Døren
Av Lars Andrè Karlsen, 23.12.2009
Jens hadde nylig klippet seg. Han stod i gangen og gransket speilbildet sitt, og var fornøyd med resultatet. I kveld hadde han planer, store planer. Jens hadde nemlig tatt mot til seg, og spurt en vakker ung kvinne ut på et stevnemøte. Han hadde reservert et bord på en av byens bedre restauranter, funnet frem et gammelt slips han omhyggelig hadde børstet støvet av og iført seg en skreddersydd dress han hadde arvet av sin far. Han følte seg som en herremann, og med en veltrimmet bart var han ikke så ulik en ung Clark Cable. Jens satt seg ned i en av de tre skinnstolene som stod velplassert i stuen hans, og grep rundt et velfylt glass med konjakk. Han var nervøs. Det var to og en halv time til klokken hans informerte om kveldens første akt; Jens skulle møte den unge kvinnen på sydsiden av broen som bandt byen sammen over elven. Klokken 19, presis.
Han førte glasset rolig opp til leppene, og lot den gulbrune væsken strømme nedover ganen. Han tenkte på hva hun foretok seg i dette øyeblikket. Han var en typisk ungkar, selv om leiligheten ikke hadde et trekkspill på en spiker i vindfanget. Den eneste kvinne Jens hadde sett uten en tråd, bortsett ifra i ukeblader, var søsteren hans, og det begynte å bli noen år siden.
Han var i begynnelsen av tredveårene, men følte seg mye yngre. Det var ikke stort som foregikk i livet hans, det hadde det aldri gjort. Konfirmasjonen var høydepunktet, den konklusjonen kom han frem til de få gangene han satt for seg selv og tenkte tilbake på det livet han hadde levd. Det var et grått liv; ingen farge, ingen glede. Jens Evensen kunne ha avgått med døden i dette øyeblikket, og livet utenfor den trekkfulle leiligheten hans ville danset uavbrutt videre. Livet hans var en langsom slow-fox.
Jens reiste seg opp fra skinnstolen, og stod foran speilet i gangen igjen. Han smilte. Refleksen i speilet smilte tilbake. Men, det var ikke det samme smilet som før. Noe var forandret, noe han ikke kunne sette fingeren på. Han rakte ut tungen; Speilet gjorde det samme. Jens tenkte på Speilet som en god kamerat, kanskje en bror. Ikke noe flyktig kameratskap som en svirebror, men noe hellig, noe stort; en sjelebror. Det var det ypperste og reneste av vennskap, tenkte Jens. Han kunne stå i timesvis foran Speilet og prate om alt mulig. Han likte det, følte seg komfortabel. Det stod en pinnestol i gangen, den pleide han slumre inn i om kveldene. Det var ikke så sjeldent at han våknet midt om natten sittende ute i gangen, det var blitt en vane. Han pleide å stå opp ved syvtiden om morgenen, drikke kaffe og lese avisen. Men, han hadde lest den samme avisen i tre uker nå, det var uhyre sjeldent at han gikk ut av leiligheten.
Jens kikket på armbåndsuret, og konstanterte at det var halvannen time til han skulle møte den unge kvinnen. Hva visste han om henne? Jens gikk tilbake til stuen, gled ned i skinnstolen, og lot tankene strømme; Ingunn het hun. Hun var femogtyve år, og var utenbys fra. Han visste med sikkerhet at hun opprinnelig var fra sørlandet, det hadde han hørt på dialekten hennes. Hun hadde mørkt langt hår, satt opp i en hestehale. Hun brukte briller når hun arbeidet, men hun tok de av når arbeidsdagen var over. Ingunn jobbet i tobakksforretningen Jens pleide å handle sigarettene sine i, det var slik han hadde møtt henne. Jens trodde hun var en ensom sjel, et enslig menneske i en liten hybel. Han så henne for seg sitte på et lite tekjøkken, lese eller høre på radio. Det var den første kvinnen Jens hadde følt noe for på veldig lang tid, han kunne knapt erindre sist gang han hadde sett på en kvinne med et dyrisk glans i blikket. Slik hadde han sett på Ingunn fra sørlandet. Han likte stemmen hennes, selv om den til tider var litt skarp i kanten. Han husket sist gang han var innom tobakksforetningen. Ingunn stod bak disken og smilte når han gikk over dørstokken. De småpratet litt. Jens husker Ingunn nevnte noe om en kjole hun skulle hente på renseriet, og han fortalte henne om faren som hadde arbeidet på et nå nedlagt renseri. Hun hadde lyttet oppmerksomt. Han hadde likt det, husket han.
På armbåndsuret fortalte viserne at klokken tikket mot halv syv. Han forsynte seg med et nytt glass konjakk, og ble rastløs. Han reiste seg fra skinnstolen, og tok til å vandre hvileløst omkring i leiligheten. Først ut på kjøkkenet, der han tok en sjokoladebit ifra boksen i skapet ovenfor komfyren. Dertil ut i gangen der han roet seg ned foran Speilet. Han skålte mot speilbildet sitt, og Speilet skålte tilbake. Hyggelig og høflig kar, han der, tenkte Jens. De siste dråpene av konjakken forsvant for verden bak den vannvittiges smil. Jens satte glasset fra seg på kommoden i gangen, og nikket mot Speilet. Klokken var nå blitt fem på syv. Han begynte å gjøre seg klar. Han tok på seg frakken, han satte på seg hatten og tok spaserstokken i høyre hånd. Så snudde han seg mot kjøkkenet, gikk rolig gjennom og gikk videre mot badet. Der hørte han en svak lyd, en kvinnestemme som lavt bønnfalt han å la henne være. Han åpnet døren, og gikk inn.