Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
Zalo
Av Mari Elisabeth Vinorum, 22.10.2009
Jeg ser på flaska. Gnir et par dråper inn i håndflatene. Gjør det sakte. Seige, irrgrønne dråper. Mormordråper, dråper med syrlig, frisk lukt. Pirrende i neseborene. Beroligende på en ujevn, rask pust. Jeg skal klare dette. Jeg ser på oppvaskkummen, blankt, kaldt stål. Skinnende under behandling av grønne, hvite, lilla, rosa, oransje dråper. Oppvaskhanskekledd hånd fører børsten. Jordan, selvfølgelig Jordan, ikke noe annet duger. Bølgete, svak turkis Jordan, med hvit, struttete bust. Jeg liker den. Akkurat som jeg liker mormors suppeboller, Zalo, Cathrine Holm og Bonderose. Blank utslagsvask og lyse, avskallede plastikkpasteller på rekke og rad i kjøkkenskapene med skyvedør. Jeg liker det. Jeg liker lukten av tørr ved og svart Jotunovn fra gulv til tak også.
Og nå; nå, under iskald, våt, novembersnø, to bursdager, snart jul, sirupssnipper og eksamenstid, nå er ikke mormor her mer. Jeg husker den gangen for kanskje åtte år siden, da det gule huset med hvite karmer ble malt. Det hadde blitt malt før. I en gul, vaniljesausgod farge. Så ble det malt igjen, i solgult. Det var helt feil. Det var ingenting vi kunne gjøre med det; huset ble solgult og mormor ble lei seg. Men nå; nå skal jeg male det vaniljesausgodt og gult igjen. Riktig gult. Til sommeren. Da har jeg overtatt huset og flyttet inn med mann og barn og avlagt avgangseksamen. Men nå er det guffen, våt november, og jeg står på kirkegården med to langstilka røde roser, blåser frostrøyk og føler meg dum. Jeg liker ikke dette. Jeg var ferdig med å ha det vondt nå. Og den lille, uferdige og perfekte astronauten jeg gjemmer under ullkåpa har ikke godt av det. Jeg har ønsket meg deg så lenge. Du skal ha det bra. Jeg skal ha det bra nå. Nå. Med to langstilka, røde roser og vått savn av vaniljesaus.
Jeg trodde ikke det var flere sånne igjen til meg. Det var en tilfeldighet. Og vips! Så var du der. Det var ikke noe klikk eller pang-pang eller jeg-bare-visste-det-med-en-gang-følelse. Det var en stille, varm kribling. Og det kribler ennå. Det kribler når jeg ser ringen på hånda di, når jeg hører den kleine dialekten din, når øynene og smilet ditt er alt jeg tenker på gjennom en kjip, varm, stillestående sykt-barn-dag. Og nå, nå blir alt snart bra med små astronauter, Zalo og vaniljesausgod maling i sommervarmen. Det blir det. Bare jeg blir ferdig med å vente på telefonsamtalen og den kleine dialekten som forteller meg at du tør allikevel.