Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
Alene
Av Natalie Nørve, 11.03.2009
Jeg så ut av vinduet på bussen. Jeg så landskapet som jeg kjente så godt forsvinne, og tenkte at dette antakelig var den siste gangen jeg så alt dette. Jeg prøvde å ikke gråte da jeg så venninnene mine gå opp bakken, de lo og tullet, akkurat som før, når jeg var sammen med dem. Jeg lurte på om de kom til å savne meg like mye som jeg kom til å savne dem. Plutselig var det en stor klump i halsen som presset på, men jeg kunne ikke begynne å gråte nå. Alle som satt rundt meg måtte jo tro at jeg var en sutrete drittunge hvis jeg begynte å grine nå. Etter to timer var bussen nesten tom, og jeg tenkte på alt jeg hadde mistet: Rommet mitt, sparepengene, fotoalbumene, TV, alle tegningene jeg hadde tegnet siden jeg hadde klart å plassere blyanten på papiret, dagbøkene... ja, alt som var i huset, alle minnene. Og jeg hadde mistet familien min. Mamma, pappa og lillesøsteren min, alle var borte nå, og alt på grunn av brannen!
Jeg hadde ikke grått, selv om jeg egentlig burde ha gjort det. Jeg hadde prøvd, jeg følte at jeg sviktet familien min ved å ikke gråte. Jeg hadde elsket alle av dem så høyt og tapet rev meg opp innvendig, men jeg klarte bare ikke å gråte. Selv i begravelsen hadde jeg sittet som en stein og bare sett på kistene. Og nå, denne ene gangen jeg kunne ha grått, holdt jeg igjen. Men det hadde vel vært galt å sippe nå, det ville jo ha vært for at jeg visste at vennene mine hadde det like bra uten meg, og ikke for at jeg hadde mistet alt jeg eide, alt jeg var glad i.
Vel, nesten alt, sa jeg til meg selv, og prøvde å bli litt positiv. Jeg hadde klart å berge mobilen, et lite speil med sølvkant som hadde vært i familien min i mange generasjoner og katten min, Isak. Isak satt i buret sitt ved siden av meg. Jeg løftet opp buret og Isak lå helt innerst i buret, klamret mot veggen og så vettskremt ut. Jeg åpnet døra og stakk hånden inn til han og strøk han på haken, slik som han likte det.
– Slapp av, lille vennen min, hvisket jeg til han. – Det går bra, alt kommer til å bli bra igjen. Jeg sa det med en fast stemme for at det skulle høres mer overbevisende ut, men jeg hadde på følelsen at det egentlig ikke var katten min jeg prøvde å overbevise, kanskje det bare var meg selv. For jeg visste ingenting om hvordan det ville bli nå som jeg flyttet til en ny plass, hvordan jeg skulle klare å få nye venner når jeg allikevel følte at jeg var helt alene når jeg var i et rom der med hundre andre mennesker. Jeg var nødt til å skaffe meg et helt nytt liv, alene.
Det var utrolig hvor fort livet mitt hadde forandret seg. Jeg gikk fra å være en normal, kanskje litt bortskjemt jente, til en foreldreløs jente som var på vei bort til en tante og en onkel som jeg overhode ikke kjente, og jeg hadde ikke visst at de eksisterte for et par dager siden.
Etter å ha sittet i tre timer i bussen, sovnet jeg.
Jeg gikk av bussen, det var kaldt ute. Det var kun én eneste gatelykt der ute som virket, ellers lå alt mørkt og stille. Jeg hadde bare på meg en tynn genser, jakken min lå i den eneste kofferten jeg hadde med. Jeg kjente det så godt da årets første snø traff ansiktet mitt. Snøen var kald, men jeg kjente det nesten som et kjærtegn, nesten som om noen strøk meg i over kinnet. Jeg følte meg så liten, som en liten unge, jeg hadde ingen igjen her i verden som egentlig brydde seg om meg og elsket meg, og snøen, det kjentes nesten som om den passet på meg der jeg sto og ventet på at noen skulle komme og hente meg. Endelig kom det en bil. Det var en rød Audi, den stoppet nesten uten en lyd ved siden av meg og vinduet rullet opp.
– Sandra Jelle? Det var en mann som kjørte bilen, og før jeg rakk å svare fortsatte han. – Jeg er Øystein Hjalmar, jeg er butleren til din tante og onkel. Han kom ut av bilen og over på andre siden der jeg sto, og åpnet bakdøren for meg. Jeg satte meg inn med Isak ved siden av meg.
– Din tante og onkel gleder seg virkelig til å treffe deg, fortalte Øystein meg, jeg bare smilte så vidt til svar. – Når du kommer hjem må du gå rett opp på rommet ditt, jeg skal vise deg hvor det er, og så henger det en kjole der, sko, et par øredobber og en hårspenne som din tante har valgt ut til deg til middagen. Han smilte vennlig til meg gjennom speilet.
Det knøt seg inni meg da jeg hørte at han sa «når du kommer hjem». Mitt hjem kunne jeg ikke dra til, mitt hjem var brent ned!
Oppe på rommet var alt som Øystein hadde sagt skulle være der. Det lå pent stablet på en pinnestol i et hjørne av rommet. Rommet var ganske lite, det var en seng der, som forresten var perfekt oppredd, et nattbord og et stort skap med skyvedører. Utenpå skyvedørene var det store speil. Jeg kledde på meg kjolen. Den var rød og passet meg perfekt, og skoene var røde og med lave heler. Jeg tok på meg øredobbene og hårpynten, som hadde glassklare perler. Øredobbene og hårpynten føltes utrolig tunge, akkurat som tanken på å skifte familie og være tante og onkels perfekte jente i dette store huset. Jeg tok frem det lille speilet mitt og så på meg selv. Det blonde håret, de grønne øynene, den lille oppstoppernesa og den lyserøde munnen. Isak strøk seg mot foten min og malte. Jeg smilte ned mot han. Han hadde jeg i hvert fall, uansett hva. Butleren Øystein kom og hentet meg, og jeg fulgte etter han ned trappen og inn i spisestuen der tante og onkel satt og ventet på meg. Onkel kom bort og klemte meg lett, han smilte bredt, men så litt brydd ut, som om han ikke visste hva han skulle si. Og etterpå klemte tanten min meg, hun smilte mildt til meg, og jeg skjønte at hun forstod.
– Slapp av, lille vennen min, hvisket hun. – Det går bra, alt kommer til å bli bra igjen!
Det var akkurat de ordene jeg trengte å høre. Nå, endelig, brast jeg i gråt.