Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Våren i mitt hjerte

Av Jan-Kristian Viumdal, 03.02.2007

Han sto på verandaen og så ut over de tunge dønningene som rullet inn fra den grågrønne Atlanteren rett nedenfor hotellet. Den store Konditoren pyntet hver enkelt bølge med en frisk, hvit skumtopp etter hvert som de nærmet seg den steinete stranda. 60-70 meter før bølgene slo mot stranda tok de opp i seg den brune fargen av sand fra bunnen av den vide bukta. Høyt der oppe så han flere titalls måker som nesten sto stille i lufta med vingene rolig utspente mens de speidet etter noe å fylle de grådige gapene sine med.

Vinden rev i skjorta og det tynne håret hans ble kastet hit og dit; det ulte i hushjørnene når vinden fikk ekstra godt tak. Palmene som han kunne se ned på fra verandaen, viftet og likesom skyndte på ham for å få ham til å komme seg innendørs igjen. Han adlød deres tilskyndelse og skuttet seg litt før han lukket glassdøra bak seg.

Inne satte han seg i den store, myke sofaen, grep fjernkontrollen og slo på TV'en for å få med seg de siste nyhetene. "Bare elendighet, krig og katastrofer," tenke han oppgitt og slo av igjen.

Han kikket seg rundt i leiligheten. Luksuriøse møbler, et tykt, mykt golvteppe. Senga hadde plass til to. Men han satt her alene. Han var kommet hit for å slappe av, hente seg inn igjen og finne ny inspirasjon. Hadde gledet seg til disse dagene, men nå snudde han seg mot speildørene som dekket garderoben, stirret seg selv dypt og anklagende inn i øynene og sa halvhøyt nesten hånlig: "Ja, så sitter du her da!"

Han ble olm i blikket. "Nå er du vel fornøyd!" slengte han mot sitt eget bilde. Så snudde han seg igjen, la seg halvt bakover i lenestolen, kikket opp i taket, slapp pusten tungt og hvesende ut. Det lød nesten som et fortvilt sukk.

Hele scenen skiftet likesom i løpet av et lite sekund. Luksusen i leiligheten hadde først gitt ham gode følelser, men nå var det som om alt det flotte kastet seg anklagende over ham. Han tenkte på Judith, på de slitsomme nattevaktene hun tok, på søvnproblemene, på viljen til å gjøre en ekstra innsats for å få endene til å møtes. Selv løftet han ikke en finger for å bidra til familiens økonomi, utover de knapt tilmålte kronene staten hver måned tilførte kontoen hans.

Han husket den første reaksjonen hennes da han hadde sagt at han hadde bestilt billett til syden. "Jeg også ..." Men så hadde hun tatt seg i det og lukket munnen. "Jeg har ikke rett til å si noe," hadde hun forklart sin reaksjon med.

Den gang hadde han synes hun var tapper, men nå så han det plutselig i et nytt og forklaret lys: Han hadde jo forstått at hun også kunne ha tenkt seg en tur til varmere strøk for å slappe av, hun også hadde behov for å koble ut, hente seg inn. Men han hadde lukket ørene og sinnet for det. Han hadde bare vært opptatt med seg selv, hadde ikke vist henne den respekt og omtanke hun fortjente. Så hadde han pakket og reist. Nå satt han her. Et gissel av sin egen selvopptatthet.

Det skyet til utenfor og vinden økte i styrke. Havet ble grått og frådende. Brølte anklagende opp mot ham gjennom den lukkede glassdøra. Palmebladene viftet enda mer illevarslende; noen ble slitt av, fór målløst gjennom lufta og forsvant ut av syne.

Det var noe skremmende med hele situasjonen; stormen som raste utenfor var for ingen ting å regne mot den orkanen av et uvær som kastet alt om kull i hans eget indre. Fragmenter av fornuftige tanker og planer virvlet målløst rundt og blandet seg med irrasjonelle følelser og dystre anklager.

De mørke hvileløse skyene som beveget seg på himmelen utenfor åpnet en gang i blant for et lite, oppmuntrende streif av den solen som tross alt fortsatt befant seg der oppe et sted. Men lyset maktet aldri helt å trenge inn til hans forpinte sjel.

"Sannhetens øyeblikk er kommet, kjære venn!" Stemmen bak ham fikk ham til å reise seg brått og forskremt opp i stolen. Han snudde på hodet. Bak ham, på kanten av hans egen seng, satt en fremmed mann. Ansiktet var rolig, nærmest vennlig, trekkene fortalte at vedkommende kunne være i slutten av førtiårene. Mørkt fyldig hår, brune kloke øyne. Han var glattbarbert, hadde på seg høyhalset genser, blå jeans og brune, blankpussede sko. Han var ikke spesielt høy, kanskje rundt 1,75, men det strålte myndighet av ham. Det var et menneske det ikke var vanskelig å vise respekt. Mannen reise seg og gikk bort til sofaen tvers over bordet for der han selv satt. Satte seg, bøyde seg fram, lente albuene mot bordet mens han rolig foldet hendene og kikket granskende på stakkaren som var i ferd med å gå til grunne i sin egen, indre storm.

"Hvem er du? Hvor kom du fra? Hva vil du meg?" Spørsmålene han ønsket å rette mot den fremmede svirret i hans indre, sammen med de andre fragmentene av hans dypt forvirrede verden. Men samtidig var det likesom helt unødvendig, fullstendig irrelevant å spørre om noe som helst.

Han visste at han tross alt var glad for besøket, at det representerte et håp, et fast punkt i et grådystert, frådende, opprørt hav av fortvilelse, håpløshet og selvfordømmelse. Han lente seg igjen tilbake i stolen, blikket var fokusert på den fremmede, og han kjente at han nå tross alt ikke var alene i denne stormen.

Han visste ikke hvem den fremmede var, men likevel var det som om han alltid hadde kjent ham, og hans oppdrag var han heller ikke i tvil om; han var kommet som en hjelper, og han hadde en uklar fornemmelse av at den fremmedes nærvær ville føre ham videre, inn i en ny og mer avklaret og konstruktiv dimensjon. Han visste bare ikke hvordan det skulle skje eller hvor smertefull denne prosessen ville bli.

"Hva er hensikten?" Stemmen til den fremmede var rolig og trygg, som en far som nettopp har funnet sønnen sin etter å ha lett i måneder og år. Selv om spørsmålet i seg selv var diffust, visste han nøyaktig hva den fremmede hadde i tankene, som om de var koblet sammen på en felles mental bølgelengde. "Det vet du," svarte han, og visste med seg selv at den fremmede hadde all kunnskap om ham – også den han selv manglet.

"Jeg vil at du selv skal sette ord på situasjonen du er i, og at du skal være fullstendig ærlig!" Blikket hans var vennlig, men samtidig mildt bebreidende, som for å si at fullstendig ærlighet ikke var noe som hittil hadde vært en del av hans varemerke. Snarere en tilpasset, hensiktsmessig ærlighet som kunne tjene ham selv.

"Jeg har ingen anelse om hvorfor jeg sitter aleine her på dette tåpelige hotellet, mange timers flyreise hjemmefra. Eller hvorfor jeg absolutt måtte kaste mange tusen kroner rett ut av vinduet når økonomien vår fra før er så elendig. Det er det som gjør meg så fortvilt og sint." Erkjennelsen fikk igjen hatet han kjente mot seg selv til å flamme opp.

"Du skulle bare svare på hvorfor du er her, ikke på hvordan du opplever det," sa den fremmede mildt. "La meg hjelpe deg litt med svaret. Hvem var det som fant på at du skulle hit, og hvem var det som bestilte billetten?"

Svaret var selvsagt at han selv både hadde bestemt at han ville hit, og derfor hadde han også selv ordnet med alt det praktiske. Men hva var det som hadde fått ham til å ta denne avgjørelsen? Hva var det som hadde gjort at han hadde valgt dette i stedet for å bli værende hjemme? Han måtte stanse opp og tenke seg grundig om før han nølende, nærmest motvillig svarte den fremmede.

"Jeg kom hit både fordi jeg innbilte meg selv at jeg var en dyktig men uoppdaget forfatter, og fordi jeg trodde at det å komme hit ville forløse den nødvendige kreativiteten og genialiteten i meg. Men nå ser jeg at det hele bare var en tom illusjon i mitt oppblåste, umodne ego."

Den andre ble sittende taus og se på ham, som om han ventet på en enda mer smertefull erkjennelse. Med den ene hånden børstet han bort noen usynlige støvkorn fra bordet som skilte dem. Så lente han seg tilbake i sofaen, fortsatt med det åpne, spørrende blikket vendt mot ham. Tausheten ble mer trykkende og mer provoserende for hvert sekund som gikk.

I hans indre var det som om noen tok ham ved hånden og ledet ham videre, stadig innover gjennom dører som på forunderlig vis ble åpnet og viste ham nye sannheter og ga han ny, smertefull erkjennelse av hans egen tilstand. Noen dører gled lett opp, andre måt-te han kjempe for å få åpnet, og han kjente at han helst ville at de fortsatte skulle være lukket og låst. Frykten for hva som befant seg innenfor fikk han noen ganger til å hive etter pusten. Svetten perlet på pannen hans. Han lukket øynene, men den andres gjennomtrengende blikk kunne han likevel ikke beskytte seg mot.

"Hva ser du?" Spørsmålet til den fremmede avslørte at han visste hva som foregikk, visste om kampene, visste om smerten som den nye erkjennelsen brakte med seg. En siste dør svingte sakte opp og viste ham med all tydelighet hva han hele tiden hadde ant, men ikke hadde våget å sette ord på.

"Jeg ser at min selvopptatte egenkjærlighet har gjort at jeg bare ser på andre mennesker, mine egne nærmeste inkludert, som brikker jeg kan bruke til å fremme mine egne interesser. Jeg ser på dem som redskaper jeg fritt kan utnytte for selv å framstå som den vellykkede forfatter jeg liker å innbille meg at jeg er."

Han fortsatte: "Men denne holdningen har nesten ødelagt både meg selv og mitt ekteskap. Jeg har bare vært opptatt med selv å få, uten tanke på å ofre, gi noe, yte, slik som hun. Hun har hele tiden bidratt til fellesskapet oss imellom; jeg har ikke brydd meg om annet enn å høste fordeler for min egen del." Erkjennelsens dype mørke fylte øynene hans med tårer – for første gang på lenge, lenge. Og underlig nok var det ikke selvmedlidenhetens tårer, men de bitre tårene som bare erkjennelsen av å ha sviktet sine nærmeste, kan produsere.

Og han hadde ikke bare sviktet henne og barna; dypest sett hadde han sviktet seg selv, sine egne høye idealer og det kall han hele tiden hadde følt lå der og som ga livet hans mening og mål. Han måtte endelig erkjenne at dette kallet ikke var et kall til berømmelse, til å bli til noe, men snarere kallet til å legge sitt liv ned for andre, det han hele tiden både hadde lengtet etter og ubevisst flyktet fra.

"Jeg spør deg ikke om dine prestasjoner, om hva du har fått utrettet, men hva du har fått være for andre, for dine nærmeste. Om din eksistens og tilstedeværelse har gitt dem et bedre liv. Om det har gjort dem til lykkeligere og mer takknemlige mennesker." Den fremmedes ord likesom gikk i ett med hans eget vesen, tonet kraftfullt gjennom hans indre, samtidig både kjærlig og ransakende. Tårene løp fritt nedover kinnene, som på en liten gutt som har falt og slått seg. Erkjennelsen var smertefull, men samtidig merket han den underlige følelsen av tilfredshet som bare oppdagelsesreisende kan oppleve når de for første gang etter lang tids slit og strev, ser inn i en ny verden.

Lenge ble han sittende med lukkede øyne. For hver ny bølge av erkjennelse og gråt var det som om han ble overskyllet og vasket litt mer ren. Til slutt tørket han tårene og åpnet øynene. Ute var stormen løyet og kveldssola fikk bølgene til å glitre som diamanter – eller var det restene av hans egne tårer som gjorde at havet glitret? Han vendte seg mot sofaen og den fremmede på den andre siden av bordet. Sofaen var tom – den fremmede var vekk!

Merkelig nok ble han ikke overrasket. Kanskje han ikke har vært her i det hele tatt, var hans første reaksjon. Kanskje han var en innbilning, eller kanskje han fortsatt er her, og alltid er hos meg, men at jeg ikke ser ham?

"Takk skal du ha!" sa han halvhøyt fram for seg. Han hørte ikke noe svar, men det var som om varmen av et vennlig smil omsluttet ham og gjennomtrengte ham med en fred han ikke tidligere hadde kjent.

Oppover langs ryggraden kjente han en stråle av sitrende glede over noe han opplevde som en ny begynnelse. Erkjennelsen hadde riktignok satt ham fullstendig på bar bakke. Men der, uten lenger å være drevet av egne, selvopptatte ambisjoner, fikk han på forunderlig vis nytt mot og ny besluttsomhet. Han skulle ikke lenger være opptatt av andres og egne forventinger, men i ærlighet forsøke å leve rett, å bety noe for dem som sto ham nær. Og han visste at den fremmede ikke bare ville følge ham, men at han også ville gi ham den styrke han trengte på veien.

Han reiste seg, tok stille på seg joggeskoene og gikk ut for å møte den gryende våren.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost