Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
Håpet er en grå skikkelse
Av Hilde K. Grønlund, 01.04.2005
Det er kveld nå. Mørket senker seg. Trærne som danner skogen langt borte forvandles gradvis til en enorm skygge. Alt er stille. Ikke engang vindens svake pust lar høre fra seg. Det er høst og alle vet at høsten eies av de tunge, dystre tankene. Tiden er inne for å slippe ut alle mørke sinn. La de velte seg fram, nådeløst og uten hensyn. Forståelig kanskje, da sommeren kun tillater smil og latter og selv de minste tegn til bekymring og misnøye avfeies elegant, men ikke nå, nå aksepteres de fullt ut. Det er som om de skal være der.
Så slippes den første dystre tanken ut. Den siver hvesende langs bakken og legger seg som en tung, grå os ned i en grøft, mens eieren sitter og grubler over skoleplassen som gikk tapt. Flere dystre tanker kommer til og danner eimen, det grå teppet som etterhvert dekker høstlandskapet.
Noe kommer tilsyne i skogholtet. Det minner mest om en skygge som gradvis forandrer posisjon på vei over marken. En vever, grå skikkelse sleper seg fram krokrygget under vekten av sekken den bærer på ryggen. Det er Håpet som kommer gående i kvelden. Blikket er tankefullt, munnen alvorlig. Bena stopper opp og sekken plasseres lydløst på marken. Tiden er inne.
Håpet blir stående slik og gruble en stund, undrer seg over rollen som er tildelt. Vet at den er viktig. Ønsket var å spille helt, men rollen ble mer vag. Om det bare kunne ha vært noe mer håndfast, som å gå inn og advare hvor det var nødvendig eller endre på historier for å få en lykkelig slutt. Det føles meningsløst å se på at så mange gir opp drømmene sine. Eller de som visker ut seg selv. Og hva med tilfellene hvor liv ser ut til å være på stø kurs for så å skjære ut og ikke lenger kunne reddes? Men nei, beskjeden lyder at hver og en skal finne veien selv. Prøve og feile. Uansett, det er ikke alt man skal forstå.
Håpet bøyer seg ned og rører ved sekken. Lokket skjuler mange hemmeligheter. Et sammensurium av drømmer og lengsler, håp og ønsker. En og en kommer de hit for å bli studert, prøve å bli tolket på best mulig måte, overbevise om at nettopp dette må bli virkelighet.
Håpet tenker tilbake. Jenta var ikke stor og kreftene var i ferd med å ebbe ut. Foreldrenes gråtkvalte bønner skar gjennom luften. Håpet sukker tungt. Jo, meldingene ble mottatt som alltid. Den velfylte sekken på bakken beviste det, men å gjøre noe utover det, nei, det var som sagt ikke oppgaven. Jenta gikk videre til neste fase. Den vevre kroppen kledd i hvitt var endelig fylt av fred. Turen var igjen hos Håpet. Denne gangen ved å prøve å føre foreldrene tilbake til livet. La dem klare å leve videre uten datteren. Det ville nok ta tid.
Sekken åpnes forsiktig. Håpet puster liv i alle ønsker som skjuler seg på innsiden. Ansiktet bryter opp i et smil. Se hvor vakre de er. Så yndige og små. Tenk at hver og en av dem ble sendt hit i tro på å skape forandring.
Håpet stryker dem varsomt. Lyset tennes i en etter en mens varmen brer seg. Der er en fra han som sliter, som drømmer om å stå opp en morgen uten å være deprimert. Ønsker så sårt å være til nytte, kunne kjenne gleden ved å være i live. Bare en dag. Det er alt han ber om. Og der er en fra henne som alltid smiler bredt, men innvendig føler hun seg uendelig tom. Det er som om en del av henne er død. Likevel gir hun ikke opp. Og så er det alle de fra mennesker som er ensomme, fra de som har følelsen av å være forlatt. De som ofte vurderer å gjøre det slutt, men som prøver en siste gang. Håpet klør seg på haken.
- Jeg gjør mitt beste, det skal de vite. En velkjent tanke.
Heldigvis at det også finnes lettere saker, i alle fall mer optimistiske, som dem som leter etter Den Store Kjærligheten. Av og til kunne det klø skikkelig i fingrene etter å fysisk gripe inn. Der sitter de, kanskje til og med vegg i vegg, og undrer seg over når det skal skje akkurat dem. I morgen? Neste uke? Om et år? Misunner andre par som har funnet hverandre. Lengter etter å kjenne hjerte banke hardt i brystet, bli mo i knærne, sveve rundt på rosa skyer. Håpet tar seg i å smile svakt, kommer på at uten dets eksistens ville tilværelsen vært noe ganske annet.
Nå tømmes sekken. En etter en stiger små lykter av håp ut i det som nå er natt. De stråler ut i mørket mens de danser rundt traumer og gråtkvalte hulk, og lurer angst og depresjoner til å overgi seg før de bestemt sender alt det vonde bort. Langt bort. Og enda lengre. Til et sted der de ikke kan gjøre skade for seg.
Håpet smiler stort nå. Den vevre, grå skikkelsen står rak i ryggen og overvåker det hele. Gleden over alt som blir utrettet er tydelig. Blikket er stolt der det følger formasjonen som kommer tilsyne på himmelen. Så var det verdt slitet. Det gløder vilt og ertende av lys i alle farger som et eneste stort fyrverkeri. En gledeståre pipler fram når det er klart hva som er skapt. Et hjerte banker på himmelen der oppe. Aller mest banker det for Håpet.