Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Vaktkatt

Av Gro Jeanette Nilsen, 06.03.2005

Jeg ligger sammenkrøllet i den brede vinduskarmen i huset mitt og beskuer sommernatten der ute. Mørket har lagt seg som et mykt teppe over verden. Buskene i hagen rasler forsiktig i vinden og gjør verden utenfor enda mer spennende.

Mine øyne er vant til, og godt trenet, til å se i mørket, og jaktinstinktet er intakt. Er det ikke et piggsvin jeg ser under den busken ved hageporten? Jeg vet fra tidligere at det bor et piggsvin i nærheten. Jo, der er han, jeg ser han stikker snuta forsiktig frem fra kroppen sin - der er det ikke mye piggfritt, nei!

Heisann; med ett ser jeg en kjent skikkelse. Det er Mons, den svarte og hvite nabokatten, han er ute på sin vanlige nattevandring. Jeg har lyst til å bli med, men jeg får vel bli her og være vaktkatt for matmor. Hun ligger og sover - som mennesker gjerne gjør på denne tiden. Eller, de fleste i hvertfall. Jeg hører stemmer, og ser to personer som kommer hjem, de ser så rare ut, og har det visst veldig morsomt, for de synger og ler høyt.

Ørene mine begynner å vibrere, det er ikke så rart, for fuglene i tretoppene har våknet og det bringer godlyder til mine ører og transporteres videre inn i mitt hjerte. Når jeg kikker opp skimter jeg de små skikkelsene der oppe i tretoppen, og nå har det begynt å lysne ute også. Fugler er rare skapninger, jeg har aldri forstått det der med at de kan fly - det må være for å flykte fra meg kanskje ...

En nabo kommer gående med hunden sin - det er tid for luftetur for den kjøteren som jeg er reddest for av alt. Etterpå høres andre morgenlyder; først søppelbilen som gjør jobben sin og samtidig påser at ingen sover lenger. Deretter øker lyden av biler ute på gaten. Det smeller i dører og bilmotorer startes, alle slike doninger holder jeg meg langt unna, de dreper det de kommer over, så jeg skjønner ikke at menneskene vil ha dem.

Bilmotorene signaliserer at folk er morgenklare for å reise på jobb, selv om noen av de menneskene, som jeg iakttar intenst, ser ut som de fremdeles sover, og gnir seg frustrert i øynene for å våkne skikkelig. Enda litt senere høres glade barnestemmer på vei til skole. Jeg går sjelden glipp av noe, her i vinduskarmen, og jeg er stolt av å kalle meg husets beste (og eneste) vaktkatt. Det jeg ikke ser, er vel strengt tatt ikke verdt å se!

Matmor våkner endelig, og spør om jeg virkelig har ligget i vinduet hele natten, hun skjønner visst ikke at det kan være noe spennende. Hun klapper meg mens hun sier god morgen, og skrur på radioen. Men nå er jeg klar for en velfortjent hvil. Jeg ruller meg sammen på sofaen og sover noen timer ...

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost