Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Drapene i Hanabanilla

Av Jan R. Iversen, 24.02.2010

Kua lå med døde øyne i det skarpe solskinnet. Et øksehugg hadde åpnet hodet på den. Hjernen var synlig og fluene samlet seg i de blodige sårkantene. Noen krøp også inn på den gråhvite hjernemassen.

"Mira aqui, señora", sa den unge landsbyveterinæren og reiste seg. Han viste den unge kvinnen en liten grå mark som lå ytterst på pekefingeren hans.

Aida Pwig Velazques grep seg til munnen. "Hva er det?", hvisket hun.

"Hjernesnylter", sa han og så på de fyldige leppene hennes. "De angriper synssenteret i hjernen først."

"Huff så vemmelig", sa hun og snudde seg vekk – og deretter med angst i stemmen. "Tror De at de andre kyrne også kan ha fått den?"

Den søte lukten av henne beruset han. Hun duftet som hel hage med Mariposablomster etter et regnskyll.

"De andre kyrne? Neppe", sa han og lot blikket gli over den velfylte blusen. "Og denne kua gikk alene her i innhegninga? Gjorde den ikke?".

"Jo, såret i foten gjorde at vi ville holde den mest mulig i ro", sa hun.

"Og De foret den kun med matrester og elefantgress som ... du plukket nede ved elva?"

"Ja", sa hun uten å ta blikket fra han.

Brått følte han begjæret. Han tok av brillene og stakk dem i skjortelomma. "Da er det mest sannsynlig at kua har fått i seg snylteren gjennom elefantgresset. Hvis ingen av de andre kyrne har beitet der nede, er de nok ikke blitt infisert."

Hun så ned på den døde kua. Stemmen hennes var klagende. "Men det var jo ingen slike ormer i elefantgresset. Da ville jeg ha sett dem. Fargen ville avslørt dem."

Veterinæren lo. "Nei, når de lever i gresset er de på et larvestadium. Da er de små og grønne av farge, og svært vanskelig å få øye på."

"Huff så fælt", sa hun og vred på munnen. Like etter strøk et smil over ansiktet hennes. "Du får komme med meg slik at mannen min får betalt deg".

Han bøyde seg og grep veska. Den var ikke lukket og den lille arsenikkflaska trillet ut og falt ned i gresset. Han puttet den tilbake igjen og skyndte seg etter henne oppover stien til huset. Også sett bakfra var hun et syn før øyet, tenkte han. Gamle Guillermo Velasquez måtte ha en gavmild skytsengel. En kone som Aida ville ellers vært uoppnåelig for en gamling som han. Han måtte være minst femten år eldre. Eller kanskje var det rikdommen som gjorde han så attraktiv for en kvinne som Aida? Han var tross alt den eneste småbonden i Hanabanilladistriktet som eide over ti kyr. I tillegg kom geitene og ganske store arealer med kaffebusker.

Hun så seg raskt over skuldra. "Vi mennesker kan vel ikke få slike mark i hjernen?", spurte hun engstelig.

Han lo igjen. "Nei, du vakre engel", sa han. "Det kan bare skje hvis vi spiser elefantgress."

De lo sammen og latteren hennes var sprudlende og yr der han grep om livet hennes inne blant buskene. Ute av syne fra huset oppe på høyden holdt han rundt henne. Hun hadde virkelig de mykeste leppene han noensinne hadde kysset. Etterpå ga hun han et lett rapp over brystkassen og sa at han aldri mer måtte ta seg slike friheter.

"Jeg er en gift kvinne, og vil ikke tolerere slikt i framtida", sa hun, men han så godt at hun ikke helt lyktes med å skjule det lille smilet.

Guillermo Velazques stod foran speilet og forsøkte å nappe vekk noen grå hår i den svarte hårmanken. Dette var virkeligheten, tenkte han. Likevel kjente han det på seg. Månedene, ukene og dagene sammen med Aida hadde gjort noe med han. Han var mer opplagt enn tidligere, bedre til sinns. Han tok det ikke lenger så tungt når problemer dukket opp. Før ble han fra seg når ei ku eller en av geitene ble syke, men da landsbyveterinæren i forrige måned måtte avlive en syk ku, følte han det ikke som tidligere. Han hadde sett på Aida, følt håndflatene hennes mot kinnene, kysset på munnen og han hadde visst hvorfor. Han hadde henne å takke.

Han plirte med øyene mot speilet. Uansett fikk han bare se virkeligheten i øynene. Han var blitt eldre og de grå hårene og rynkene i panna var nok ikke det eneste som kom. Trolig trengte han også briller. Briller!

Han så ned i vasken under speilet og prøvde å forestille seg selv med briller. Det ville sikkert ikke ha noe å si. Mange menn, også yngre menn, brukte briller. Mange av turistene i Santiago brukte også briller, enda så rike de var. Nei, briller ville ikke ha noe å si for Aida. Men det fikk vente nå som kaffen var klar til innhøstning.

Kanskje skulle han også spørre legen til råds om det andre? Det viktigste. Jo mer han hadde tenkt på det, desto mer var han blitt overbevist om at det ikke var Aidas feil. Hun var ikke ufruktsommelig. Nei, også på det området var det nok han selv som skrantet. Men kanskje legen kunne gjøre noe? Eller var han kanskje bare for utålmodig? De hadde bare vært sammen i knapt seks måneder. Kanskje var hun med barn allerede? Han lukket øyene.

"Hellige Maria, Guds mor, vær oss nådig og la det skje", mumlet han og gjorde korsets tegn. Så snudde han seg fra speilet, trakk på seg skjorta og gikk inn i det lille kjøkkenet.

Aida hadde dekket til frokost. To hvite tallerkener. En åpen gryte med litt kylling og stekte bananer. Han gikk bort til henne mens smilet hennes varmet han om hjertet. Han kysset henne.

"Jeg elsker deg så høyt", sa han. "Jeg elsker deg inderlig. La Gud Fader, Obbatala og alle helgener og orishaer være mine vitner på det".

Etter hvert som dagene gikk, ble synet på det ene øyet dårligere. Samtidig kom hodepinen. Han merket det for alvor den dagen han og Mateo la kaffebønnene ut til tørking på det siste betongdekket. Plutselig var det som om en hinne falt foran synsfeltet. Han rettet ryggen og la hånden over det friske øyet og så seg rundt. Han så knapt noe, bare grønne og grå farger som fløt inn i hverandre. Han sa ingenting til Mateo. Ba han bare fortsette arbeidet på egen hånd. Så la han skyffelen fra seg og gikk ned stien til huset. På veien ned stanset han ved det gamle seibatreet, bøyde seg inn i buskene bak, nappet løs et par kokablader og stappet dem i munnen. De døyvet hodeverken.

Aida var engstelig. Han så det godt, selv om hun prøvde å skjule det. Hun vred opp en klut som hun la på panna hans og sa at han burde dra ned til Santiago og besøke legen. Men Guillermo ville ikke. Han mente at synet ville komme tilbake av seg selv. Trolig arbeidet han for mye ute i det skarpe sollyset nå som kaffehøsten var i gang. Dessuten kunne han ikke dra til Santiago før den var over. Hun og Mateo ville ikke klare innhøstningen på egen hånd. Det var nok å gjøre selv når de var tre om det, sa han. Å hyre inn flere enn Mateo var også umulig nå midt i sesongen. Alle ledige hender var opptatt. Nei, det fikk heller vente. Og med Guds hjelp ville alt gå godt, sa han og så at hun motvillig ga etter for hans vilje. Velsignet var hun. Hun ville sågar risikere innhøstingen for å få han til lege. Nei, sa han en gang til, – det fikk vente. Men hvis hun ville gjøre noe, kunne hun heller ta fri i morgen og dra ned til landsbykirka og tenne et lys for dem. For sikkerhets skyld kunne hun be ved alteret til St. Lazarus Babula Aye. Samtidig kunne hun dra innom veterinæren og hente en flaske medisin mot innvollsormer. Det virket som om et par av geitene var litt skranten, sa han. Aida sa at det skulle hun gjøre. Smilet hennes varmet han. Velsignet var hun. Gud hadde vært så god mot han som hadde latt han få en kone som Aida. Kjærligheten var en stor kraft. Uten den var det meste meningsløst.

Han sov lite den natten. Ikke på grunn av hodepinen. Den hadde kokabladene redusert. Snarere var det tanken på Aida som holdt han våken. Han kunne kjenne duften av henne i mørket. Et øye kunne saktens gå, men hva ville skje med henne, hvis han mistet synet på begge? Skomakeren nede i landsbyen var blitt blind på begge øynene. Riktignok var Javier Domingues mye eldre enn han, men likevel. Kanskje var det samme sykdom? Tanken plaget han. Hvis han ble blind, kunne han ikke lenger arbeide på markene, og de hadde ikke råd til å hyre inn flere enn Mateo. I alle fall ikke utenom innhøstingssesongen.

"Hellige Maria, ha miskunn", hvisket han. "Hvis det er ingen vei utenom, ber jeg om at jeg bare blir blind på ett øye slik at Aida skal slippe et tyngre liv enn det hun nå har sammen med meg."

Så snudde han seg mot henne i mørket og prøvde ikke å tenke mer på det. Han la hodet så nært hennes som han kunne uten å vekke henne. Det luktet så godt av henne. Hvis han anstrengte seg, kunne han også høre pusten hennes gjennom lyden fra sirissene utenfor vinduet. Med ett ble han så full av følelser at han måtte reise seg på albuen og kysse henne varsomt på kinnet.

"Aida – min gode elskede, Gud velsigne deg", hvisket han knapt hørbart i det stummende mørket. Da hørte han at hun gråt stille. Han prøvde å trøste henne og si at alt ville gå bra. Øyet ville nok snart bli bra igjen. Men det hjalp ikke. Hun bare fortsatte å gråte. Han prøvde å holde rundt henne for å trøste henne, men det virket nesten som hun ville vri seg unna. Han ble forvirret, og prøvde å le og slå vitser om øyet. Sa at han skulle skaffe seg en svart lapp og bli sjørøver. Men heller ikke det hjalp noe. Hun bare gråt og gråt. Guillermo følte seg plutselig hjelpeløs og alene, og han søkte nærhet hos helgenene og ba dem lindre hennes angst. Da hun endelig sovnet, lå han og stirret inn i mørket. Han la sitt liv i Guds hender før han sovnet.

Dagen etter dro Aida ned til landsbyen etter at hun hadde sett til kyrne og geitene. Hun sa hun ville gå i kirka og skrifte, og be fader Sebastian be for Guillermos syke øye. Fortsatt så han at hun hadde vanskelig med å holde tårnene tilbake. Det var som om hun ikke ville se på han av ren engstelse. Han måtte begå en synd, og lyve for henne i håp at hun skulle bli bedre til sinns. Han sa at hodeverken nesten var borte og at han kunne se bedre på øyet i dag. Før hun gikk bandt hun likevel et smalt og tynt klede rundt hodet hans slik at det syke øyet skulle være i fred for sollyset.

Da hun hadde gått, drakk han litt tynn te, la mango og kald yokka i matkurven og gikk oppover til de sørlige kaffefeltet for å møte Mateo. Plastdunken med vann bar han som vanlig i en sekk på ryggen.

Ved hjelp av kokabladene holdt han det gående. Det var godt å arbeide sammen med Mateo. Han var full av humør og fortalte historier fra den tida han hadde arbeidet på en båt ute ved kysten. Noen ganger lo Guillermo så mye at han ble usikker på om det var historiene til Mateo eller kokabladene som var årsaken. Uansett – det hjalp mot hodepinen og tankene på Aidas utrygge framtid. Mateo trøstet han og sa at øyet nok ville bli bra igjen, hvis det bare fikk tilstrekkelig hvile. Jo da, sa Guillermo – det var nok så.

I løpet av dagen fikk de rensket hele vest- og nordsida av kaffefeltet, og bønnene ble samlet og spredt ut over det solvarme betongdekket. Det var et godt dagsverk, syntes Guillermo og tenkte at det nok ikke stod så dårlig til med han. Kroppen hans var fortsatt sterk og tålte fysiske påkjenninger. Han tenkte det gang på gang, som for å skyve fra seg at Aida ikke ennå var kommet tilbake fra landsbyen. Gang på gang – mens de skyflet kaffen rundt på betongdekket og han hadde utsikt mellom trærne – kikket han ned mot huset med sitt ene øye for å se om hun var kommet. Men han så ingen der nede. Dessuten ville hun allerede vært oppe hos dem, hvis hun hadde kommet tilbake. Hun var ikke bare kjærlig, klok og vakker, men også ivrig og flink med sorteringen og tørkingen av kaffebønnene.

Kort før sola gikk ned tok han farvel med Mateo, og tok fatt på veien ned til huset. Tanken på at Aida ikke ennå var kommet tilbake, plaget han mye mer enn hodeverken. Ved seibatreet slet han til seg ei ny ladning med kokablader og stakk dem i bukselomma. Nå var det også som om høyre arm sviktet. Den føltes nummen og rar. Et øyeblikk var det også som om det andre øyet sviktet. Han stakk noen flere kokablader i munnen og gikk ned til huset.

Idet han åpnet døra, gikk sola ned og i det svinnende lyset så han ei muldyrkjerre som svingte inn på gårdsveien. Hvis det ikke hadde vært for skikkelsene på kuskesetet, ville han trodd at det var naboen Ricardo som kom. Men den ene av skikkelsene var ruvende og hvitkledd. Guillermo strakk på halsen. Var det virkelig landsbysykesøsteren som kom? Men hvorfor? Svaret slo han umiddelbart, og han ble varm ved tanken. Hadde Aida virkelig fått gamle Rosanna ut av sitt kjære kontor, og fått henne til å avlegge han et sykebesøk? Jo, slik var det nok, og Aida satt nok selv bak i kjerra.

"Jeg takker, Gud. Takker for at hun ble min", hvisket han mens kjerra rullet inn foran huset.

Guillermo stod som fastfrosset og mumlet det eneste ordet han var i stand til å få fram. Herregud. Herregud. Herregud. Gjennom tårene så han henne der hun lå på senga. Munnen hennes åpnet og lukket seg gang på gang uten at et eneste ord kom over leppene. Blikket hennes fòr hvileløst fram og tilbake. Som om det lette etter et fast holdepunkt uten å finne det. Det var det frykteligste synet han noen gang hadde sett. Og bak det hele følte han ennå den slappe tyngden av henne da han hadde båret henne inn og lagt henne på senga. Han kunne ikke forstå at det var slik. Han kunne ikke forstå noe som helst. Ingenting.

Lenge stod han slik uten å høre hva som ble sagt. Så kom fortvilelsen over han like voldsom som en orkan i regntida, og den fylte han med hvitglødende sinne og bitterhet. Han stormet forbi presten og sykesøsteren og ut i mørket. Ute på gårdsplassen og i skinnet fra lyset ut fra den åpne døra, ga han seg til å forbanne helgenene. Intenst og gang på gang. Han lå på knærne og hyttet nevene mot himmelen, og for hver gang brukte han hardere og sterkere ord. Innimellom gråtetoktene brølte han ut sine anklager, og vørte ikke fader Sebastian som tok tak i han og ville trekke han opp fra bakken. Tvert om grep han presten i jakkeslagene og ville forbanne også han, men det milde ansiktet til fader Sebastian knuste ordene før de kom over leppene. Nettopp i det øyeblikket tok gråten han fullstendig. Hver muskel i kroppen sviktet og det var utelukkende fader Sebastians sterke grep, som fikk han opp og bort til huset igjen.

Presten satte han fra seg på stolen innenfor døra. Men knapt hadde fader Sebastian sluppet taket i han, før Guillermo falt ned på knærne med ansiktet klemt ned mot de grove gulvplankene.

"Drep meg, fader", gråt han selv om han visste at det var en utenkelig tanke. Likevel var det hans innerste ønske. "Drep meg i Guds navn. Min synd er utilgivelig. Jeg fortjener ingen frelse. Gi all frelsen til Aida."

Guillermo følte prestens hånd på hodet.

"Ta det med ro", sa fader Sebastian. "Gud vet at du er i sjokk, og hans miskunn er uten grenser for en angrende synder. Han har allerede tilgitt dine spottende ord. Det samme har alle helgenene du fordømte. Selvsagt har de det. Ta det bare med ro."

Fader Sebastian og Rosanna hjalp han opp på stolen igjen. Guillermo ble sittende med hodet støttet i hendene. Han maktet ikke se opp. Da fikk han bare utsikt til soverommet og senga der hun lå.

Etter en stund gikk gråten over og han løftet hodet, men bare så mye at han kunne se fader Sebastians ansikt på den andre sida av bordet. Synet av prestens ansikt gjorde at skammen på nytt brøt løs i han. Han senket blikket momentant og tørket ansiktet mot skjorteermet.

"Vil hun ikke bli frisk igjen?", hvisket han uten å se opp.

"Guds veier er uransakelige", hørte han fader Sebastian si. "Vi vet ikke om det vil skje. Søster Rosanna tror det kan være hjerneblødning, slag eller en forgiftning av et eller annet slag."

Frykten grep Guillermo. Nevene hans fór over bordet og grep prestens hender. "Men hvordan kan hun da få skriftet sine synder?"

Fader Sebastian la den ene hånden sin over hans og sa at når et menneske hadde mistet talens evne, var det tilstrekkelig at vedkommende skriftet i sitt hjerte. Så sa han at han hadde gitt henne absolusjon for alle synder. Det hadde han gjort allerede mens hun lå bak i muldyrkjerra, og like etter at de hadde forlatt landsbyen. Dessuten hadde hun falt om på et hellig sted, i bønn i kirka like etter at hun hadde vært hos veterinæren, sa han. Guillermo var fortsatt like urolig.

"Men tenk, fader. Tenk om hun også har mistet hørselen? Tenk om hun ikke hørte hva De sa?"

"Så, så", sa fader Sebastian. "Det har ingen betydning. Det viktigste er at Gud allerede har tilgitt henne."

"Jo", mumlet Guillermo. "Det er nok riktig. Men det er også viktig at hun vet det, og at hun kan møte vår Herre uten engstelse."

"Med Guds tilgivelse forlater man dette livet i fred og har intet å frykte", sa fader Sebastian.

Guillermo skulle til å si noe, men hodepinen traff han plutselig som et flammehav bak øyene. Et øyeblikk føltes det som om hodet skulle sprenges. Han stakk noen kokablader i munnen og tygde som besatt.

"Har du vondt", spurte fader Sebastian.

"I sjelen og i hodet", sa Guillermo og tenkte at det var nok med de ordene. Hans eget liv var ikke lenger av noen betydning. Om han bare fikk leve så lenge at Aida døde før han, var alt slik det burde være. I det øyeblikket slo det han med samme styrke som når sollyset bryter gjennom et mørkt skydekke. Han åpnet øyene, rettet ryggen og ble sittende og stirre stivt framfor seg. Det var som om han plutselig forstod det hele. Det var nok slik det hang sammen. Denne verden var ikke god nok for Aida. Derfor ville den Allmektige ta henne til seg. Og i Hans godhet ville Han også ta han selv – Guillermo Velazques – vekk fra denne verden og forene han med Aida i det hinsidige. Guillermo ble rolig ved tanken. Brått var fortvilelsen borte.

"Fader Sebastian", sa han med kraft i stemmen. "Jeg har på følelsen at jeg selv snart skal dø – på en naturlig måte", la han til da han så det skarpe blikket til presten. "Jeg har ingen slektninger. Derfor vil jeg at hele min eiendom og alle mine eiendeler skal tilfalle vår Frues kirke."

Fader Sebastian trakk hodet til seg og så på han. Så åpnet han munnen, men Guillermo var ikke ferdig.

"Ikke si noe, fader. Det eneste jeg ønsker er at du holder to sjelemesser for Aida og meg, og at du gir en tredjedel til de fattige."

Fader Sebastian tok hånden hans. "De er i sannhet et godt menneske, señor Velazques", sa han.

Søster Rosanna og fader Sebastian dro tilbake til Villa Clara ved midtnatt. Guillermo satt ved senga og hørte knirkingen fra muldyrkjerra bli borte i lyden fra sirissene. De ville begge komme tilbake neste dag, og fader Sebastian hadde lovd å ta med enda en flaske med hellig vann. Han hadde også lovd å gå direkte til kirka, og be for Aidas frelse og helbred før han selv gikk til ro for natten. I tillegg hadde Guillermo bedt han gi Aida absolusjon nok en gang, i tilfelle hun ikke kviknet til og i tilfelle hun ikke hadde vært bevisst eller hørt det forrige gang.

Aida så ut som hun sov. Øyene var lukket og pusten gikk regelmessig, presis slik den gjorde når hun sov, tenkte Guillermo og hadde fortsatt et ørlite håp.

Han satt der hele natten selv om verken i hodet av og til gnistret for øynene hans. Han var likevel lys våken og sørget for det ved stadig å fylle munnen med nye kokablader. Da elektrisitetsverket nede i Villa Clara kuttet strømmen en time etter midtnatt, tente Guillermo et stearinlys og satte det på det lille bordet ved senga. Han satte det ved siden av offerskåla til St. Larzarus Babula Aye. På den andre sida av offerskåla la han rosenkransen med Kristus på korset. Mens han holdt på med det, åpnet hun øyene og så på han. Blikket hennes virket ikke lenger så desperat, og det ga han ro og styrke. Kanskje hadde hun forsonet seg med sin skjebne? Guillermo prøvde å gi henne litt vann, men det meste rant nedover kinnet hennes og ned på puta. Så lukket hun øyene igjen og han fikk ikke blikket fra henne.

Hele tida holdt han om hendene hennes. Nå og da kysset han dem. Han visste ikke hva han skulle si. Hodet var helt tomt og smertene i hodet ga seg ikke. Men han visste at han elsket henne høyere enn alt annet i verden. Hvis han selv kom til å leve, ville han aldri ta seg en ny kone, og det fortalte han henne, gang på gang i håp om at hun ennå hadde hørselens evne. Han fortalte henne at han elsket henne og at de nok snart ville møte hverandre i paradis, ettersom han selv også var syk. For syk var han. Det var sikkert. Det var som om noe var kommet inn i hodet hans og spiste av hjernen hans, sa han. Så vondt kunne det være, hvis han ikke tygde kokablader. Men det skulle hun ikke bry seg om, for snart ville lidelsene være over, og de ville begge møtes i Guds skinnende hager. Og han fortalte at han ville våke over henne og be for henne, og at fader Sebastian også ville be og holde sjelemesse for henne. To sjelemesser. Hun skulle ikke ha noe å frykte.

I grålysninga åpnet hun øyene igjen. Han hadde håpet og ventet på den anledningen. Håpet og bedt at hun ikke ville forlate han før han hadde fått sagt dette ene som var kommet til han i løpet av natta. Ettersom han var blitt hes av all snakkingen, og siden han ville at hun skulle høre det han ville si, reiste han seg og bøyde seg over henne. Han kjente det febervarme kinnet hennes mot sitt eget. Kjente den gode lukta fra håret hennes idet han la munnen mot øret hennes.

"Aida", sa han. "Du har ikke bare vært en god kone for meg. Du har også gitt meg det viktigste jeg noen gang har fått av noe menneske. Nemlig din kjærlighet. Du er en Guds skapning."

Han skulle til å reise seg og se på henne. Da hørte han ordene. Det var bare så vidt han hørte dem.

"Guiellermo", hvisket hun. "Tilgi meg."

Overrasket over at hun hadde fått talens gave tilbake, rykket han hodet til seg og så på henne.

"Men jeg kan bare takke. Jeg har ingenting å tilgi deg for", sa han åndeløst. "Ingenting. Og bare Gud kan tilgi."

"Tilgi meg", hvisket hun på nytt mens en skjelving strøk over ansiktet hennes.

Guillermo skjønte absolutt ingenting, men han visste det var viktig for et menneske å få dø i fred. Viktig var det, uansett hvilke synder et menneske hadde begått.

"Ja, min elskede", sa han og strøk henne forsiktig over panna. "Ja, jeg tilgir deg. Av hele mitt hjerte."

Da fader Sebastian kom på muldyret sitt morgenen etter, fant han Mateo på trappen utenfor.

"De er begge døde", sa Mateo. Han gned ansiktet sitt med begge nevene og reiste seg. "Jeg fant dem med armene om hverandre. Hun i senga og han på stolen foran. Virket nesten som om den allmektige hadde tatt dem til seg samtidig."

Fader Sebastian steg ned av muldyret og tok bibelen og korset opp av sadeltasken. "Gud gjorde nok det", sa han. "Denne verdenen var nok for ond til at de fikk ha sin kjærlighet i fred."

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost