Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
En god jul?
Av Mari Elisabeth Vinorum, 01.01.2010
Jeg har stresset med å få gaven din i orden i tide. Jeg er usikker på om jeg rekker å gi deg den i tide også; men jeg rekker det; med nød og neppe og alt annet som hører til, får jeg overlevert den svarte posen. Med navnelapp rundt håndtakene og pent innpakkede gaver inni. Jeg har vært i tre forskjellige butikker bare for å ordne med riktig innpakning; lyseblått papir med blide, tjukke nisser i mørkerøde drakter, og snøkrystaller pryder glanset papir. Båndene og navnelappene er en historie for seg selv; hvit tyll og rød silke, og firkantete, store lapper med snømenn på, riflete i kanten. Herregud. For et styr. På lappen står; jeg elsker deg; selvsagt skrevet med sølvtusj som ble kjøpt inn i samme butikk som båndene. Eller var det i merkelappbutikken at jeg fant den? Nå skyver jeg på den svarte posen med venstre stortå. Mot deg. Jeg er nyopperert i ryggen og orker ikke å løfte opp posen med det tunge innholdet i, opp i fanget ditt. Det var jo ikke en del av min plan at jeg skulle bli akuttinnlagt på sykehus med prolaps i ryggen. Men nå sitter jeg på sengekanten og dingler med beina. Og du sitter ved siden av. Og du takker; smiler og kysser meg; før du overleverer din gave til meg. – Det skulle kanskje vært et annet bånd på den, sier du. Litt mer forseggjort. Jeg blåser det ømt vekk og takker deg for gaven, og for at du husket den i år.
Jeg gråter og er fortvila over at jeg må være på sykehus i julestria. Du sier at jeg skal nyte det; og overlate kontrollen og alt maset til de andre rundt meg. Jeg klarer ikke det; og blir bare mer og mer stressa ettersom timene snegler seg av sted inne på avdelingen. Jeg venter på at ryggen min skal bli god nok. God nok til å komme på perm til jul. Og så spiser jeg smultringer med merkelig, ferdigkjøpt konsistens og drikker sur kaffe til; og den siste dagen du er på besøk hos meg, den med gavene, bryter jeg sammen i krampegråt som går over i sipping som ikke lar seg stoppe, lener meg inntil deg, holder deg fast, snufser, snyter meg på ermet i den fineste ytterjakka di og jamrer og klager og sutrer over at du skal reise. Og feire jul uten meg. Og ikke bli her hjemme og feire sammen med meg. Og jeg smiler opp mot deg med snørr dinglende på overleppa; mens jeg rister på gaven fra deg og lurer på hva som er inni, og gleder meg som en liten unge til å åpne den.
Det lukter edelgran. Julebordet er dekket; uten meg; men det gjør ikke så mye for det er fyr på peisen og sølvguttene synger julen inn og jeg har ikke skrelt mandelpotetene før jeg kokte dem, men det gjør ikke noe for i kveld skal man være glad og lykkelig over at man i det hele tatt får spise seg mett, og jeg føler meg overbærende og tolerant og fordomsfri av egne tanker, og alt er faktisk godt i det jeg løfter rødvinsglasset med rødbrus oppi og skåler for en god jul og velkommen alle sammen. Og så kommer nissen og så går nissen og så kaster ungene seg under treet og over resten av pakkehaugen, og så synker jeg ned i sofaen og gleder meg. Gleder meg til å åpne gaven fra deg. Du som elsker meg og jeg elsker deg og nå er du langt unna, og det er litt dumt, men det gjør ikke noe allikevel for i kveld er jeg overbærende og jeg skal dessuten ringe deg etterpå å takke for gaven som helt sikkert er noe fantastisk gjennomtenkt og omtenksomt og passe dyrt, og da skal jeg høre den sexy stemmen din si at du savner meg og vil ha meg og egentlig gleder du deg til å komme hjem til meg, for det er i grunnen ganske kjedelig der oppe i midten av Norge og bondelandet med foreldre og en gammel tante, og faktisk skjønner du ingen ting av hva du tenkte på da du bare bestemte deg for å dra dit helt alene uten meg i fjorten dager, uten å si noe om det til meg før du hadde bestemt deg, og det skal du forresten aldri gjøre igjen.
Og så – så har turen kommet til meg. Meg og gaven fra deg. Jeg sitrer, gleder meg, smiler, når jeg tar i papiret blir hendene varme, og jeg vet ikke om jeg skal bruke lang tid, veldig lang tid, på å åpne gaven eller om jeg bare skal rive av papiret i en eneste flerrende bevegelse. Jeg rister på gaven, og velger den saktegående åpningsseremonien. Rister og hører på lyden underveis. En pappeske møter meg. En pappeske! Den første, forræderiske tanken streifer meg. Forsøker han å lure meg? Lure meg til å tro at noe lite er eller var noe stort? Jeg åpner pappesken. Trekker ut klaffen som holder lokk og vegger i den brune esken sammen, registrerer at det er gammel emballasje, før den er helt åpen og hånden min desperat begynner å rote rundt nedi den lille esken. Sammenkrøllet, avrevet gavepapir møter fingrene mine. Før de treffer noe annet; noe lite, kaldt og hardt, med ubestemmelig fasong, helt til jeg bestemmer meg for å trekke hånden opp av esken og se på innholdet. Det er en neglelakk. Jeg titter halvhjertet ned i esken igjen for å forsikre meg om at jeg ikke har oversett noe, før instinktet mitt overtar og forteller meg at det har jeg faktisk ikke gjort. Jeg blir sittende å gape etter luft, mens jeg forsøker å holde tanken på hva jeg skal tro nå. Jeg bestemmer meg for å ikke ringe allikevel. Jeg ser på den. Tenker at du aldri har sett meg med rosa neglelakk, og at du aldri kommer til å få nyte det synet heller, før jeg krasjlander i spørsmålet om hva du egentlig legger i forholdet vårt. Jeg setter vekk neglelakken og går stille over til å åpne noen av de andre gavene, men bestemmer meg for at det i nærmeste framtid er teatime med en av mine beste venninner.
Vi sitter halvannen meter over min sofa og kakler og stirrer vantro på hverandre, ler og fniser og gapskratter, er dødsens alvorlige og barnslige og naive samtidig. Vi summerer scenarioer og alternativer, revurderer og konkluderer før vi holder på å pisse på oss av innestengt latter over klønete mannfolk på handletur alene. Jeg elsker ham. Og han elsker meg og er langt unna og savner meg og angrer på juleopplegg med tanter og foreldre, derfor er jeg overbærende. Og jeg må holde hånden over telefonrøret, og holde tilbake innestengt latter, når jeg hører at gaven fra ham er kjøpt på Smart Club. Strategien er å kjøpe hans bursdagsgave på Smart Club. Og å fortsette å elske ham i gode og klønete dager.