! gir fru Edvardsen til kommentar. Ingen behøver svare, de vet alle at enigheten er fulltallig, i hvertfall blant de som er der. Fru Andersen dukker nemlig opp litt senere, med store solbriller, men ingen sol. Alle vet hva som har hendt.

Damene er lei av å ha det slik de har det. Til og med kafémøtene er blitt en prøvelse. All mat smaker det samme, og fellesskapet består av krise og elendighet.

- Det er ikke lett å oppmuntre andre når en er lei av livet selv, sier fru Olsen en dag, og når det kommer fra henne, ja da er det ille.

Tiden går, som tid gjerne gjør. Mannfolkene er sportsgale, og enser ikke kvinnene når det er fotball på tv, eller annen sport, for den saks skyld. Fru "Anti-Sport" greier nesten ikke å være i hus med gubben sin. Mennene mener derimot at litt sport må man ha, mennene må jo tåle så mange "kvinne-hobbyer" som de kaller det. Selv om kvinnene er preget av anti-sport-syndromet, kan de ikke nekte for at sporten er god å ha til en ting; det blir litt mindre mas, gubbene er opptatt med sitt og glemmer å mase!

For mase gjør de, når ikke tv-sporten er innen rekkevidde. De kan for eksempel ikke fordra at noen av kvinnene er så opptatt av blomster, et par av mennene sies å være litt allergisk også, og er de det ikke, later de i hvertfall som. Slik får de en unnskyldning til å la være å ha slike kvinnegreier rundt seg, som de kaller det.

Innenfor flere av veggene vanker det juling med jevne mellomrom, det er noe alle vet. Det at damene av og til møtes på kafé er nemlig heller ikke spesielt populært hos ektemennene. Og kanskje er det noe i det; det kunne jo hende kvinnene skjulte noe for dem? Men mest sannsynlig er det vel at de diskuterer kvinnehobbyene sine igjen. De skulle bare ha visst!

Mennene er gamle kamerater og kjenner hverandre godt, men det går da ikke an å legge seg oppi de familiære forholdene til hverandre hjemme av den grunn. Vennskap betyr for mye til det. Sladder kan de ikke være bekjent av, det er for kvinner, punktum. Vanskeligheter får bli innenfor de veggene det gjelder.

Vi skal vise dem!

- Vi skal gi dere "Kvinne-hobby" vi, tenker fru Olsen ofte, det har hun fortalt. Jeg har forstått det sånn at mange av de andre damene tenker det samme; de skulle gjerne gi mennene litt å tenke på. De venter bare på en passende anledning. Ikke alle damene er like modige; de våger ikke innrømme at tanken har slått dem.

- Skal vi virkelig ha det sånn resten av livet? spør fru Pedersen en dag de sitter på kaféen og hun er ekstra lei.

- Nei vet du hva, det orker jeg ikke, svarer fru Edvardsen. Akkurat idet hun har svart, piper det i mobilen hennes. - Nei, dette går ikke. Vi må gjøre noe.

Kafébesøket blir mer givende enn vanlig. Mange av fruene er helt oppgitte, og vil mest av alt ut av ekteskapet.

- Det vil de mannfolka aldri i verden gå med på. Det eneste de tenker på er å demonstrere makt, sier fru Edvardsen. - Men snart er det slutt! Skulle vi leie den Containeren da? Selv gubbene er vel enige i den saken!

- Ja, svarer fru Vik.

Utenforstående som ser dem vil tro det er syklubben som er ute og feirer, så lett blir med ett stemningen, da det avgjørende forslaget kommer opp og brikkene faller på plass.

- Jeg gleder meg til påske, sier fru Pedersen like etter. - Jeg har ikke hatt noe å se frem til på mange år, men nå har jeg det!

- Jeg lurer på om de rekker å bli overrasket! undrer fru Vik.

- Ikke gled deg for tidlig. Vi vet ikke hvordan dette går, advarer fru Andersen.

- Ikke vær redd, alt er planlagt, og selve turen har de jo funnet på selv!

- Vi kan ikke gjøre dette. Vi er ikke sånn. Fru Olsen er grepet av et øyeblikks tvil.

- Vi har da lidd nok, vi må tenke på oss selv, det er ingen andre som gjør det. Du vet at anmeldelsene til to av oss ligger hos politiet og støver ned, politiet gjør aldri noe med det...

Som dukket opp fra ingenting, stod med ett mannen til fru Pedersen bak dem.

- Jasså, det er her dere sitter og baksnakker meg! brummer han. Det kunne vært en spøk om det hadde kommet fra en annen. Men herr Pedersen er ikke typen til å spøke, det har aldri forekommet. Har han hørt noe? De andre kan se at fru Pedersen blekner.

- Du kommer vel hjem nå? spør herr Pedersen kona. - Venninnene dine har vel heller ikke tenkt å reke ute halve natta. Viseren på armbåndsuret viser halv ni.

- Jeg kommer nå. Hun fingrer nervøst med vesken, og slenger kåpen over seg. Så skynder hun seg etter ektemannen.

- Jeg tror ikke han kan ha hørt noe, sier fru Edvardsen når de er utenfor hørevidde. - Da hadde han sagt mer.

Guttetur

Det er en flott vinterdag, noen uker senere. Dagen er fylt med kritthvit snø og solskinn, nesten påskevær, selv om det ikke er påske riktig enda. Mannfolkene har lenge planlagt å reise på et felles sportsarrangement et godt stykke unna, så de har likegodt leid en buss.

- Tenk hvis noe går galt...! hvisker fru Andersen fortvilet til fru Olsen.

- Ikke tenk på det. Det beste er at vi later som vi ikke vet noe om dette! Prøv å slappe av! Hun forsøker å overhøre den alltid kimende mobilen. Bare en time igjen nå...

Det er fredag, den samme fredagen som fru Edvardsen reiser alene på ferie til Syden. Planen til mennene er å være borte hele helgen, men bagasjen dreier seg for det meste om øl. De tenker ikke på, eller nekter å innse, at kvinnene er glad for at de drar, og at de som ble igjen i blokken gleder seg til å nyte freden.

Hvor langvarig freden vil bli, er det offisielt ikke mange som vet, alle tror jo det er snakk om en helg. Det eneste mennene vet om kvinnenes planer mens de er borte, er at det er innleid en stor container. Dette fordi damene skal ha en liten opprydning mens de er borte, og kaste skrot de ikke trenger.

Gubbene setter seg ikke imot forslaget, de er lettet for å slippe å delta i dugnaden. Herr Edvardsen synes faktisk det er en glimrende idé, og tar selv kontakt med de som leier ut slikt og ordner det praktiske.

Ingen av mennene kunne ant at det som skjedde virkelig kunne skje. Det ble sagt at noen måtte ha fisket bremsene på bussen, så gutteturen ble aldri særlig lang. Nå har herrene enda mer til felles. De hviler alle på samme gravlund.

Sletting av minner

Jeg må si jeg er sjokkert over alt jeg har fått høre. Fru Edvardsen lever nå som frittgående enke i Syden, leiligheten hennes er allerede solgt. Hun hadde tatt en liten ekstra service på bremsene i bussen den morgenen før herrene reiste, og like før hun selv forlot landet; det var hennes siste hilsen til terrorgjengen. Hun visste at de andre enkefruene ville komme etter når de hadde solgt leilighetene.

- Det var helt klart en teknisk feil med bremsene. Bussen skulle ikke vært i bruk, kunne politiet fortelle. Feilen ble ikke funnet. Kanskje det faktisk lå en annen feil der også, og at ulykken ville skjedd uansett?

Containeren blir fylt med herreklær og annet skrot. Damene har sett seg lei på ektefellenes eiendeler for lengst, og vil mer enn gjerne kvitte seg med minnene. I og med at mennene var enige i at kvinnene skulle få gleden av å rydde litt mens de var borte og containeren til og med stod leid i herr Edvardsens navn, kunne ingen si noe på dette i ettertid.

Flere av damene er merket for livet, og mobiltelefoner er nå et ikke-eksisterende fenomen i livene deres. I siste liten fikk Anne stoppet damene fra å kaste dem i containeren, hun syntes de var for nye. Mobiltelefonene ble derfor solgt på nettstedet finn.no, i håp om at kjøperne skal ha mer glede av disse nymotens tingene enn det fruene selv hadde hatt.

I påsken reiser de andre enkene. De ser frem til å starte et velfortjent nytt liv med blått hav, paraplydrinker og hvite sandstrender. Før de drar passer de på at alle gravene blir utstyrt med ekstra mye blomster, og lar bekjente forstå at de trenger å komme seg bort litt etter alt som er skjedd.

De neste månedene fikk jeg det travelt med å bli kjent med nye naboer. Jeg fulgte med og iakttok dem nøye; hvem blir den neste herr eller fru Edvardsen?

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2012. Webhotell fra MinHost