Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Andre siden av fjellene

Av Marius Ystad, 12.02.2012

Jeg liker å tenke hva som kunne skjedd. Hva om jeg faktisk hadde tatt sjansen på det jeg egentlig hadde lyst til? Eller hadde dratt på en annen konsert den dagen? Det nytter forsåvidt ikke å tenke sånn, jeg vet jo at jeg ikke kan gjøre om på det som har skjedd. Igrunnen er det greit, jeg lever et ganske ålreit liv og er stort sett fornøyd med de valgene jeg tar.

Marlen titter på meg. Jenta som solgte hjemgården sin og flyttet til byen for å bo med mannen hun elsket. Han som siden sviktet henne og etterlot henne i en liten leilighet i en kald og grå by.

Det er trivelig å få besøk av henne, spise middag sammen. Man er ikke alltid så lysten på å spise skikkelig mat alene, evig ungkar.

«Av og til ønsker jeg meg tilbake til vestlandet», sier Marlen.

Jeg nikker og gjør henne oppmerksom på at hun egentlig lengter tilbake ganske ofte.

Fjellene, fossen bak gården, kuer, sånne ting som vi «byfisene» ikke aner noe om, savner hun.

Innimellom, når jeg ikke tenker på hvordan ting kunne vært, funderer jeg ofte på hva som er på andre siden av fjellene. Der hun kommer fra. Selvfølgelig har jeg sett postkort, men ikke en gang Oslo er sånn som postkortene man får kjøpt i kiosken ved Frognerparken. Bildene er vakre, nesten kunstige og uten japanere med dyre kameraer.

Jeg peker på postkortet som henger på oppslagstavla over det grønne respatex-bordet maten står på.

«Er det like flott i virkeligheten», spør jeg henne.

Marlen legger hodet på skakke og smiler. «Det er vakrere, lufta er helt gjennomsiktig. Verden er alltid ren og nyvaska på vestlandet.»

Hun skjenker opp en kopp kaffe til meg. Det ser ut som hun manner seg opp til å spørre meg om noe.

«Du, jeg har tenkt på noe en stund», sier Marlen. Øynene hennes møter mine. «Har du lyst til å flytte sammen med meg?»

Hjertet mitt hopper over et slag, totalt uforberedt. Til vestlandet, fortsetter hun. Blandede følelser skyller over meg, det er ikke ett spørsmål jeg er istand til å svare på nå. Blikket flakker.

«Tenk på det», sier hun og er fullt klar over at det ikke er noe man svarer på på stående fot.

Ikke snakk om at det nytter å sove nå, for mange tanker uten rød tråd. Vestlandet? Marlen og meg? Ikke det at jeg hadde tenkt å bli boene her i tigerstaden og jeg har jo forestilt meg hvordan livet mitt ville vært om jeg delte det med Marlen.

Det er bare det at det er et stort steg, det er lett å snuble. Ett steg for en voksen mann, jeg føler meg ikke gammel. Enda.

Vi sitter i hagen og holde rundt hverandre, venter på at eplene på epletreet skal skifte farge til kjærlighetens farge. Fossebrusen gjør øyelokkene mine tunge. Jeg sovner med den myke huden hennes inntil min. Vi er begge lykkelige her. Siste jeg kjenner før jeg glir inn i drømmenes verden er hånden hennes som leker med håret mitt.

De tunge øyelokkene åpner seg i en smal glugge. Setter meg opp i den blå sofaen som overhodet ikke matcher veggene i den lille, grå Oslo-leiligheten. Ute haster folk forbi i sko som er beregnet på noe helt annet underlag enn brun sørpe. Marlen kommer snart på middagsbesøk.

Hun skjenker opp en kopp kaffe til meg. Det ser ut som hun manner seg opp til å spørre meg om noe. Øynene hennes møter mine. «Du, jeg... Nei, forresten bare glem det.» Marlen titter vekk igjen og sukker. «Skal du ha melk i kaffen», spør jeg.

Postkortet Marlen sendte meg i sommer sitter enslig spikret til oppslagstavla.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost