Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
Dominique
Av Natalie Nørve, 15.06.2010
Jeg kan huske hvordan Tony så på meg første gang vi møttes. De smaragdgrønne øynene hans skar seg inn i mine på en måte som jeg aldri hadde kjent før. Det var ekstremt ubehagelig, samtidig som det ga meg en helt fantastisk følelse. Han var som en fugl. Som føniksen; blomstrende nydelig, som om ingenting annet enn varme, røde, kraftfulle flammer kunne ha skapt han. Og en eneste tåre fra han, som viste at han brydde seg om meg, kunne hele mine verste sår.
Jeg har jobbet for Monsieur Clavièr i elleve lange år. Jeg er kafèvertinne på en av de få kafèene vi har i denne lille, mørke byen vår, som Monsieur Clavièr styrer som han vil. Kafèvertinne. Det er i alle fall det de fleste kjenner meg som. Veldig få vet at jeg har et nærmere vennskap med Monsieur Clavièr enn andre. Og det er heller ikke nødvendig at andre vet det, det er ikke sikkert alle vil se med blide øyne på meg etter det. Livet her ute i havgapet er vanskelig nok, hvorfor gjøre det vanskeligere?
Monsieur Clavièr stoler på meg, og jeg har på en måte lært meg å stole på han også. Jeg vet at jeg er en av de mange som har ligget i hans seng en mørk natt, men jeg er også en av de få som han gir spesielle oppgaver til, som han stoler på. Men jeg hadde aldri hatt livsviktige oppgaver før. Nå hadde jeg fått det. Tony Fusciante. Føniksen, som hadde gjenoppstått fra asken hver gang jeg trodde at det var slutt for han. Da han kom for tre år siden fikk jeg ansvar for han; jeg måtte passe på han. Helst litt på avstand. Uten at han fikk vite det. I løpet av tiden har oppgaven bare blitt vanskeligere og vanskeligere, etter hvert som vi har lært hverandre å kjenne.
Jeg kan huske første gang han sa det. De magiske ordene. Hvordan det hadde fått meg til å føle meg; så lykkelig, men samtidig mer ulykkelig enn jeg noen gang hadde vært. Jeg kunne kjenne hvordan de tre ordene «jeg elsker deg» enda pumpet gjennom blodet mitt hver gang jeg tenkte på det. Jeg husker hvordan det var som om jeg kunne kjenne hvert hjerteslag, tusen ganger hardere, tusen ganger fortere enn det burde. Hvordan ordene lamslo meg, tok pusten min. De grønne øynene hans hadde skint, enda mer enn til vanlig. Det kan ha vært tårene som lå og lurte i kantene som fikk det til å se sånn ut. Eller kanskje det bare var omsorgen og kjærligheten som fikk dem til å skinne på den måten. Jeg følte meg utrolig fæl, visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg visste at Monsieur Clavièr ikke ville tillate slike følelser. Han var en mann med stenhjerte – det fantes ingen nåde. Han måtte ikke få vite noe om følelsene Tony hadde for meg, eller de følelsene jeg hadde for Tony. Ingen måtte få vite det. Så jeg sa ingenting – ikke til Tony, Monsieur Clavièr, eller noen av venninnene mine. Hver gang Tony hadde vært alene sammen med meg sa han de tre ordene som alltid fikk hjertet mitt til å dunke lynraskt. Hver gang snudde jeg meg bort, så ikke ansiktet mitt skulle røpe noe.
Jeg står på det lille rommet mitt, alene. Alene med følelsene, med sorgen. Tenker tilbake på kvelden før. Jeg skulle passe på han, han var mitt ansvar! Allikevel klarte jeg ikke å stoppe han. Vi hadde begge drukket, og uten å nesten tenke over det gikk vi ned den smale trappen som førte til Marcellos kjeller. Der var det stappfullt av folk. Av menn. Mange satt og så på den russiske ballerinaen Oksana som danset vilt oppe på sitt lille bord, men enda flere satt ved et bord som sto midt i lokalet. Jeg hadde vært der før, alle har vært der minst en gang. Men aldri før har jeg sittet ved bordet, vært med på leken. Det var Tony som fikk meg med på det. Jeg sa til han flere ganger at russisk rulett ikke var en god idè, at vi skulle gå før det var for sent. Men han lo hver gang, og smilte da det var hans tur. «Jeg har flaks med meg i kveld» sa han til meg. Så kysset han meg på kinnet, slik han brukte å gjøre når vi var alene. Og så på munnen. Det var mykt og godt, og jeg klarte ikke å trekke meg unna. Jeg visste at folk så på oss, men det betydde ikke noe, for jeg ville bare bli sittende slik for alltid.
Han trakk seg bort alt for fort, og bøyde seg mot øret mitt og hvisket: «Jeg sa jo jeg har flaks med meg i kveld! Jeg elsker deg Dominique.». Magasinet i revolveren spant, og jeg rakk ikke å reagere før jeg hørte et skudd rett ved siden av meg, og så høye skrik. Det var ikke før noen hogg tak i armen min og brølte at jeg måtte holde kjeft, at jeg oppdaget at det var jeg selv som skrek. De ba meg forlate kjelleren, gå der ifra. Men jeg kunne ikke gå noen plasser, jeg kunne ikke gå fra han, liggende midt på gulvet med alt blodet som omkranset hodet hans. Jeg gikk løs på mannfolkene som prøvde å roe meg ned, slo og sparket alt jeg maktet. Det så ikke ut som om de brydde seg særlig – jeg gjorde ingen skade på alle de store mennene. Plutselig gikk all kraft ut av meg, og jeg sank sammen. Nå var det ingen som kløp meg i armen lengre og prøvde å dra meg ut. Alle bare så på meg, men jeg oppfattet nesten ikke hva som skjedde rundt meg. Jeg så ned på Tony Fusciante. Pistolen lå enda inni munnen hans, og blodet lå i en dam rundt han. Det var rødere enn flammer, og på en måte så det nesten pent ut. Han fikk døden til å se ut som noe fredfullt og fint. Så trakk jeg pusten dypt en gang, før jeg snudde meg og gikk mot utgangen. Luften ute var kald og frisk. Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg hjem, men jeg våknet opp i sengen min.
Tony er borte. For alltid. Og det er min skyld. Og jeg er like alene som jeg var før han kom. Jeg snur meg mot det lille speilet som henger på veggen. Håret mitt snor seg som slanger nedover skuldrene mine. Svarte, bitende, giftige slanger. Jeg kan høre havet utenfor vinduet. Stormen som raser, og får bølgene til å slå hardt og hensynsløst mot stenene. Havets stemme er som et skrik, det roper på meg. Tony. Han lengter etter meg, jeg kan høre stemmen hans der ute. Jeg lar meg lede av den kraftige stemmen. Går ut. Vinden som river meg i skjørtet, i håret. Havet som lokker. Luften som suser rundt meg når jeg hopper. Vannet som drar meg i alle retninger, som sloss om meg. Lyden av hodet mitt som treffer en stein. Mørket som sluker meg.