Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Hulen i fjellet

Av Jon Petter Vorren, 28.10.2013

De siste dagene ser det bare mørkere og mørkere ut. Daglig ser vi de store sorte flyene på himmelen, noen dager slippes det ut soldater innover i fjordene fra dem. Alle er fylt opp med utstyr og våpen.
I går stengte de skolen til barna våre på ubestemt tid, nå er det opp til oss selv og på radioen snakkes det bare om Tysklands ekspansjon i Europa.

Faren i huset sier til de to barna sine at de må leke inne i dag og passe på mammaen sin. Han tar med seg en tallerken med mat og går inn på soverommet, der ligger konen hans høygravid. Hun er veldig urolig på grunn av alle flyene og bombingen som de har hørt fra Flyplassen ut på Sola i morges. Hun er redd for at flyene skal komme hit. Han roer henne ned og sier at hun må få i seg litt mat. De kommer til å komme hit i løpet av de neste dagene. Vi må gjemme oss i hulen. «Men du kan ikke føde der» svarer mannen hennes. «Vi kan ikke bli her» svarer konen.

Han bar ned en fjøslykt, høy og halm i hulen, slik det skulle bli behagelig hvis de måtte bli der i flere dager. Han gikk deretter tilbake til familien og ventet på at mørket skulle komme så de kunne snike seg ned til hulen sammen.
Når kvelden kom, startet gåturen ned til sjøen. Faren måtte bære konen. Hun var så gravid at hun ikke klarte å gå. Barna spurte om alt var bra med mammaen. Faren svarte at alt var fint og at de ikke skulle bekymre seg. De hoppet videre og pratet om alt de skulle lære barnet når det kom til verden. Faren gav dem streng beskjed om å være stille. Da de kom ned til hulen, satte faren på fjøslykta og bar konen opp i hulen og la henne ned på halmen. Barna lurte på hvorfor de måtte bo i en hule. Mammaen vridde seg i smerter og prøvde å ikke skrike.
I det fjerne hørte de et bulder av et smell og det lyste opp på himmelen.

Det ble mørkere ute og faren la barna i høyet og forteller dem at alt kommer til å gå bra. «Vi må sove ute i natt fordi vi ikke har lov å sove hjemme. De som kom fra de sorte flyene på himmelen har bestemt det. Vi skal snart få lov til å flytte hjem igjen, og da står huset å venter på oss alle sammen».
Barna falt i søvn tilslutt, mens moren prøvde alt hun kunne for å ikke skrike ut i smerte. Hun kommer til å føde i kveld tenkte han. De pratet om å reise ut å hente jordmoren ute på Sola, men tyskerne har jo satt opp port ved Tangerbroen». Faren tenkte ut en plan. Han visste at soldatene sover på vaktene sine om nettene, så han skulle si at han var lege og var blitt tilkallet for å behandle en såret soldat hvis han ble sett.

Hun fikk kramper igjen, vannet gikk og hun gjorde alt hun kunne for å ikke vekke barna. Faren visste at hun kom til å føde barnet i løpet av de neste timene. Han måtte hente jordmoren.
De hadde pratet med jordmoren tidligere denne uken, og hun hadde sagt at de kunne hente henne når som helst når det trengtes. Faren tenker han kan høre om å få låne hest og kjerre av naboene, og reise ut for å hente jordmoren. Det vil ta toppen 2 timer. Konen sa at hun ikke ville bli i hulen alene. Faren sa at det kom til å gå fint og at han snart var tilbake. «Barna kommer ikke til å våkne. De sover så trygt og godt på alt høyet.» Konen gikk til slutt med på det og sa han måtte skyndte seg.

Han listet seg tilbake til huset. Det nærmet seg midnatt. Han gikk å vekket opp naboene og spurte om han kunne låne hesten deres fordi han skulle til Sola og hente jordmoren. De ble litt forskrekket av at han kom så sent, og at han hadde forlatt konen i hulen. Han sa at det skulle gå fort og om det skulle skje at han ikke var tilbake før 03.00 i natt så måtte de dra ned til hulen å se etter dem. Han inviterte naboene ned til hulen og sa at der var nok plass og det var tryggere der. Naboene takket ja til tilbudet, men ville bli hjemme i natt.

Faren gikk å hentet hesten og tok den med ned til kjerren han hadde nede på åkeren. Han gikk å hentet et pledd og en dyne til jordmoren, så hun ikke skulle fryse på turen. Så la han ut på veien. Det var nesten helt mørkt. Han hadde en parafinlampe på kjerren til hjelp. Han nærmet seg Tanangerbroen og så på avstand de store portene som var satt opp med piggtrå gjærde. Han sakket ned farten. Han så ingen soldater på post og gamblet på at det ville gå bra å passere porten. Han kunne ikke nøle nå. Familien lå i hulen og ventet, han kjørte på.
Fremme ved porten hoppet han av kjerren. Han så ikke noen soldater. Han klippet hull i gjerdet med en tang til det var stort nok å få hesten gjennom og leide hesten og kjerra helt forsiktig gjennom for å ikke vekke oppmerksomhet. Han klarte det fint og kom seg videre.

Et stykket inn i Sola kommune, der var ingen folk å se og alle lys i husene var slukket og på landeveien var det helt stille,plutselig kommer tre soldater løpende mot han fra veigrøften og roper på han. Han stoppet opp. De hadde en sint ansiktsmine og alle holdt på geværet sitt, hen ene sa « und wo willst du hin?» Faren sa på norsk at han var doktor og pekte mot flyplassen og pekte på låret sitt og sa bang, German offiser, pekte på seg selv og sa doktor. Soldatene omringet han og krabbet opp i kjerra. De sparket i dyna og pleddet og skikket under det og ransakte han. Så sa de «hoshh, steigen Sie.» Han pisket hesten svakt og rullet videre. Han hadde svette tårer i pannen. Han kom seg derfra og hjem til jordmoren som bodde på en bondegård i utkanten av Sola.

Han kom frem til jordmorens hus og han gikk opp og banket på. En trøtt dame kikket gjennom kjøkkenvinduet. Han vinket til henne. Hun kom i døren og lurte på hva som var skjedd. Han forklarte at konen hans ligger i en hule nede ved sjøen i Kvernevik og er i ferd med å føde når som helst.
Hun rasket på seg en ytterjakke og sprang ned med han til hesten. Han pakket henne inn i pledd og dyne og dem kom seg fort avgårde hjem mot familien.

Når de kom til dit han ble stoppet sist, hoppet han av kjerren og listet seg opp gjennom skogen for å se om de tyske soldatene fortsatt satt der. Han så dem ikke og sprang tilbake.
Nå de nærmet seg Tanangerbroen, nå sto noen soldater å skikket på hullet i gjærde. De kommuniserte med noen gjennom en radio. Faren og jordmoren stoppet. Det hadde gått over 2 timer og de måtte komme seg gjennom.

En båt kom susende under broen og inn mot Sundebukta. Soldatene begynte å skyte etter den, men den kjørte i full fart videre. Soldatene sprang ned under broen og videre bortover stien etter båten.
Nå hadde faren og jordmoren sjansen til å komme seg gjennom. Faren pisket hesten mange ganger, så den sprang nesten i galopp og det ristet og knirket fælt i kjerren. De kom seg gjennom sperringen og forsatte i full fart inn i Kvernevik usett.

De rullet ned til sjøen og hoppet av hesten og sprang opp til hulen, der lå konen og barna trygt og godt sammen. Konen lå lys våken. Hun hadde blod rundt munnen etter å ha bitt seg gjennom smerten. Jordmoren skikket ned på henne og sa hun var klar til å føde nå. Faren klemte konen og sa hun har vært kjempe flink og nå var jordmoren her og alt skulle gå bra. Han måtte vekk med hesten og kjerren så ingen skulle legge merke til at de var der.
Han tok med hesten og kjerren opp igjen til husene. Naboene sto ute ved rekkverket omringet av to soldater. Døren inn til huset deres var åpen, inne fra huset høres soldater rope til hverandre og ting knuses. Faren snek hesten bak fjøset og håpet bare hesten skulle være stille, kjerren satt han og her. Han så opp igjen til naboene, de så han og prøvde å vinke han vekk så diskre som mulig. Han snek seg nedover mot sjøen igjen, på vei ned hørte han to høye smell han stoppet i et støkk før han gikk fortere og fortere til han sprang nedover.

Nede ved hulen hørte han så smått barneskrik, han smilte så vidt og så rundt seg før han gikk opp til hulen.
Når han kom inn hadde konen født en liten jente som hun hadde i armene. Jordmoren sa at alt var som det skulle. Barnet var friskt. De måtte sørge for å holde henne varm.
Faren sa at jordmoren skulle overnatte hos dem i natt, og så skulle han få henne hjem igjen neste dag.
Han så på barnet og visket svakt hysssj lille barn så skal alt bli bra, så la han seg på halmen.

Neste morgen våknet alle til et nytt familiemedlem. I den mørke hulen var det en lystråle som presset seg inn gjennom en sprekk i taket, og traff det nyfødte barnet i ansiktet. Barnet åpnet opp øynene, og så satte hun i å skrike.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost