Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


telefonen

Av Lars Kristian Amundsen, 27.01.2004

jeg lar det ringe to, nesten tre ring før jeg legger på røret. hvorfor tar hun ikke telefonen? hvorfor svarer hun ikke? kanskje hun ser at det er jeg som ringer. kanskje hun tenker "huff, nei han vil jeg ikke prate med. jeg har bedre ting å gjøre..." jeg håper hun ikke tenker slik. jeg håper hun blir like nervøs, som jeg er nå, over at jeg ringer. håper at hun tenker, "det er lars, det er lars som ringer! hurra hurra!" mulig at hun ikke tenker "hurra hurra", men det hadde vært fint om hun tenkte det andre...

jeg finner frem telefonnummeret hennes igjen. taster +47 og så resten av nummeret. trenger jeg forresten taste +47? er det slik at hvis jeg taster +52 og så resten av nummeret så er det en stor sjanse for at jeg får prate med en person fra en by i et land langt borte og når jeg spør om å få snakke med guro så blir han tilsynelatende sur og skjeller meg ut på sitt morsmål for han kjenner ikke noen som heter guro og synes det i det hele tatt er litt drøyt at noen ringer midt på natten selv om det er lyse dagen her i norge for å spørre etter en jente med navn guro. hva er det for noe liksom... kanskje den personen da tenker...

jeg legger på røret og taster nummeret en gang til. denne gangen uten retningsnummer. stemmen renskes hvert fall tre ganger før første ring har sagt sitt. jeg kjenner en stor trang til å sette meg ned. jeg tror jeg presterer best i telefon sittende. forresten, kanskje jeg bør gå litt kult rundt i leiligheten. litt løst og ledig. pratende i telefonen. ring nummer to. nei, jeg tror at jeg rett og slett legger meg ned på gulvet med bena i 45 graders vinkel. litt løst og ledig. jeg føler at det bør være det. løst og ledig. ring nummer tre.

hva var det jeg skulle si igjen? jo det var... nei vent litt... jo... "hei, det er ..." det høres et klikk i den andre enden av røret. "hallo". jeg blir helt stum. klarer ikke si ett pipp. jeg har verken bestemt meg for om jeg bør ligge eller sitte og prate, og mine kule "lines" innøvd på forhånd forsvant med ringelydens bortgang... jeg legger på røret.

faen... faen... faen... hun tok telefonen! hun så sikkert hvem som ringte. hun så sikkert at det var meg og tok telefonen! det må være et godt tegn! det må da telle for ett eller annet... men hun sa bare "hallo". hallo. hun sa ikke litt lekent "heeeeei". eller "ah, jeg så at det var deg, så godt å høre stemmen din". neida. det var mer "hallo". hallo liksom. det kan ikke bli mer bedrøvelig enn det. hallo.

jeg legger fra meg telefonen og tar meg et glass juice. hele tiden har jeg mine øyne godt plantet på telefonen. det kan hende at hun ringer. det kan hende at hun ringer for å si "jeg beklager at jeg var litt kvass i telefonen i sted". eller kanskje en person fra en by i et land litt langt unna ringer fordi vedkommende har slått feil retningsnummer og kommer til meg og spør etter mohammed eller tariq abdull wahad eller noe i den dur. da skal jeg vennlig si at det ikke er noen ved det navnet her og høflig tilføye at det an hende at jeg får en telefon fra en jente jeg er skikkelig avstandsforelsket i og at han godt kan ringe senere hvis han vil prate mer om problemet med retningsnummer og det der... litt løst og ledig liksom...

for å være helt ærlig med meg selv, så tror jeg ikke at hun ringer. jeg tror hun har masse meningsfulle ting å fylle hverdagen med og at å tenke på meg er det siste hun gjør. telefonen borte ved sofaen begynner å irritere meg mer og mer. hvorfor må alt være så komplisert? hvorfor kan ikke telefonselskapet ha slike sentralborddamer som de hadde før og så kan man bare si til dem hva samtalen gjelder og så formidler de budskapet videre med en gang og vips så har man kommet over den forferdelige nervøse startfasen hvor ordene klumper seg i halsen og fnising ligger løst på lur, fordi sentralborddamene tok seg av den jobben. "hei, det er sentralborddamen. lars i klassen din, han som pleier å sitte langt bak i aud. C. han er veldig forelsket i deg. skal jeg sette han over?" sånn kunne det vært. sånn kunne det vært, liksom...

gående frem og tilbake, skuende på den jævla telefonen, innser jeg at klokken har gått fra halv tre til kvart over fem ustyggelig fort. herre gud, jeg må ta meg sammen. jeg anser meg selv som en fornuftig kar, men akkurat nå er jeg like fornuftig som en femåring i en døgnåpen godtebutikk. utrolig korttenkt og fokusert på bare en ting. det kunne vært godteri. men det er ikke det. det er noe helt annet. jeg vil bare snakke med guro. jeg vil høre stemmen hennes. litt løst og ledig, liksom...

med bestemte skritt. som en soldat i napoleons modige hær, marsjerer jeg mot telefonen. stuebordet forhindrer meg i å gå rett frem. jeg må liksom rundt bordet for å nå telefonen. men, det er fortsatt med bestemte skritt jeg nærmer meg. blikket hardt festet på telefonen. jeg tar en kjapp avgjørelse om å forbli sittende under den forhåpentligvis kommende samtalen, som forhåpentligvis kommer til å bli den beste samtalen "ever". røret virker som om det veier 17,5 kilo i det jeg løfter det opp mot øret. Skal vi se... 9... 2... 2... 5... jeg taster telefonnummeret. venter på svar. det ringer. det er hvert fall et godt tegn. det ringer både to og tre ganger. historisk sett ville jeg nå ha lagt på og forbandet meg over min egen tilkortkommenhet. utrolig nok lar jeg det ringe.

"hallo, det er guro..." lyder det så søtt i den andre enden.

"hei guro... det er lars som ringer..."

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost