Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Metafysikkens forkjempere

Av Michael Andersen, 26.12.2001

'Metafysikken Forkjempere' var bygdas selvutnevnte barskeste bøllegjeng. General Asgeir, overhode, samt gruppens intellektuelle sentrum, visste riktignok ikke hva 'metafysikk' betydde. Men det gjorde heller ikke noen andre i omgangskretsen hans, så det holdt mål. Han ble tildelt sitt lederverv av naturen selv, som gav ham sitt unike lederemblem; hans bevis for modenhet og karakterstyrke. Hver gang noen nevnte den store røde kvisen på nesen hans, foreleste han høytidelig om 'naturlig utvelgelse' og 'den sterkestes rett'.

Nestkommanderende i trioen var major Kine, gruppens femme fatale. Opprinnelig juveltyv fra Asker, men gav opp karrieren da hun ble tvangsflyttet til bygda av umedgjørlige foreldre. Gruppens øvrige medlemmer var selvsagt litt forelsket i henne, men det var underforstått at romantiske relasjoner medlemmene i mellom ville bli uglesett. Dessuten kunne hun ikke ha kjæreste, da det ville undertrykke det som gjorde henne til en 'femme fatale' (foruten hennes patenterte kobra-spark). Noe Kine kalte for sin 'feministiske integritet', og noen ganger 'sex appeal'.

Den siste, og også lavest rangerte, var korporal Oddvar. En gutt som hadde blitt så godt tatt vare på av moren, at han knapt hadde fått et eneste skrubbsår gjennom hele livet. Sterke briller, svake overarmer. Den eneste Forkjemperen som ikke kunne beordre noen om noe, men tok i mot flere ordre enn menig Ola Nordmann i førstegangstjeneste. Å være en lusen korporal i 'Metafysikkens Forkjempere' gjorde ham egentlig lite; medlemskapet beskyttet gutten fra harde snøballer og ondskapsfull luestjeling.

Banden var forholdsvis høyt respektert blant meddelevene på bygdas barneskole, men de hadde et stort, stygt problem. Problemet, som het Cato, stod denne morgenen og holdt korp. Oddvar opp ned etter anklene. Beistet ristet lunch-pengene ut av gutten, og slapp ham deretter med fjeset først ned i bakken.

Cato var ikke som andre. Han var for det første mye større; mange mistenkte veksthormoner i tåteflasken da han var liten krabat (andre mistenkte at han aldri hadde vært en). For det andre var han ond; mange mistenkte at han druknet små dyr etter skoletid (andre mistenkte at han torturerte dem med strekk-benk først). Og sist, men ikke minst, var han stokk dum; mange mistenkte at han ikke kunne skrive skikkelig (andre mistenkte at han ikke kunne skrive navnet sitt skikkelig). Kombinasjonen av disse tre egenskapene var opphavet til uhyret som terroriserte elever og lærere ved barneskolen.

Lærerne var selvfølgelig vitner til grusomhetene, men de forsøkte ikke å redde de stakkars elevene lenger. Det var en gang en modig mann, adjunkt Iversen, som forsøkte dette. Han grep inn da Cato prøvde å levende begrave en yngre gutt i snøen. Djerve Iversen fikk reddet gutten, men det kostet ham dyrt. Da den unge læreren neste morgen skulle starte sin røde Audi, kom det først bare noen skumle lyder, og deretter et smell. Ved inspeksjon av bilen fant han ut at noe hadde blokkert eksosrøret. Assorterte kroppsdeler av katten hans, Mons, som aldri hadde kommet hjem kvelden før. Adjunkt Iversen flyttet til Canada.

Udyr som Cato dreper gjerne smådyr, og ville gjerne drept mennesker også, hadde det ikke vært for mulig straffeforfølgelse. Men han moret seg i blant med å komme så nær grensen som mulig (gutten i snøhaugen var halvblå da de omsider fikk gravd ham opp igjen). Så det var ikke uten grunn at han ble utnevnt som samfunnsfiende nummer en av 'Metafysikkens Forkjempere'. Han måtte stoppes, koste hva det koste ville (et utsagn som bekymret korporal Oddvar mest). I et ekstraordinært møte for gruppen ble saken omhyggelig diskutert. En overmodig major virket temmelig sikker på at et velplassert kobra-spark ville gjøre jobben, men hennes forslag ble fort nedstemt av generalens veto-rett. For risikabelt, mente han, og offiserer skal helst ikke gjøre kroppsarbeidet. Det var 'den utførende delen av enheten' sin oppgave (korporal Oddvar så ned på skoene sine, de var blanke). Etter videre prøving og feiling kom forsamlingen til slutt frem til en genial plan. Det var generalens gode idé, og majoren roste ham for hans klarsyn. Korporalen, derimot, var blitt hvit som et stykke tavlekritt.

Tankegangen var enkel. Cato var en tyrann; han trodde han var allmektig, og oppførte seg derfor slik han gjorde. Alt som måtte gjøres var å sprekke en boble. Motbevise hans allmakt, og se ham falle fra tronen. Et langt fall ville det bli. En enkel måte å motbevise en hypotese på er å rett og slett koke opp et moteksempel. I følge gen. Asgeirs geniale plan skulle moteksempelet i dette tilfellet være å kidnappe monsteret, for deretter å holde det som gissel i en kort periode (til ca. middagstid). Cato ville da for første gang oppleve avmakt, og falle sammen som et korthus. En enkel plan.

Utførelsen av planen var en smule mer komplisert, dog fortsatt genial. Det hele skulle foregå på følgende måte: Først distraherer majoren målet med sin 'feministiske integritet' og/eller 'sex appeal'. Deretter fører korporalen en søppelsekk (med luftehull, av sikkerhetsmessige årsaker) over hodet på målet. Generalen griper umiddelbart rundt beina til målet, og korporalen dytter så målet overende. Det er videre korporalens ansvar å holde målet under kontroll, mens de øvrige medlemmene binder det med et hoppetau. Til slutt gjenstår bare å frakte målet til et skur, ved hjelp av en trillebår, og så vente til middagstid. Det hele virket temmelig vanntett for offiserene. Den unge korporalen tenkte mest på hvordan han alltid hadde pleid å kalle de som bryter med krokodiller på Discovery for 'noen jævla gærninger'.

Dagen var kommet, og utstyret var klart. Det var like etter skoleslutt, og Forkjemperne hadde peilet seg inn på målet. Beistet hadde funnet seg tykk liten tass som han forsøkte å rulle til en snøball. Spesialstyrken fant sine posisjoner i operasjonsområdet, og generalen gav tommel-opp-signalet. En sukkersøt major, sminket for anledningen, ropte navnet til demonen. Han sluttet snøballrullingen, og satte øynene i henne. Uberørt av det dødelige blikket, fortalte maj. Kine at hun syntes Cato var fryktelig søt, skikkelig kjekk og mandig, og at han sikkert kunne få kysse henne på kinnet. Før noen rakk å se den iskalde psykopaten smelte, hadde han fått en søppelsekk over hodet, og en tapper liten korporal i ryggen. Oddvar kjempet som krokodillebryterne på Discovery Channel, som Tor mot mittgardsormen. Han fikk alle de blåmerkene og skrubbsårene han hadde blitt spart for i sin barndom, men den standhaftige soldaten utførte sine ordre med glans. Før beistet fikk summet seg var det pakket godt inn, bundet og plassert på en rullende trillebår.

Inne i skuret ble krigsfangen bundet ytterligere, men ledelsen fant ut at det var tryggest å la ham forbli liggende i trillebåren. Siden det var hele tre timer til middagstid, og de ikke hadde med seg kortstokk, bestemte generalen at fangen skulle avmaskeres. Korporal Oddvar laget forsiktig et hull i søppelsekken, uten å komme for nær de glefsende kjevene. Fangen skrek i blindt raseri, og av frykt for å bli oppdaget av vaktmesteren, beordret generalen majoren til å utøve sin 'sex appeal' for å få slutt på bråket. Hun sa bare et ord, og det var 'hysj'. Som ved et trylleslag tiet fangen, og han senket til og med det fæle hodet sitt. De øvrige medlemmene innså forundrede at hun måtte ha brukt sin 'sex appeal', men de kunne ikke helt sette fingeren på når og hvordan det hadde foregått.

I vitenskapens ånd bestemte Forkjemperne å forsette forsøkene på å kommunisere med straffangen. Det hele ble ledet av major Kine, da resten av laget kun fikk brøl og glefs som svar på sine avhørs-forsøk. På ordre fra øverste hold, spurte majoren om hvorfor gutten i trillebåren var slikt et monster. Han trakk på skuldrene (så godt som generalens mesterlige hoppetau-bondage tillot), og fortalte at han ikke visste hvorfor.

General Asgeir bestemte seg å gå dypere til verks, og instruerte en oppslukt major om å be Cato fortelle om sin mor. Han sa han ikke hadde noen mor. Ingen far heller, viste det seg. Cato hadde bodd på barnehjem mesteparten av livet sitt han.

Så ble det middagstid, og Asgeir ba Kine om å foreta frigjøringen av Cato, mens han og Oddvar ventet utenfor skuret (klare til å gripe inn dersom de skulle høre mistenkelige lyder!) Dette var begrunnet med at sjansen for aggresjon virket som å være minst når kun hun var tilstede. Det hele gikk overraskende pent for seg, og ingen ble skadet. Så gikk alle hjem og spiste middag, bortsett fra Cato, som gikk til barnehjemmet og spiste middag.

Som geniale Asgeir hadde planlagt, sluttet Cato å torturere meddelevene sine (og sannsynligvis også andre smådyr). Det har også svirret rykter om at Kine har latt Cato kysse henne på kinnet, men de forblir uten offisiell konfirmasjon, for Kine vil ikke si noe som helst.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost