Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Det røde glimtet

Av Marte Kornstad, 08.02.2010

Laban hadde plagdes i mange dager. Han hadde ligget og sett på henne igjennom glasset som skilte de to konserveringslagrene. Følelsen han hadde inni seg var fantastisk og samtidig ubeskrivelig. Den boblet i kroppen hans hver gang han så på henne. Utstrakt lå hun der, kun iført Evas drakt med sine fantastiske former. De to brystene hennes som struttet ut helt perfekt og den praktfulle og helt utrolig nydelige fargen hennes. En glans bare hennes røde farge ga fra seg.

I sin fullkommenhet var hun skapt av frukt og sukker. Hun hadde en perfekt størrelse på hodet, armer i passende lengde og to ben så praktfulle som de kunne bli. Så klart ville ikke en så fullkommen og perfekt seigdame som henne ha han, en grønn seigmann som Laban, med et altfor stort hode og en altfor sammenskrumpet overkropp. Men i Labans drømmer var hun bare hans. Hun omfavnet ham, hver eneste natt. Bare tanken på det røde gjenskinnet fra huden hennes gjorde at Laban rødmet. Han ble rød i kinnene, men det syntes bare så vidt på den grusomt grønne huden hans. Laban beundret henne, som hadde en fantastisk rørende rød farge hele tiden. En rød farge som fikk han til å smile.

Men, smilet hans hadde forsvunnet nå. Masser av lys ble slått på og en kjempe kom trengende inn. Bare skrittene hans ga det seige folket en følelse av en mellomting av et jordskjelv og en tornado. Laban visste godt hva dette betydde. Han og hans røde drøm skulle bli atskilt, for livet. Kjempen fomlet seg bort til seigdamenes konserveringslager og Laban kunne se hvordan de hjelpeløse kvinnene gråt, da de ble presset ned i kartonger. Var dette slutten? Slutten på alle drømmene hans?

Kjempen tok den praktfulle seigdamen opp. Han må ha vært sulten, for han tok en bit av henne og nå var bare ett av de perfekte benene gjenværende. Hun ble kastet tilbake i lageret igjen, som om hun hadde gått ut på dato. Hun suste i full fart mot bakken og landet med et dunk oppå noe. Noe grønt med en litt for sammenpakket overkropp. Noe som så på henne med beundrende øyne, øyne som var plassert på et litt for stort hode. Noe som hun syntes var vakkert. Den roserøde skikkelsen ble betatt med det samme. "Hvem er du?" skvatt det ut av henne med den siste pusten hun hadde igjen i lungene. "Laban, seigmann", svarte han med den kjekkeste, mest beherskede stemmen hun noen gang hadde hørt.

Den rødglødende seigdamen ble betatt av den modige seigmannen. "Jeg elsker deg", kom det ut av henne og Laban skvatt til. "Men, en så perfekt og velstående seigmann som deg, er vel ikke engang interessert i en dame som meg, som mangler et ben av sukker og frukt", fortsatte hun med det samme. Men Laban tenkte seg godt om og sa at om hun manglet et ben, betydde ikke det noe, for hun hadde fortsatt den røde, helt fantastisk, fascinerende fargen over hele seg.

De to fargerike, seige elskerne flyttet inn i en pose med sukker, bare noen dager senere. Det var der de sammen skapte den sure skrikerungen deres, som fikk den særegne fargen, brun. Den sukkersøte familien bodde på Nidars konserveringslager resten av deres søte liv, og ikke et eneste år trengte de å pynte til jul ...

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost