Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Skjebnens vei

Av Heidi Wold Løvdahl, 24.04.2003

Novellen er skrevet for mange år siden, den gang var jeg bare 19 år gammel. Jeg skrev den som en oppgave til forfatterkurset jeg gikk på hos Skriveinstituttet. Hvis jeg skulle skrevet historien den dag i dag så ville jeg nok skrevet den veldig annerledes. Det er veldig mye som har forandret seg opp igjennom årene, derfor kan nok noen ting i historien virke litt usannsynlig. Men jeg tar sjansen på å publisere det allikevel.

Dette var den store dagen for Anne. Denne dagen som hun hadde jobbet og slitt for i tre år. Siden første dag på Grand Hotell hadde Anne Kaldnes sagt til seg selv at hun skulle klare å bestå fagprøven. I dag skulle hun opp til prøven. Siden første skoledag for femten år siden hadde Anne vært nervøs. Det var hun nå. Ellers var Anne ei jente med tæl i. På skolen var hun aldri redd for å si sin mening til klasseforstanderen. Men ovenfor det annet kjønn var hun veldig blyg. Derfor hadde hun ikke hatt hellet med seg når det gjaldt gutter. Nå hadde Anne fylt to og tyve år og det var på tide at hun fant sin drømmeprins. Den utkårede var hotelldirektøren på Rica Park hotell i Oslo.

Anne satt inne på spiserommet sammen med de andre ansatte som hadde matpause. De pratet og lo, prøvde å få Anne til å tenke på andre ting. Men det var ikke lett, for Annes tanker dreide seg om en slags hevn mot Gjermund Hansen; hotelldirektøren hun hadde falt for. Hvis Anne klarte prøven, var hevnen en søknad til det hotellet han jobbet på. Hansen søkte etter en servitør som hadde fagbrev og som ikke var redd for å ta i et tak. Anne hadde møtt Gjermund Hansen for første gang under en middag hos sin bror. Kåre Kaldnes var syv år eldre enn Anne, de hadde begge mørkebrunt hår, men i motsetning til Anne hadde Kåre brune øyne. Annes var klare og blå. De hadde begge den sta holdningen til Kaldnesefamilien. Anne og Kåre hadde alltid stått sammen om både ondt og godt. Derfor hadde Kåre sett hvordan hans søster hadde sett på kameraten hans, Gjermund Hansen.

Kåre og Gjermund hadde kjent hverandre siden de begge begynte på handelskolen i Oslo. Kåre hadde blitt bankmann og Gjermund hotelldirektør. Kåre hadde festmiddag for sine skolekamerater og under denne middagen hadde Kåre forstått hva Anne så i kameraten hans. Gjermund var en pen mann med lyst hår og grønne øyne. Det hadde vært mange ungjenter som hadde sett på ham mer enn en gang. Nå hadde Anne forelsket seg i ham og hun var ei jente som aldri ga opp noe hun hadde satt i seg i hodet.

Men dessverre hadde han så vidt enset henne da de ble presentert for hverandre. Men Anne ga ikke opp for det. Nå skulle hun klare fagprøven og vise direktøren hva slags mann han var. Hun skulle fortelle ham hvor arrogant han var, og da måtte hun få den jobben.

De er ikke nervøs lenger nå, Anne? Det går nok bra skal du se. Jeg var like nervøs som deg, men det gikk fort over da jeg fikk se direktøren. Han var en av de kjekkeste mannfolkene jeg har sett og en av de mest overlegne, spør du meg, Linda Abrahamsen. Hun og Anne var blitt gode venner i løpet av den tiden Anne hadde vært der.

- Det er bedre med meg nå, løy Anne. Hun turte ikke å vise hvor nervøs hun egentlig var.

- Jeg skulle bare ønske tiden kunne gå litt fortere, Linda. Det er ikke hver dag en skal opp til fagbrev. Hvis jeg ikke får den jobben i Oslo, er alt håp ute.

- Anne! Jeg trodde du hadde glemt den direktøren! Utbrøt Linda. Anne ble sprutrød i ansiktet. Hun skulle ønske hun kunne bare synke under jordens overflate.

- Anne Kaldnes! Din tur, kom det fra høytaleren. Anne ble plutselig kritthvit. Det var hennes tur.

3 måneder senere.

Anne hadde klart fagprøven glimrende. Nervøsiteten hadde gått bort med en gang hun hadde kommet inn i restauranten. Jobben hadde hun fått, og nå var hun ansatt på Rica Park Hotell. Siden Anne hadde begynt på hotellet, hadde hun sett Hansen noen få ganger. Det var ikke noe tegn til gjenkjennelse fra Gjermund sin side. Men Anne hadde bare blitt ennå mer forelsket.

- Gjermund, kjære. Kan ikke du ta fri litt tidligere i dag. Det var Gjermunds siste erobring som snakket. Melena Olsen var ei vakker blondine som alltid fikk som hun ville. Nå ville hun at Gjermund skulle glemme at han hadde et hotell å drive.

- Du vet at jeg ikke bare kan gå her i fra, Melena. Dessuten så skal jeg ha et møte med de ansatte i restauranten. Jeg kan ikke bare gå. Pus.

Melena smøg seg rundt Gjermund og la armene sine rundt ham. Det var i grunn veldig sjelden hun gjorde det.

- Det hjelper ikke med smisk, Melena. Denne diskusjonen er over og ut.

Melena så grettent på Gjermund. De la ikke merke til Anne som sto i trappen og så det hele. Hun fikk en klump i halsen. Anne hadde ikke hørt at han var opptatt, i hvert fall ikke med en så vakker kvinne. Hun følte at alt håp rant ut. Menn foretrakk som oftest blondiner fremfor brunetter.

Anne gikk rolig ned resten av trappen. Rolig nå, Anne. Vi vil vel ikke se at den arrogante mannen skal se at du er forelsket i ham. Det neste steget skulle hun ikke tatt. Rett rundt hjørnet støter hun hardt på Gjermund og mister fotfestet. Der på gulvet ligger hun med bena opp i været og en sint Gjermund over seg. Anne føler at hele verden raser sammen. Dette hadde hun ikke ventet skulle skje da hun spionerte på Gjermund. Anne blir sint på ham for at han ikke kunne se seg for. Det arrogante beistet! Pulsen slo så fort og hjertet banket fort . Hun var redd for at Gjermund skulle høre hjertebankene hennes. Anne prøvde å reise seg opp da hun kjente et par sterke armer som hjalp henne opp. Men han var ikke blid på henne. Gjermund var ikke i humør, og han likte slett ikke at en av de ansatte overrumplet ham etter den diskusjonen med Melena. Derfor ble stemmen hans ekstra skarp da han snakket med sin dype maskuline stemme.

- Søren! Kan du ikke se deg for da, jente! Jeg har ikke tid til å hjelpe deg opp hver gang du treffer på meg, brummet Gjermund til Anne. Hun ble mer sint enn hun var da hun så hvem som traff henne rundt hjørnet. Hvis ikke han kunne være blid på noen av de ansatte, så skulle i hvert fall ikke hun være blid på ham heller!

- Hvis ikke du hadde hatt sånn hastverk, så kanskje dette ikke hadde skjedd, din arrogan....ÅÅÅhh!!! Anne glemte helt hvem det var hun snakket til. Tenk hvis hun fikk sparken nå. Det kunne bare ikke skje.

- Pass deg nå. Vet du hvem du snakker til kanskje? Nå var Gjermund i krigshumør. Ingen hadde snakket til ham på den måten før. Nå først så han at det var en av servitørene og ikke en av stuepikene.

- Jeg kan gi deg sparken for den skarpe tungen din, unge dame. Neste gang passer du deg. Er det forstått?

Anne ble flau og så ned.

- Det var ikke ... Jeg mener - Jeg visste ikke at det var Dem. Jeg vil ikke miste jobben min, så jeg ber om unnskyldning. Det skal ikke gjenta seg, stammet hun sprutrød i ansiktet. Han skulle bare visst hva hun følte for ham! Da tenker jeg det hadde blitt en annen tone. Men den fornøyelsen skulle han ikke få.

- Det er greit. Du er den nye servitøren? spurte han litt blidere. Hun var faktisk pen, tenkte Gjermund med seg selv. Hvorfor har jeg ikke lagt merke til det før?

Anne nikker. Nå har han i hvert fall lagt merke til at jeg eksisterer.

- Det stemmer. Mitt navn er Anne Kaldnes, hvis du hadde glemt det, svarte Anne spydig. Søren, måtte hun hele tiden glemme seg!

- Jeg hadde ikke glemt det, nei. Du liker meg visst ikke du? Har vi møtt hverandre før? Har jeg vært urettferdig mot deg i et annet liv kanskje? spurte han sarkastisk.

- Du har faktisk det, ja. Hvis du ikke husker ... Anne lukket munnen fort. Nå holdt hun på å røpe hvem hun var og hva slags hensikter hun hadde.

- Jeg har jobbet her i tre måneder nå, og du vet ikke hvem jeg er før du detter over meg. Er det rart en blir sint?!

Gjermund måtte smile for seg selv. Her hadde han møtt en han ikke klarte å hamle opp med. Da måtte han bare beundre henne. Dette kom til å bli en interessant tid fremover.

- Heretter skal jeg hilse på deg, fru Kaldnes, sa han med et nikk og gikk sin vei med et smil om leppene.

Anne prøvde så godt hun kunne å unngå Gjermund i de neste ukene. Men det gjorde så vondt at hun ikke kunne se han så ofte, men Gjermund skulle vite at det var henne likegyldig om han hilste på henne eller ei.

En dag fikk Anne besøk av sin gode venninne fra Grand Hotell, Linda Abrahamsen.

- Nå, hvordan går det med den nye jobben? Har du blitt kjent med denne direktøren?

Linda var ei jente som alltid var i godt humør, og det smittet alltid over på Anne. Dessverre ikke denne gangen. Linda la merke til at det var noe. Anne var ikke seg selv.

- Hva er det, Anne? Har du fått sparken, eller er han gift kanskje?

- Ingen av delene. Jeg har bare vært i krangel med Hansen. Men nå er jeg sur på meg selv for at jeg har unngått ham helt siden vi kranglet.

Etter at Linda hadde gått, gikk Anne og la seg. Hun gråt seg i søvn. Om natten drømte hun om at Gjermund kysset henne foran den vakre damen hans. Da hun våknet dagen etter, måtte hun bare innse at det aldri kom til å skje hvis hun ga opp.

Gjermund gikk inn i restauranten for å se hvordan det gikk med den nye servitøren. Han så de andre, men ikke Anne.

- Har noen av dere sett fru Kaldnes i dag?

- Anne skulle ha mellomvakt i dag, men hun dukket ikke opp.

Hun har ikke vært seg selv de siste ukene. Jeg er redd for at det har gått utover jobben. I går fikk hun mistet et fat i gulvet og det er ikke likt henne. Hun er en av de flinkeste her, tross hennes alder. Vi andre er litt eldre og litt mer erfarne. Men hun er veldig flink. Jeg vet ikke hvorfor hun er borte.

Det var Gry Andersen som snakket. Hun hadde jobbet der i tre år og kommet på godfot med Anne. Nå var hun bekymret for henne, noe Gjermund også ble da han hørte at hun ikke hadde dukket opp. Han bestemte seg for å dra hjem til henne. Han hadde adressen hennes en plass.

Anne står på kjøkkenet og vasker opp da hun hører der ringer på døren. Hun legger fra seg koppehåndkledet og går ut i gangen og åpner opp døren. Der står Gjermund med et bekymret ansiktsuttrykk. Anne blir helt paff. Hva gjør han her på min trapp?

- Du! Eh...jeg mener, jeg hadde ikke ventet å se deg her.

Anne føler at hun blir rød og prøver å smile sjenert.

- Vi lurte på hvor det ble av deg i dag. Så jeg trodde kanskje det hadde skjedd deg noe. Men her står du jo frisk som en fisk. Fru Andersen var bekymret for deg. Det var jeg også.

- Det var ikke meningen at dere skulle være det ... De får komme inn.

Nå hadde hun gjort det store. Dette ble slutten på jobben hennes. Men hun hadde ikke behøvd å bekymre seg. Gjermund var så koselig, og da han gikk, sa han bare at han ventet å se henne på jobb neste dag.

De neste dagene for Anne ble noen fine dager. Gjermund pratet ofte med henne når han hadde tid. Men Anne hadde ikke glemt den vakre damen han var sammen med. Enten måtte hun be Gjermund ut nå, ellers så måtte hun glemme han. Neste gang hun pratet med Gjermund skulle hun spørre. Det gikk hele fem timer før hun skulle få sjansen til det.

- Hansen, jeg lurte på om De var opptatt i kveld. Jeg har ingen ting fore i kveld.... Kanskje De ville ta en middag med meg. For vennskapets skyld bare ...

Nå var det gjort, og ingen vei tilbake.

- Dessverre, men jeg har en avtale. Dessuten så går jeg ikke ut med ansatte. Kanskje De kunne spørre en av servitørene, sa han sarkastisk. Anne ble ildrød av forargelse. Den arrogante dusten er like kald som jeg trodde! Hun følte at tårene presset på. Nå måtte hun komme seg vekk herfra med en gang før han fikk se hennes ydmykelse.

- Hvis De vil ha meg unnskyldt ...

Mer fikk hun ikke sagt før hun var borte.

Anne satt i stuen sin og tenkte på den ydmykelsen hun hadde måttet gjennomgå. Dette var en uke siden nå. Sagt opp jobben hadde hun gjort også. Hun klarte ikke å jobbe der lenger nå. Ikke etter det som hadde skjedd. Det var 4 dager siden hun hadde sagt opp. Jeg hater ham!

Anne fløy opp av stolen og løp ut i gangen. Der tok hun på seg jakken sin. Noen sekunder etterpå startet hun opp bilen og kjørte ut av gården i full fart. Rett rundt svingen kommer en annen bil imot henne. Hun klarer ikke å svinge unna og dermed krasjer hun i den andre bilen.

Jeg vil ikke dø! Jeg vil ikke dø! Ikke nå!!! Jeg vil være sammen med Gjermund en siste gang. Jeg elsker deg så høyt, Gjermund. Vær så snill, ikke la meg d ... Mer får ikke Anne tenkt før hun blir oppslukt av mørket. Når hun våkner opp, ser hun det peneste ansiktet hun noen gang har sett. Dette må være himmelen, tenker hun. Det pene ansiktet smiler ned til henne.

- Jeg var redd jeg hadde mistet deg nå, jenta mi. Jeg ble så redd du hadde gått bort før jeg hadde fått bedt deg om unnskyldning. Jeg var en stor tosk!

Dette var ikke en drøm. Dette var virkelig nok. Gjermund var her!

- Det er g..greit. Anne smiler lykkelig tilbake.

- Du skjønner det, Anne. Jeg har et rykte på meg som ikke er så bra. Jeg var redd for å såre deg, som jeg har gjort med så mange andre. De jentene brydde jeg meg ikke om. Men det gjør jeg med deg. Anne, jeg skjønner godt deg hvis du ikke vil, men jeg spør deg nå; Vil du gjøre meg til en lykkelig mann med å bli min kone?

Stillhet. Anne trodde ikke sine egne ører. Gjermund hadde nettopp fridd til henne, og ikke den andre kvinnen. Den andre kvinnen, ja. Nå måtte hun spørre.

- Hva med en andre kvinnen?

Gjermund lurte på hvordan ... ja, ryktet mitt ja.

- Det er ingen ting mellom oss. Det var, men det er slutt for flere måneder siden. Hun var ingen ting.

- Da så. Gjermund, det vil ikke bare være deg som blir lykkelig, for det vil jeg også bli, smilte hun lykkelig. Dette var tydeligvis skjebnen som hadde sendt den bilen mot henne. Det var hun helt sikker på. Hun hadde kjørt skjebnens vei!

- Jeg elsker deg, Gjermund!

- Og jeg elsker deg, Anne!

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost