Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Den eneste

Av Gunnar Celius, 05.04.2008

Det var en vakker maidag. Han satt på krakken i parken og unnet seg en liten hvil under sin daglige spasertur. Det var litt tyngre i dag...

Mens han satt der, dukket det opp nye minner om henne som hadde stått ved hans side gjennom hele livet. Minner fra barndommen, da han så henne for første gang. Ei lita lyshåret jente i hvit kjole med rosa blonder og en stor sløyfe midt på ryggen.

Han husker det så godt. Hun beveget seg som en liten engel, var lattermild og blid hele tiden. Hun visste ikke at han brukte å gjemme seg oppe i et tre og betrakte henne på avstand.

Å som han ønsket at hun skulle oppdage ham og komme bort og hilse på ham...

På sin første skoledag fikk han se henne igjen, og de gikk på samme skole i sine barndomsår. Senere, i ungdommen ble de bedre kjent med hverandre. Da hun stod som hans brud, var den lykkeligste dagen i hans liv.

Den siste tiden hadde de gått den samme turen i parken hver eneste dag. Hun fulgte ham støtt og trofast, alle dager til ende...

Hun hadde forlatt ham tidligere denne vinteren. Tapet av henne ble så mye større enn han hadde sett for seg.

Han kjente en klump i brystet og tok seg til stedet... "Åh så sliten..."

Noen barn lekte mellom skyggen av trærne. Det var høylydt liv og latter. Han frydet seg over den lykkelige stemningen i den friske vårluften.

Å som han ønsket at han kunne få være barn igjen. Le høyt og leke barbent i det friske fuktige vårgresset...

I parkens vanndam foran ham, ser han et svanepar som svømmer langsomt omkring. Og lenger bortenfor, ved enden av dammen, i vannspeilet som blendes i den lave ettermiddagssolen. EN TIL...!? Nei. Hva er det som rører seg der...? Skikkelsen beveger seg lenger ut av blendingsfeltet, og han oppdager en liten pike. Ei lita lyshåret jente i hvit kjole med rosa blonder og en stor sløyfe midt på ryggen. I sine foldede hender holder hun en liten bukett med nydelige markblomster.

Å som han ønsket at noen ville gi ham markblomster, som han hadde gjort til sin kjære i sin ungdom...

Den lille jenta kommer mot ham med raske skritt der hvor han sitter, stopper opp foran ham og gir ham et lykkelig smil, som bare et pikebarn kan gjøre når hun vil glede noen. Hun strekker frem armene og gir ham buketten. Klosset, usikker og litt forfjamset, rekker han hånden frem, tar imot og smiler forsiktig tilbake. Deres blikk mot hverandre. Han mot hennes, hennes mot ham...

Han kjenner en varm bris som stryker mot hans ansikt. Og så...: Han kjenner det som et hastig favntak om brystet. Var det noen som ville løfte ham opp...?

Det lille pikeansiktet drukner langsomt i det glødende lyset som omslutter henne. Men i sitt livs siste åndedrag, hører han den milde, vakre fløyelsmyke pikestemmen...

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2012. Webhotell fra MinHost