Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Fugler vil synge (til du skyter dem ned)

Av Gustav Gillund, 11.07.2013

«GEORG!» roper hun etter broren, men han stopper ikke. Nei, å stoppe har Georg aldri gjort. Han løper nedover den folketomme gata med et frekt smil om munnen. Det er Lørdag, og byens innbyggere er alle samlet i kirken. Alle utenom oss, sukker Mariah.

«Fikk du tak i ham?», spør Ketha. Hun smiler. Hun vet nok svaret fra før av.

«Han løper nedover mot sentrum», svarer Mariah. Hun smiler hun også.

«Jaja, da får det bli oss da, Toucan! Kommer du?», roper Ketha til sin kjære ektemann, som mumler noe uforståelig tilbake fra loftet.

«Han har holdt på i over en uke», sier Ketha.

«For din egen skyld burde du pokker meg spille overrasket», sier hun og ser strengt på Mariah. Hun er lei av alt maset fra Ketha. Hun er fullstendig klar over alt faren hennes har ytt for å gjøre henne glad, og at hun ikke fortjener det.

Bursdager. Hun skjønner ikke grunnen til å feire. Ansvaret. Hun ser på det som en stein, som langsomt blir lagt i hennes hender. Den er tung, men hun kan ikke slippe den. Hun må ofre alt annet en og slippe den, til og med livet sitt. Dette blir den siste bursdagen Mariah vil oppleve som et barn, eller som et barn uten ansvar. Ansvar for en familie. Mat og penger er ting hun må bruke tiden sin på nå.

Familien Macaw kommer seg omsider avgårde, unntatt Georg selvfølgelig. Han stopper aldri. De kommer fram til Kirken der Gudstjenesten skal til å begynne. Mariah setter seg mellom Ketha og Toucan ytterst på tredje bakerste benk. Hun holder fast i farens hånd. Presten tar et dypt drag med luft, og smiler, som om luften var fylt med en uimotståelig lukt. Lukten av Gud, tenker Mariah og ler.

Presten ønsker alle velkommen, og orgelet begynner å spille. Menigheten reiser seg.

«Bli sittende», sier en hard stemme fra den bakerste inngangen. Alle snur seg.

«Jeg sa bli sittende!» sier soldaten, som står med et gevær mellom hendene. Menigheten setter seg. Nå kommer det flere soldater inn, fra alle de tre inngangene strømmer det inn soldater. De stiller seg opp på linje nedenfor alteret, der presten står å måper.

Det er stille. Ingen rører seg. Så kjenner hun det. Toucan skjelver. Han skjelver voldsomt. Mariah ser opp på han. Det renner svette nedover det stramme ansiktet hans. Så rykker han til. Han glir ut av hånden hennes og reiser seg opp.

Hun skjønner det, de er etter ham. Mariah løfter benene sine opp på benken for å slippe han forbi. Han beveger seg med klumsete bevegelser forbi Mariah og så forbi Ketha. Han kommer seg ut til midtgangen, men snubler. Han prøver å reise seg opp, men får et spark i siden, og ruller over på ryggen, en soldat står bøyd over ham.

«Det var visst ikke en så god ide likevel, hva?», hvisker soldaten inn i øret hans med et smil. Nå gråter han. Toucan gråter. Soldaten tar opp en pistol fra lærbeltet sitt. Mariah legger merke til hvordan den blanke overflaten glitrer i lyset fra lysekronen.

Så skyter han. Pang sier det.

En gang for lenge siden hadde Mariah, Georg og Toucan en løpekonkurranse. Ketha sto på målstreken med saft og premie til vinneren. Mariah tapte. Hadde Mariah løpt like for som hun løp nå, hadde hun garantert vunnet.

5 år senere.

«Mariah, strålende nyheter! Vi har 132 nye abonnenter! Jeg kan kjenne det, opprøret er like om hjørnet, Mariah!». Matthew har alltid vært engasjert.

«Rolig min venn, vi må være tålmodige», svarer Maria. Hun smiler til Matthew som står der, med det bustete, mørke håret sitt, og det ubarberte ansiktet. Han har jobbet hardt.

«Gå og ta deg en dusj, Matthew. Stell deg litt, Zorns kommer snart», sier hun, før hun reiser seg opp, og går inn på kontoret sitt. Hun setter seg ned i skinnstolen i det delvis tomme kontoret, og tar opp en spilledåse opp fra lomma. Hun åpner den opp. Øynene hennes glitrer i skinnet fra Regnbue-lorikketen som står stolt på en pute inne i spilledåsen. Vingene på den er grønne, nebbet er oransje, hodet er havblått, brystet er rødt og stjerten er nesten rutete, med grønt og gult. Den er vakker.

Hun trekker den opp, og fuglen begynner å synge. En tåre renner ned fra Mariahs vakre ansikt. Minnene.

«Nei!», roper hun og lukker den. Hun puster fort, pulsen stiger. Hun blir sint. Hun kaster den i veggen og reiser seg opp. Hun må ut.

En time senere sitter Mariah, Matthew og tre andre journalister som jobber med opprørsskrivet som de har bitt enige om å kalle «duen», inne på en kafe og venter. Den de venter på er opprørslederen Zorns. Han skal lede det kommende opprøret mot Domesticus, diktaturet. Den dagen opprøret starter, skal Duen bli folkets informasjons kilde. Duen skal informere folket om hvem som leder opprøret, hva som vil skje når opprørerne har seiret, og egentlig alt befolkningen trenger å vite.

Mariah skal til å ta en slurk av kaffen sin, men stopper, da det plinger i kafeens inngangsdør. Det er ikke Zorns som kommer inn døra, men tre soldater.

«Alle sammen, ut nå!» sier den midterste av dem, som ser ut til å være den mest dekorerte. Alle i kafeen reiser seg, Maria og de fire andre også. Journalistene klarer å smette seg ut, blant de andre fra kafeen.

«Ikke du Mariah Macaw, du kan vente her», soldaten ser ikke på henne engang.

«Du og» sier han til Matthew, i det han prøver å presse seg forbi. Mariah banner, hun snur seg rundt og setter seg.

«Sett deg, du og», kommanderer soldaten, men Matthew setter seg ikke.

«Er du døv? SETT DEG!», sier han og tar opp en pistol fra lomma. De to andre soldatene retter opp geværene sine. Mariah kan høre klikkene fra sikringene som blir skrudd av. Matthew begynner å gråte, Mariah tar hånden hans og prøver å tvinge han til å sette seg. Noen hvisker. De hvisker ting Mariah prøver å klemme. De ødelegger.

«Det var din feil. Du slapp ham.»

«Hold kjeft.»

Mariah prøver og presse stemmene unna, men de blir bare tydeligere.

«Du slapp, han dro, han døde.»

«Men jeg viste ikke…»

«Du svek ham. Du kommer til å gjøre det igjen.»

Han vrir seg ut av hånden hennes, en kniv dukker opp i hånden hans.

«NEI!!» skriker hun desperat, men Matthew hører henne ikke.

«Frihet» er det siste Matthew Jensen sier, før han i et fatalt forsøk prøver å kaste seg over en av soldatene.

«Der ser du, du svek igjen.»

Mariah svarer ikke, hun prøver ikke lenger.

«Du er en morder! Morder, MORDER!»

Mariah gråter, hun lar stemmene seire. De bestemmer. Hun teller fingre. En, to, tre … hun stopper opp. Hvor er de to andre? Hun ler. Så gråter hun. Hun leter etter smerte. Hvor er det blitt av den? Hun vet at den er der, men hun finner den ikke.

Er smerte blitt hennes nye liv? Er dette helvete? Godt mulig tenker hun, mens hun glir ned på betonggulvet. Hun hører stemmer.

«Det er ikke vits lengre. Hun legger ikke merke til noe av det jeg gjør. Hun har bare fem fingre til sammen på begge hendene for pokker! Og ingen tær igjen! Det hjelper ikke, jeg kan sage av henne foten, hun bare vil ikke snakke!», sier en fortvilet stemme.

«Forbannet.. Jaja, jeg ringer Mark i morgen», sier en mørkere stemme.

Tre dager etter åpner jerndøren seg. To soldater kommer inn i cellen hennes og løfter Mariah ut. Mangelen på tær gjør henne ute av stand til å gå selv. Hun blir tatt bortover en lang gang. Hun skimter en åpning i det fjerne, hun ser sollys.

«Skrivet ditt er fortsatt i drift hvis det er en trøst», sier en av soldatene som bærer henne.

Maria smiler.

«Takk», svarer hun.

Hun blir blendet. Det er sollys, tenker hun. Lenge siden sist. Mariah blir dratt opp på en kasse, hun får et tau festet rundt halsen. Mariah blir nødt til å sitte på kassen, hun klarer ikke å stå. Hun prøver å åpne øynene. Hun er i en bakgård. Høye betongvegger ser ned på henne.

«Er du klar for å dø, Mariah?», sier en stemme ved siden av henne og ler, hun snur seg og ser inn i øynene på han som er skyldig i at hun bare kunne telle tre tær.

«Gjett om», sier hun med et smil.

Soldaten stopper å le. Hun ser framover igjen, og får øye på en liten gutt. Han står ved betongveggen og holder fast i noe. Han holder i spilledåsen hennes. Han ser på henne, før han snur seg og løper.

«GEORG!»

Hun roper hun etter broren, men han stopper ikke. Nei, å stoppe har Georg aldri gjort.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost