Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Jenta med korset

Av Gro Jeanette Nilsen, 13.09.2009

– Å, så heldig jeg er!

Det var vår, og jeg hadde akkurat flyttet inn i min nye leilighet. Jeg var veldig fornøyd med den, og hadde til og med fått en liten hageflekk utenfor. Det sies jo at den første natten du sover i et nytt hjem, vil det du drømmer ha betydning. Det tenkte jeg på da jeg våknet, men husket ikke hva jeg hadde drømt. Men jeg hadde en rar følelse av at det ikke var en hyggelig drøm. Da jeg satt ved frokostbordet mitt den søndagen, hadde jeg en ekkel følelse av at noen overvåket meg, og den følelsen lignet på den jeg hadde hatt i drømmen.

Hagen min var riktignok ganske ustelt, så den første dagen jeg satte mine ben i den, fikk jeg fylt hele to søppelsekker med bare løv og skrot. Jeg hadde aldri hatt en hage før, så dette var helt nytt for meg.

Huset jeg hadde flyttet inn i var ganske gammelt, og så det hadde bodd en del mennesker der før meg. Men; nå var det meg! Jeg bestemte meg raskt for at når jeg hadde fått ryddet opp der, ville jeg vurdere og kanskje plante noen blomster eller busker. Nå som våren var her og naturen som hadde vært dekket av snø begynte å våkne til liv, kunne det bli spennende å prøve å gjøre noe her. Jeg hadde ikke greie på sånt, men jeg kunne jo prøve?

Hagen min var ikke så stor. Den hadde et hvitt gjerde med port, og i hjørnet av hagen sto det et tre. På treet var det risset inn noen bokstaver i et hjerte, så jeg tenkte at kanskje noen unger som hadde bodd her, hadde hatt moro med å lage utskjæringer i trestammen.

– Hei, så fint at noen endelig har flyttet inn! sa en stemme utenfor porten. – Jeg er naboen din, Theodor Andersen, la han fort til.

– Du får det til å høres ut som om det har stått tomt her en stund? spurte jeg.

– Ja, det har det. Og før det så var det en del gjennomtrekk, folk flyttet inn og ut ganske ofte. Jeg lurte på om ikke folk kunne slå seg til ro der inne!

– Jøss! Vel, jeg har da tenkt å bli her i hvertfall!

– Det er bra! sa Andersen og smilte, i det han gikk inn.

Jeg tenkte litt på det naboen hadde sagt. Ja ja, hvis det hadde stått tomt en stund så var det i hvertfall ikke rart at det så litt ustelt ut i hagen. Men ettersom snøen akkurat hadde gått, så var nok det også med på å forklare dette.

Plutselig husket jeg hva jeg hadde drømt den første natten. Jeg hadde drømt at en venninne av meg hadde ringt og sagt at jeg ikke måtte finne på å flytte inn, fordi det ble sagt at det spøkte der. Det var jo ikke så rart at jeg reagerte på en sånn drøm den første natten! Men det var selvsagt bare en drøm, så jeg tenkte ikke noe mer på det.

Ikke før et par dager senere, da våknet jeg midt på natten av at jeg hørte at noen gråt! Men jeg var da alene i leiligheten min! Jeg gikk og sjekket at radio og TV var avslått og at vinduene var igjen. Så hvor kunne det komme fra? Begynte jeg å bli litt smårar, eller var det rett og slett så lytt at jeg kunne høre naboene så godt?

En uke senere visste jeg hva jeg skulle plante i hagen, og hadde gått til innkjøp av frø og en spade. Jeg gledet meg som en liten unge til min lille dugnad!!

Plutselig støtte spaden mot noe hardt, og jeg bøyde meg for å fjerne det jeg trodde var en stein.

Det var det ikke, og det var tydelig at det som var der var større enn jeg trodde, og satt mer fast enn jeg trodde. Det satt visst fast i noen lange røtter fra treet. Men vekk skulle det, uansett hva det nå var! Til slutt trodde jeg at jeg hadde fått gravet det løs.

Til min store overraskelse fikk jeg se at det var et gammelt jernkors! Jeg stusset. Var det gravplass her, eller? Etterpå tenkte jeg at kanskje noen en gang i tiden hadde begravd kjæledyret sitt her i hagen, det var jo en del som gjorde det. Men et slikt kors..? Det måtte ha vært et elsket dyr som fikk et slikt...? Eller? Ja, for jeg hadde vel ikke havnet midt i en gammel kirkegård, tenkte jeg og grøsset. Jeg kjente at jeg frøs på ryggen ved tanken på den drømmen jeg hadde hatt. Sett at det var noe i det...? Uansett hvis noe var begravd her, så var det nok borte nå, så jeg fortsatte og grave.

Det varte ikke lenge før spaden traff noe igjen, på akkurat samme sted som sist. Det var ikke fritt for at jeg ble litt betenkt, og turte nesten ikke å se etter. Men nyssgjerrig som jeg er, var det ikke lett å la være.

Denne gangen hadde spaden min funnet en boks, det så ut som et sånt pengeskrin som enkelte har. Men dette var ganske stort. Jeg tenkte skuffet at det var sikkert låst. Og jeg fikk rett. Lokket lot seg ikke rikke, det hadde nok ligget her en stund. I og med at de forrige eierne ikke hadde ryddet og ordnet i hagen sin, så hadde de nok gått glipp av dette. Det skulle de visst! Jeg var så spent på hva som var oppi, at jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det fantes jo ingen nøkkel, eller gjorde det?

Jeg tok spaden fatt igjen, for å se om jeg kunne finne noe mer, men det gjorde jeg ikke. Jeg fikk nok ta skrinet med meg til noen som greide å åpne det, jeg visste ikke helt hvor det skulle være. Jeg fant ut at jeg fikk i alle fall ta med meg både skrinet og korset inn, for å kikke litt nærmere på dem.

Da jeg løftet korset, merket jeg at noe hang i en tråd bakpå det. Det var nøkkelen! Det gikk et lite gisp over mine lepper, for dette var ikke akkurat hverdagskost. Hva var det jeg var havnet oppi?

Det som lå oppi skrinet, var temmelig forseglet. Det var pakket inn i flere plastikkposer, og teipet forsvarlig igjen, rettere sagt nesten hermetisert! Det så ut til å være papirer, tenkte jeg, og da var det jo ikke rart at det var pakket så godt inn. For alle visste jo at papirer etter hvert ville råtne og bli borte. Skulle jeg ta sjansen på å titte nærmere på sakene?

Jeg gikk inn på kjøkkenet mitt og fant en saks. Deretter sprettet jeg forsiktig opp teipen. Jeg tok forsiktig ut innholdet, og ble overrasket over hva jeg så. For her var det papirer med bilder og... sanger!! Da jeg så nærmere etter, så jeg at det faktisk var håndskrevne gamle konfirmasjonssanger som noen hadde laget til en som tydeligvis hadde bodd her! Det lå noen taler og gratulasjonskort også her; "Til lykke med konfirmasjonsdagen, kjære Lina."

Jeg måtte innrømme at jeg ikke forsto dette her. Hvorfor grave ned noe sånt? Enten så tok man vare på det, ellers så var det jo bare å hive det i papirsøpla eller eventuelt vanlig søppel! Jeg fant også et gammelt fotoalbum med kun sort-hvitt bilder, antakelig av Lina, samt noen klesplagg!

Midt oppi det hele ringte plutselig telefonen, og jeg som hadde glemt alt og alle midt oppi denne utrolige begivenheten, skvatt til.

Det var moren min som lurte på hvordan det gikk med meg i den nye leiligheten, og om jeg hadde fått pakket ut noe mer.

– Jeg holder på å pakke ut litt nå, sa jeg, og det var jo ikke noen løgn akkurat. Men jeg ville ikke si noe om dette ennå, det var på en måte min store hemmelighet inntil jeg hadde funnet ut noe mer. Men var det egentlig noe mer å finne ut?

– Noen må jo ha en liste over hvem som har bodd her før meg i hvertfall, tenkte jeg. Gjett om jeg skal finne ut det! Ut ifra albumet og konfirmasjonstingene, så forsto jeg jo fort hvem som var hovedpersonen der. Og hva med naboene? De må sikkert vite hvem som har bodd her! Jeg skulle jammen slå til med det samme jeg fikk en anledning til å spørre dem!

Vent litt... Linas initialer... De var de samme som var risset inn i trestammen! I tillegg sto det et navn der som jeg ikke hadde noe kjennskap til. Igjen fikk jeg følelsen av at noen overvåket meg. Hva var dette for noe rart?

Den natten drømte jeg om Lina. Fantasien min hadde nok laget seg et bilde av henne ved hjelp av de gamle bildene og det jeg hadde sett. Jeg fantaserte også litt om at det kanskje lå mer under jorden, som jeg hadde oversett. Og det var ikke første gangen jeg våknet av at jeg syntes at jeg hørte at noen gråt. Men jeg fant aldri noe. Jeg lurte veldig på hva som egentlig skjedde rundt meg i dette merkelige huset. Men jeg visste ikke om jeg våget å lete. Men ville jeg ikke til bunns i dette?

– Jeg ser du er så ivrig i hagen! sa Andersen da han kom forbi en dag. Han så ut til å være pensjonist, og hadde god tid til å prate. Han fortalte at han nettopp hadde sluttet å jobbe, men at han hadde begynt å kjede seg litt fordi han ikke var vant til å være hjemme så mye som han var nå.

– Ja, jeg tenkte jeg skulle rydde og ordne litt her, smilte jeg. – Har du bodd her lenge du? la jeg til.

– Ja det har blitt en del år nå, fikk jeg som svar. – Jeg har bodd her siden det ble bygget her. Så man kan vel si at jeg har bodd her en stund.

– Da vet du kanskje litt om de som har bodd her før meg? Jeg synes sånt er litt spennende, la jeg unnskyldende til.

– Ja, det er ikke så dumt å finne ut litt om historien til det stedet man bor på! Som du kanskje vet har det stått tomt her en stund før du flyttet inn.

– Ja det vet jeg. Men før det? Jeg synes du nevnte noe sist om at det var litt gjennomtrekk?

– Ja, det var det. Det virket på en måte som om ikke de som bodde der helt greide å slå seg til ro. Men jeg vet ikke hva det kom av. Jeg vet at noen av de andre naboene her var litt småirriterte over at det stadig var utskiftninger og at ingen trivdes i den leiligheten. Det ser jo bra ut der!

– Å ja da! sa jeg fort. – Men det har vel ikke alltid vært like mye utskiftninger?

– Jeg vet det bodde en familie her for lenge siden, sa Andersen. – De bodde her i mange, mange år. Det var mor og far og flere søsken. Jeg tror de fleste barna var i tenårene. Tre gutter og en jente. Dette er en litt rar historie, så jeg er ikke sikker på at jeg bør fortelle deg den. Det er jo ikke så lenge siden du flyttet inn, og jeg vil ikke skremme deg...

– Men, hva er det da? Nå kommer det, tenkte jeg, og kjente at jeg frøs.

– Det ble sagt at det hadde skjedd skumle ting i huset mens den familien bodde her, men ingen kunne noen gang si noe om hva. Man gjettet på både det ene og det andre. Det som var helt sikkert, var at den eneste jenta i familien plutselig forsvant rett etter konfirmasjonen sin.

Dette vet jeg godt fordi de skrev også om det i avisen. Fordi det handlet om mine naboer så var jeg selvsagt litt nyssgjerrig, så jeg mener jeg fremdeles har noen avisutklipp liggende om dette. Jeg sparte på det den gangen, men jeg tror jeg har det ennå, kanskje du vil se?

– Ja, det vil jeg veldig gjerne! sa jeg.

– Hvis jeg finner dem, så kommer jeg og viser deg dem i ettermiddag, sa naboen min.

Et gisp unnslapp mine lepper da naboen kom med utklippene samme ettermiddag. Jenta på bildet i avisen var den samme som jenta på bildene jeg hadde funnet. Jeg veide for og imot; skulle jeg...??

Jeg bestemte meg for å fortelle min nabo om det jeg hadde funnet, og om alt som hadde skjedd. Min nabo ble som jeg, temmelig forskrekket.

– Det jeg begynner å lure på da, sa han – er om denne personen også kan ligge begravd i hagen din. Du har ikke funnet noe?

– For å være helt ærlig; jeg har også tenkt den tanken. Og da jeg tenkte på det, så sluttet jeg å grave...

– Ja, det kan jeg forstå... Hva om jeg hjelper deg? Jeg må innrømme at denne saken fortjener å få en forklaring. Jeg er like nyssgjerrig som deg, og tid har jeg som sagt nok av!

Den natten hørte jeg igjen at noen gråt. Det var ikke innbilning, jeg hadde ikke drømt det, og jeg var alene. Hva kunne alt dette greiene være? Det var mye som virket litt rart her, jeg begynte å forstå litt av hvorfor mine forgjengere i dette huset ikke hadde orket å bli her i lengden...

Dagen etter begynte vi arbeidet. Vi tok det midt på dagen, da det ikke var så mange naboer hjemme. Vi ville ikke at de skulle begynne å lure på hva som sto på. Vi var kommet ganske dypt ned da naboen min utbrøt;

– Ja. Her ligger det noe! Ikke rør, vi må varsle politiet!

Det min nabo hadde funnet, var en hodeskalle som tilhørte et menneske, samt noen andre skjelettdeler. Jeg var glad jeg ikke var alene om dette lengre.

Politiet kom, og vi forklarte situasjonen enda en gang. Det vi hadde funnet måtte undersøkes grundig, det forsto vi jo.

Det viste seg ved nærmere undersøkelser at Lina hadde ligget i jorden veldig lenge, og antakelig ble drept dagen etter konfirmasjonen, slik som jeg hadde tenkt på. Det var nok derfor så mange av eiendelene hun fikk med seg i graven, dreide seg om denne.

Men hvorfor fikk hun ting med seg i graven? Det måtte jo bevise at noen brydde seg om henne? Eller var det bare en måte å bli kvitt ting på? Det hørtes unektelig litt rart ut det også!

Men jeg hadde selvsagt registrert at de tingene Lina hadde fått med seg i graven kun var papirer og ting uten verdi for andre enn henne selv. Ja kanskje bortsett fra det gamle korset, da. Men jeg tror ikke det var så mye verdt, egentlig. Verdifulle ting, som smykker, for eksempel gaver hun fikk til den store dagen, var ikke der. Hvorfor ikke?

Kunne det være sånn at det hvilte en eller annen slags skam over denne jenta, og at familien eller noen andre hadde drept henne, men bevisst ventet til den store begivenheten var over?

I avisutklippene som naboen hadde kommet med, sto det noe om at det ble spekulert i at Lina rømte hjemmefra. Grunnen skulle angivelig være at hun hadde problemer med foreldrenes strenge oppdragelse og at hun ikke fikk være sammen med sin store kjærlighet. Derfor skulle hun ha rømt hjemmefra. Men vi visste bedre.

Lina var rett og slett blitt slått i hjel og rundjult til hun døde. Det konkluderte de med ut ifra hvordan skjelettet så ut. De måtte selvsagt ta i betraktning at hun hadde ligget mange år i jorden og kanskje fått ødeleggelser av den grunn.

Den natten satt jeg lenge oppe og tenkte. Det var fullmåne, og jeg ruslet ut i hagen min, som snart ville være full av fine blomster som jeg nettopp plantet. Restene fra den mystiske jenta var nå fjernet, og hun hadde fått en skikkelig grav et annet sted. Likevel måtte jeg jo innrømme at jeg fikk et noe spesielt forhold til både hagen og naboen min etter dette. Det var kanskje ikke så rart. Jeg har ikke hørt flere spøkelseslyder nå. Men da jeg sovnet den natten, var det som om Lina kom tilbake for å takke meg. Jeg så at hun sto i den hvite hageporten og vinket til meg. Til min overraskelse så jeg at hun smilte.

Nå som jenta og eiendelene hennes var funnet, og hun hadde fått en skikkelig grav, ville hun kanskje få fred og slå seg til ro i dødsriket? (Skrevet 1998)

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost