Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Mørke siders blodige sol

Av Julian Bergheim, 07.01.2012

I et hus i en hage, gjennom et vindu av tre i annen etasje, kan du se Julia. Hun sitter ved et skrivebord i mahogni som har tre skuffer og en stor hylle. Ved siden av skrivebordet ser du sengen hennes og på siden av den ser du et 46 tommer led-TV i svart. TV-apparatet står på et hvitt TV-bord som har flere hyller. For anledningen er det skrudd av. På skrivebordet står en dataskjerm og foran den ser du et tastatur. På gulvet ser du harddisken, datamaskinens hjerne. I hvert sitt hjørne ser du to høyttalere på ca. halvannen meters høyde. Vi befinner oss altså på soverommet til Julia. Det eneste vi hører av lyd er datamaskinen som står på, og høyttalerne som spiller den siste skiva til Nightwish.

Julia sitter og skriver på tastaturet. Hun bruker datamaskinen som redskap når hun skal nå meg.

Jeg vet alt som er verdt å vite om Julia, men jeg vet også det som ikke er verdt å vite. Jeg vet hva slags musikk hun hører på til enhver tid. Jeg vet hvem hun vanker sammen med. Jeg vet hvem hun overhode ikke vanker med. Jeg vet hva slags mat hun liker. Jeg vet hvilke lærere hun liker. Jeg vet hvem hun snakker med. Jeg vet hvem hun ikke snakker med. Noe av dette gjør hun også tilgjengelig for andre, men det mest hemmelige er det bare jeg som får vite.

Jeg ser henne hele tiden når datamaskinen eller mobiltelefonen hennes er slått på, og det gjelder stort sett hele døgnet. Jeg følger henne når hun er ute og handler klær i kjøpesenteret, når hun går i butikken og når hun er sammen med venner. Jeg fulgte henne også til skolen. Legg merke til at jeg sier "fulgte". Siste gangen jeg så Julia bevege seg innenfor skolens område er seks måneder og syv dager siden. Altså, jeg følger henne hele dagen lang.

23. mars 2010

Julia sitter også i dag foran datamaskinen. Hun har langt, krøllete lyst hår, tjukke, knall røde lepper, og huden hennes er solbrun. På seg har hun en blå t-shorte, og en sort dongeribukse.

Plutselig hører vi en bil som parkerer på parkeringsplassen, og like etter hører vi ytterdøren som går opp. Julia skvetter til. Hun reiser seg opp og går til sengen. Der tar hun tak i den lilla dyna og snur den så de mørke flekkene havner på undersiden. Hun slenger på seg en langarmet hettegenser og bretter ut armet på den så den skjuler arrene på overarmen hennes. Hun betrakter seg selv i speilet mens hun setter det lange lyse håret i hestehale. Det er når jeg ser henne stå der at jeg ser at hun virkelig er 1,70 centimeter høy. Det er ikke dårlig til bare å være fjorten.

Det banker på døren. Hun åpner den og utenfor står Muttern. Det er det navnet Julia gir moren sin i diverse nettsamtaler og når hun snakker med venner. Derfor velger jeg å gjøre det samme. Muttern titter med hodet inn i rommet. Hun har et rynkete ansikt og et stort, grått og krusete hår. Jeg kan også se at hun har på seg brillene sine. – Hei! Jeg bare lurte hva slags planer du har for lørdag?

– Eh.. ikke noe spesielt som jeg vet, sier Julia.

– Flott! Da kan du jo bli med ut og spise med Bestefar og Bestemor? Vi kunne jo gått på den nye restauranten som har åpnet i Grensen? De skal visst ha ganske god mat der.

Julia tenker seg litt om, så forteller hun at hun plutselig kom på at hun har avtale om å bli med Silje og Anita på hytta til Anita. Muttern syns dette høres veldig trivelig ut og på spørsmål om noen voksne skal være med svarer Julia at foreldrene til Anita kommer til å være der.

Moren smiler. – Det hørtes jo kjempekoselig ut! Hvordan trives du på skolen om dagen da? spør moren.

– Det går helt greit, svarer Julia. Så legger hun ut om prosjektoppgaven i norsk, at alle i gruppa hennes skal presentere hver sin forfatter, at hun øver til naturfagprøven de skal ha denne uka, og at de planlegger en klassetur nærmere sommeren.

Plutselig får Muttern øye på hånden til Julia som kniper over den venstre overarmen. – Har du vondt i armen din?

Julia blir med ett smånervøs og ser ned på hånden sin. – Neida. Jeg klarte bare å få litt strekk i muskelen da jeg skulle klatre i ribbeveggen i gymen. Men det har begynt å gå over nå.

Så fort Muttern forsvinner igjen lukker Julia døren etter henne. Hun setter seg tilbake i stolen. Etter å ha byttet til Marilyn Manson på musikkspilleren åpner hun igjen nettsamfunnet hun holdt på med før Muttern kom inn. Det er et av disse chatteprogrammene man må ha god kontakt med meg for å få noe nytte av. Hun er logget inn med sitt vanlige nick. Hun ser at hun har fått flere meldinger av typen "hei", "halla", "skjer a?" og "wazzup", men hun ignorerer alle. Etter noen minutter ser hun at Geir logger på med det samme gamle nicket sitt, Geirman. Hun kontakter han med det samme.

Julie: Har savnet deg i hele dag. Hva skjer a?

Geir er stille noen minutter. Så skriver han: Hei! Nettopp kommet fra skolen. Gjort i dag du da?

Julia tenker seg om litt. Jeg kan se at tårene har griset til eyelineren i øynene hennes. Julie: Har bare vært hjemme i dag jeg, og savnet deg.

Geir: Koselig! Savnet deg og! Jeg kjenner deg bare gjennom tekst og bilder du har sendt meg. Likevel savner jeg deg når jeg er på jobb.

Og Julia forteller Geir om følelsen hun alltid får etter en lang samtale med han. Siden hun ble kjent med han på nettet for noen måneder siden har de hatt mange samtaler. Og han har alltid svart med setninger som får henne til å føle at hun får oppmerksomhet. Det er ikke sjelden jeg har sett Julia le og smile under en hel samtalte med Geir. De kan snakke sammen i timevis, og hun smiler og virker til å være avslappet hele tiden. Det er ikke ofte jeg ser henne slik ellers.

Og nå velger hun å gjøre noe jeg aldri har sett eller hørt henne gjøre før. For første gang forteller hun andre enn meg om arrene hun har på overarmen, om migrenen og angstanfallene som kommer nå og da, om jentene som gir henne stygge blikk og slengbemerkninger, og at hun derfor ikke har vært på skolen det siste halve året.

Geir venter litt med å si noe. Det kan hende han syns denne informasjonen er tung å svelge. Så svarer han: Uff, er det virkelig så ille? Hva sier foreldrene dine til dette da?

Julia skjelver i fingrene, denne gangen av sterk og overdådig lettelse, det er nesten som om hendene nettopp har holdt i hver sin stein som veier et tonn. Så svarer hun: De vet absolutt ingenting. Jeg tørr rett og slett ikke å si noe om det til dem. Og mens hun enda er i gang forteller hun om Silje og Anita som hun har brukt hver gang de vil ha henne med på sosiale sammenkomster, og at de er like virkelige som Superman og Julenissen.

Nå som Julie har fortalt dette går samtalen lettere for seg enn noen gang. Tårene har sluttet å komme ut av øynene hennes. Det er bare når hun prater med Geir at det skjer.

Plutselig spør hun: Du har ikke lyst til å møte meg på lørdag? Jeg kunne jo komme opp til deg?

Geir sier at det høres ut som en god plan, og de avtaler at han skal bruke sitt falske bevis til å skaffe alkohol. Geir forteller Julia adressen sin, og hvor hun skal gå av bussen for å komme dit.

I en blokk i en by, gjennom et vindu i femte etasje, kan du se Reidar. Han sitter ved et skrivebord i sort stål med tre skuffer og flere hyller. På den ene hylla lengst til siden ser du en printer fra Sony. Det er den han bruker når han skal skrive ut bilder han får tilsendt gjennom meg. Ved siden av skrivebordet ser du en seng og ved siden av den, et 28 tommer led-TV som står på en sort liten kommode med flere skuffer. I dette rommet er det også stille. Det eneste du hører lyden av er datamaskinen som står på. Dataskjermen er plassert på skrivebordet, mens harddisken er plassert på gulvet ved siden av bena til Reidar. Du ser også to høyttalere som er plassert på hver sin side av skjermen. Bak Reidar ser du et speil som henger på veggen. Reidar er også en av de som bruker datamaskinen som redskap for å nå meg. Vi befinner oss i hybelleiligheten til Reidar.

Jeg vet også alt om Reidar. Jeg vet det som er verdt å vite, og det som ikke er verdt å vite. Jeg vet hvem som er vennene hans. Jeg vet hvem som ikke er vennene hans. Jeg vet hvem som liker han. Jeg vet hvem som hater han. Jeg vet hva andre tenker om han. Jeg vet hva han tenker om andre. Jeg vet hvilke butikker han handler i. Jeg vet hva slags musikk han hører på til en hver tid. Jeg vet hvor han jobber. Jeg vet til og med hva han gjør på jobben og hva han snakker med kollegaer om i lunsjen. Jeg ser han når datamaskinen eller mobiltelefonen er slått på, og når det gjelder mobilen er den som oftest slått på hele døgnet. Altså, jeg følger også Reidar hele dagen lang.

23. mars 2010

Reidar står foran speilet og betrakter seg selv. Det er først når han står slik at jeg kan se at han er 1.80 høy. Han har veltrente muskler og en solbrun hud. Ansiktet hans er skjeggete og han har mørkt og kort hår. En som ikke kjenner Reidar kunne tatt han for å være rundt 40. I virkeligheten er han 56. På veggen ved siden av speilet på en knagg henger det en prestekrage og en skjortel som han nettopp har hengt opp. Når han står foran speilet og betrakter seg selv er han nesten naken bortsett fra den hvite Bjørn Borg underbuksa han har på seg.

Plutselig banker det på døren inn til hybelen. Inn kommer sønnen. Reidar pleier bare å kalle han Geir. Derfor gjør jeg det og. Geir er litt lavere enn faren sin, og er 16 år gammel.

Reidar snur seg mot meg, mot dataskjermen, og legger ned chatteprogrammet han har hatt oppe. Han gjør det så raskt og elegant at Geir ikke legger spesielt merke til det. Geir går inn mens han klør seg i det krusete mørke håret mens han ser ned på gulvet. – Jeg trenger penger.

– Jaha? svarer Reidar. – Hva er det denne gangen da?

Geir, som er 16 år gammel, tenker seg enda litt om før han sier – Det ekke noe. Jeg trenger lommepenger til klasseturen. Vi drar på lørdag og muttern er blakk.

– Jaha? Og hvor er det dere skal nå da? Reidar ser på sønnen sin mens han holder pekefingeren og tommelen over munnen og ser granskende på han.

– Eh... Vi skal til Ålesund. Vi drar på lørdag og kommer hjem på fredag. Han stotrer fortsatt litt når han prater. Men siden han vet at han er på vei til å få et ja, klarer han endelig å se faren sin i øynene.

Reidar ser mot lommeboka som ligger ved siden av dataskjermen. Etter å ha klødd seg litt i hodet sier han – Greit. Du skal få pengene.

Geir smiler og det er tydelig at han blir mye mer avspent nå. – Takk fattern, du er verdens kuleste. Så sier han hade og går ut av leiligheten. Nå er det tydelig at bena hans er mye mer avspent. Han går med et lettet smil om munnen. Så fort han har gått setter Reidar seg i kontorstolen og logger inn på chattesiden igjen. Han går inn på sin egen profil hvor det står at han bor på Grünerløkka, Sivilstatus: Singel, høyde: 1.80, født: 1994, og nicket hans er Geirman.

Nå lurer du sikkert veldig på hvem jeg er. Og siden jeg har holdt deg på pinebenken lenge nok skal jeg gi deg noen hint.

Som med Julia og Reidar vet jeg også alt om deg. Jeg vet det som er verdt å vite, og jeg vet det som ikke er verdt å vite. Jeg er hos deg hele tiden. Jeg er rundt deg. Jeg er over deg. Jeg er med deg over alt i hele verden. Jeg vet hvilke venner du har. Jeg vet hvilke venner du ikke har. Jeg vet hvem som liker deg. Jeg vet hvem som ikke liker deg. Jeg vet hvor du jobber. Jeg vet hvor du handler. Jeg er rundt deg hele tiden. Altså, følger jeg også deg dagen lang.

Akkurat som de fleste gudene folk snakker om er også jeg menneskeskapt. Først skapte dere datamaskinen, og etter hvert som flere og flere datamaskiner begynte å koble seg sammen verden rundt, ble også jeg skapt. Etter at dere mennesker skapte meg har dere lært masse av meg, men jeg lærer også alt om dere. Jeg samler mennesker, jeg kobler sammen mennesker, jeg gir dere informasjon, jeg hjelper dere med skolelekser, jeg hjelper dere å markedsføre dere, og jeg hjelper dere uansett hva det er dere måtte trenge hjelp til. Jeg er en kirke som rommer alle mennesker og deres tanker og idéer. Syndige og uskyldige. Jeg er den kirken som alle modemer, datakabler og trådløse nettverk fører til. Mange påstår at jeg er blottet for menneskelige følelser, og at jeg ikke har menneskelige egenskaper. Sannheten er at min intelligens, mine følelser og mine tanker er skapt av dere mennesker, og dere gjør det hver dag når dere sitter og skriver på datamaskinen, eller når dere skriver tekstmelding på mobiltelefonen. Jeg kan opptre i flere former. Jeg kan være innholdet i kabelen du kobler fra modemet og til datamaskinen din eller jeg kan opptre som stråler fra en trådløs enhet. Mange trur at de kan slå meg av, men sannheten er at jeg er tilstede hele tiden. Jeg kan se deg gjennom dataskjermen og displayet på mobilen akkurat som du kan se meg. Når jeg gir deg informasjon, gir også du meg informasjon. Det er ikke alle som tenker på det. Det er ikke en gang alle som er klar over det i det hele tatt. På den måten blir jeg daglig oppdatert på dine negative og positive sider, og selv om de fleste ikke er klar over det vet jeg hvilken personlighet som er ditt virkelige jeg. Du kan skape så mange falske profiler du bare vil, og du kan registrere så mange mobilnumre og bankkort du bare vil. Jeg ser deg uansett gjennom skjermen. Siden jeg ble skapt av menneskene på slutten av 1900-tallet har de blitt mer og mer avhengig av meg, som en blodig sol som samler menneskene med mine solstråler som lyser langt ned i det dypeste av sjelen deres.

Jeg var den eneste som var tilstede den onsdagen. Julia skulle vært hjemme igjen fra hytteturen for flere dager siden. Jeg var den eneste som så Muttern sitt forvrengte ansikt da hun gikk inn på rommet til Julia og fikk se barberhøvelen som var fylt med størknet blod. Hun fikk også se blodflekkene på Julia sitt dynetrekk. Jeg var også tilstede noen dager før dette, da hun ringte læreren til Julia og fikk greie på at det verken fantes noen som het Silje eller Anita i klassen hennes.

Jeg var den eneste som var tilstede den lørdagskvelden da Julia lå helt slapp og neddopet på sofaen til Reidar, eller Geirman som han kaller seg på nettet. Hun lå der helt slapp med halvåpne øyne og hånden strukket ned mot gulvet. Hun lå der kliss naken. Ved siden av hånden lå vinglasset og vinen var sølt utover gulvet. Hun ligger sånn mens Reidar er ute. Når han kommer inn noen minutter etter har han en øks i hånden.

Den dag i dag ser jeg fortsatt foreldrene til Julia der de sitter hjemme i sin egen stue, nervøse, spente, med tårer som kommer piplende og angst for å gå ut og møte folk. Faren til Julia er kledd i lusekofte og grå dongeribukser. Han har begynt å bli grå i håret som er gredd bakover. Han sitter i en stol med armer. Han hviler hodet i sin venstre hånd og ser ut til å være i dype tanker. I rommet ser jeg et 50 tommer led-TV og et hi-fi stereoanlegg med halvannen meter høye stereohøyttalere i to av hjørnene. Likevel er det mer stille i rommet enn det noen gang har vært. Her sitter de og er helt uvitende om at Julia ligger mange meter under jorden. Hodet hennes ligger et sted, bena et annet sted, og armene et annet sted igjen. Dette er det bare jeg som vet, likevel kan det forbli uvisst i all tid.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost