Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
Trappetrinn
Av Hilde K. Grønlund, 28.07.2006
Midt i trappen står jeg, usikker på hvilken vei jeg skal ta. Hendene mine tar et fast grep om gelenderet. Jeg vaier sakte fram og tilbake og lar blikket tilfeldigvis falle ned noen trinn under meg. Der får jeg øye på Stillheten. Han sitter der så fredfull med bena i kors. Blikket hans skuer utover mot fjellene lengre borte. Jeg undrer meg over at jeg ikke merket at han kom, at lydene vek plass og roen senket seg. Jeg står og betrakter ham slik en stund.
Forrige gang jeg møtte ham var på sommeren, da himmelen var skyfri og svalene fløy høyt. Jeg gikk langs de smale stiene og ned til markene, da jeg ble oppmerksom på nærværet. Ubevisst begynte sansene mine å åpne seg og ta inn alle inntrykk fra naturen rundt meg. Det var som om å gå inn i et annet rom, ta en velfortjent pause fra stress og mas. Jeg begynte å studere bladene på trærne, merket hvordan vinden strøk meg svakt over ansiktet og ble bevisst lukten fra furutrærne.
Bena mine ble slitne og jeg begynte på turen hjemover. Da forsvant Stillheten for meg og lydene tok gradvis over. Etter hvert vente jeg meg til bråket og tenkte ikke mer over det før nå der jeg står og kikker ned på ham. Munnen min åpner seg for å si hei, men stemmen tier. Jeg vil ikke bryte inn i det fredfulle, det perfekte. Jeg velger å forlate ham igjen og tar ett par lette skritt opp til etasjen over.
Der møter jeg Valgene. De står i små grupper og hvisker og tisker og skuler bort på meg. Jeg prøver å unngå øyekontakt med dem. Jeg vet hva de tenker. De irriterer seg over at jeg ikke klarer å bestemme meg, synes jeg vakler og vingler for mye. Jeg får lyst til å slå ut med armene og forsvare meg selv. Det er faktisk jeg som må gjennomgå hver gang. Det er jeg som skal leve ut drømmer og lengsler. Hvordan kan de tro at det er lett?
Jeg kommer til å tenke over ett bestemt tilfelle hvor jeg har hatt vanskeligheter med å bestemme meg. Det var den gangen fikk jeg tilbud om en spennende jobb, men det innebar at jeg måtte flytte. Tanken på å reise langt av gårde virket lokkende på meg. Jeg fantaserte om at de nye kollegene mine tok imot meg med åpne armer der jeg gjorde et godt førsteinntrykk. Å, som jeg skulle forandre meg. Jeg tenkte på hvor skjønt det skulle bli å flytte til dette nye stedet, lekte med tanken om å gå på oppdagelsesferd rundt i gatene for å gjøre meg kjent, skaffe meg nye bekjentskaper. Alt virket så forlokkende helt til jeg kom til å tenke på familien min og vennene mine som ble igjen der hjemme. Jeg merket jeg savnet dem allerede.
Det ville kanskje bli vanskelig å få venner på det nye stedet. Tenk om jeg ikke trivdes i jobben, at jeg slettes ikke passet inn? Kanskje det å flytte ville bli en for stor forandring for meg? Jeg så meg selv gå hvileløs rundt i gatene i savn over mitt gamle liv. Det endte med at jeg valgte å trekke meg for heller å satse på en trygg jobb i det kjente miljøet mitt. Siden angret jeg igjen, men da var det for sent.
Jeg kommer tilbake til nåtid, blir oppmerksom på hvordan jeg står og stirrer framfor meg. Munnen min former et smil ved tanken på hvor håpløs jeg er, da jeg ser Valgene stå oppstilt i trappen foran meg. De arge blikkene deres prøver å spidde meg. Jeg hever hodet høyt og ser overlegent forbi dem. Hviskingen dem imellom blir høyere og høyere til ordene tordner mot meg. Jeg snur meg vekk, takler ikke alt bråket de steller i stand. Valgene stiller seg sammen for å blokkere veien opp for meg. Jeg kikker forvirret omkring meg, da jeg kommer på at det finnes en parallell trapp. Jeg beveger meg fortumlet ned til etasjen under og småløper gjennom gangen. Det fæle møtet med Valgene gjør at bena mine automatisk beveger seg nedover trinnene, ned mot underetasjen.
I kjelleren er det mørkt som natten og stemningen er uendelig trist. Det er vanskelig å puste i den tunge luften. Øynene mine venner seg likevel sakte til mørket og jeg kjenner igjen konturene av Ensomheten langt inne i en krok. Jeg føler meg med ett så tom, kjenner en klump i halsen der jeg prøver å tiltrekke meg oppmerksomhet. Stemmen min er hes når jeg hvisker navnet hennes. Hun reagerer ikke selv om jeg gjentar flere ganger. En vond følelse setter seg fast i magen på meg.
Jeg tenker på de gangene jeg har våknet opp alene. Huset er tomt, ute er det stille. Alle ser ut til å ha noe å gjøre bortsett fra meg. Jeg husker hvor vanskelig det var å stå opp. Det var som om luften gikk ut av meg hver gang jeg prøvde å reise meg. Da jeg endelig kom meg opp ville jeg bare legge meg igjen. Til slutt satte jeg meg passivt ned i en stol og stirret tomt framfor meg mens gamle slagere spilte i hodet mitt. Jeg var ung, men likevel følte jeg meg gammel og forlatt. Jeg så meg tilfeldigvis i speilet og møtte en tynn og blek utgave med et tomt blikk. Et uendelig tomt blikk.
Hodet mitt senker seg mot skuldrene mine der jeg står. Pusten er tung. Jeg har det samme tomme blikket der jeg ser inn i mørket. Øynene mine vil lukke seg og stemmen blir borte. Hodet mitt vil vende seg vekk, bort fra Ensomheten. Jeg vet ikke engang om hun enser meg der hun gjemmer seg langt inne i en krok. Jeg ønsker ikke lenger kontakt, føler nærværet hennes tapper meg for krefter. Bena mine føles som bly der jeg desperat prøver å bevege dem bort mot trappen igjen. Jeg føler hun iakttar mine tunge steg.
Hendene mine klamrer seg fast til gelenderet der jeg drar meg oppover trinn etter trinn. Pulsen slår raskere nå. Det er da jeg møter Minnene. De sitter i hvert sitt trappetrinn. Jeg må nærmest tråkke rundt dem for å komme forbi. Hendene deres trekker i buksebena mine for å stoppe meg. Jeg spør hva de vil, sier jeg har dårlig tid og at vi kanskje ses en annen gang. De gir seg ikke, sier vi må snakke sammen, at det er viktig. Jeg føler øynene bore seg inn i netthinnen min der jeg ser vekk og prøver å tenke på noe annet. En av dem får likevel oppmerksomheten min der den lurer meg til å stoppe opp et øyeblikk.
Tankene mine går tilbake til da jeg var liten, til den gangen jeg løp barbent i sommerkjole hele veien til bestefar. Der plukket vi jordbær som vokste i hagen og spiste dem med hjemmelaget is bestefar hadde stående i kjelleren. Senere satt vi på verandaen og bladde i gamle fotoalbum. Bestefar fortalte meg om alle reisene han hadde vært på. Jeg syntes historiene hans var så fascinerende der jeg levde meg inn i dem og ble alltid litt betuttet da han kom til slutten. Da lo han godt så magen ristet og løftet meg høyt til værs så jeg glemte meg og lo med. Siden syklet han meg hjem igjen da det ble sent og jeg skulle legge meg.
Jeg blir vemodig der jeg står i trappen og kjenner hvor mye jeg savner fortiden. Minnene omringer meg og vil ta meg med tilbake igjen. En av dem drar meg raskt til bestefars begravelse. Bilder av kisten og alle blomsterkransene farer gjennom hodet mitt. Svartkledde mennesker sitter og kikker i gulvet mens presten foretter fra talerstolen. Jeg ser bebreidende bort på Minnene gjennom tårer. Hvorfor vil de meg så vondt? De er stille nå, sitter kun og betrakter meg. Det eneste som høres er den ukontrollerte pusten min. Ansiktet hviler en kort stund i hendene mine. Det er da musikken kommer. En vakker melodi stjeler oppmerksomheten vår. Først er den langt borte, men kommer gradvis nærmere og nærmere til de behagelige tonene flyr omkring oss. Minnene er som hypnotisert der de slipper taket i meg. Musikken tar tak i bena mine som sakte beveger seg oppover trappetrinnene.
Jeg er som i transe der jeg følger musikken. Den gjør noe med meg. Bena mine er bemerkelsesverdig lettere selv etter mange trinn. Hjertet mitt dunker kraftigere, men jeg føler meg ikke sliten. Følelsene bruser i meg, hodet mitt spinner. Det er da jeg får øye på Kjærligheten foran meg. Øynene er flørtete der han betrakter meg. Munnen er formet i et lite smil. Han strekker armene ut mot meg og spør om jeg ikke vil stoppe opp. Jeg nøler, har brent meg før. Han trekker meg inn til seg. Jeg klarer ikke gjøre motstand. Kjenner armene hans ta et bedre tak om meg, føler pusten i tinningen.
Jeg tenker tilbake på kjæresten min og alt vi opplevde sammen. En gang overasket han meg og la et kart han hadde tegnet under døren min. Da jeg fulgte det kom jeg til et jorde med et stort eiketre i midten. Oppe i treet satt han og dinglet med bena og smilte skjevt, før han firet ned en piknikkurv rett framfor meg. Senere satt vi på et pledd og nøt smørbrød og eplecider mens vi dagdrømte om å bygge hytte i grenene over oss. Jeg strøk ham lett over håret der han la seg ned på ryggen og kikket på himmelen over seg. Han trakk meg til seg og ga meg et langt kyss. Siden lå vi og småpratet om alt og ingenting og jeg kjente hjertet hans dunke der hodet mitt hvilte på brystet hans.
Jeg kjenner på kjærligheten der jeg står. En del av meg er i ferd med å miste kontrollen. Jeg vil bare synke lenger inn i favnen hans og la armene hans holde hardt omkring meg. La den rolige pusten hans berolige meg. Jeg vil bare slappe av der jeg står, men jeg klarer ikke. En del av meg får panikk, tenker på hvordan dette skal ende. Jeg vikler meg ut av taket hans og unnskylder meg med at jeg er nødt til å gå. Han spør ikke hvorfor, bare står og ser på meg. Jeg angrer med ett, nå er alt ødelagt. Øynene mine blir blanke der jeg snur meg.
Jeg løper opprørt oppover trappetrinnene til jeg kommer til taket. Der skuer jeg utover landskapet under meg, på fjellene med innsjøen foran seg og solen som er i ferd med å gå ned i horisonten. Skyene på himmelen over meg former ulike symboler. Jeg leker meg ved å prøve å se hva de forestiller. Noen former ansikter som i portretter, andre er stjernetegn jeg kjenner, til de til slutt beveger seg raskere og raskere og begynner å jage hverandre. En sterk vind kommer bakfra og begynner å hale og dra i meg. Håret mitt blåser til alle kanter og dekker sikten. Jeg snur meg rundt flere ganger og drar det bakover med hendene. Vinden tar tak under armene på meg og løfter meg opp. Jeg svever rundt høyt der oppe, tenker at det er slik fuglene må føle når de flyr. Øynene mine lukker seg for å beskytte seg mot vinden. Jeg slapper helt av og glemmer tid og sted. Jeg er åpen, jeg er fri.
Det er da vinden slipper taket og jeg faller. Jeg faller.