Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Et gult lite ansikt

Av Natalie Nørve, 07.05.2009

Han hadde vært så snill, og det hadde virkelig virket som om han brydde seg om meg. Jeg skjønner ikke nå at jeg kunne være så dum og naiv at jeg gikk på det! Jeg hadde akkurat fylt 16 år, og han var 18. Alt skjedde etter bursdagsfesten min, der jeg hadde drukket litt for mange tequilas. I alle fall burde han ha visst bedre.

Han hadde hvisket søte små ord i øret på meg. Fortalte meg også at han hadde lagt merke til meg med en gang han kom inn. Ikke bare for at jeg var bursdagsbarnet, som han hadde kalt meg med et skjevt smil om munnen, men fordi jeg var det absolutt peneste han noen gang hadde sett. Han hadde beskrevet for meg hvor fin jeg så ut i den mørkegrønne genseren, som passet så godt til de grønne øynene mine. Og så hadde han begynt å kneppe opp knappene på den samme genseren, men stoppet da han så det skrekkslagne uttrykket i øynene mine.

Med den sleipe stemmen sin hadde han prøvd å virke overbevisende og at det ikke var farlig, noe jeg overhode hadde tenkt på. Jeg hadde ikke seksualangst, men jeg hadde vel sett for meg noe annet enn mine foreldres seng, med den dunkende lyden av musikk og høye stemmer som prøvde å overdøve hverandre fra underetasjen til bakgrunnsmusikk. Og ikke minst med det faktum at den gutten som plutselig var så ivrig med å skulle ha av meg klærne, var totalt fremmed for meg.

«Det må jo skje en gang» hadde han sagt, lett irritert over at jeg fortsatt halvhjertet strittet imot. Jeg brukte 5 korte sekunder på å tenke meg om. Men nå senere kan jeg overhode ikke huske om jeg tenkte på noe i det hele tatt. Alkoholen hadde overvunnet all sunn fornuft. Så jeg lente meg tilbake, lukket øynene uten å svare han, og kjente hvordan han kysset meg overalt. Jeg tenkte at han hadde jo rett; det måtte jo skje en gang, hvorfor skulle jeg vente? Men det hadde vært en ubehagelig opplevelse, og hver gang jeg tenker på det vil jeg spy!

Det var nå akkurat ni uker siden, og en ny dag med kvalme og oppkast om morgenen. Jeg forsto at det var på tide å innrømme for meg selv at det ikke var omgangssyke. Det kunne bare være en ting. Og hvis det var tilfelle, hadde mitt verste mareritt bare så vidt begynt. Jeg løp ned til Mega og kjøpte graviditetstester. Tre. Og en stor pakke med appelsinjuice før jeg gikk hjem igjen. «Hvis du gir meg dårlige nyheter nå, så dreper jeg deg», sa jeg advarende til den første testen, mens jeg kledde av meg buksene og satte meg ned.

Jeg måtte vente litt på svaret, og kjente det svartne til for øynene på meg da et gult lite ansikt smilte mot meg, og uten ord fortalte meg det verste i verden. Jeg var gravid! Jeg drakk mer appelsinjuice og tok de andre to testene. Også de var positive. Hva skulle jeg gjøre nå? Foreldrene mine kom til å drepe meg, det var det ingen tvil om. Jeg kom til å miste alle vennene mine hvis jeg ble gående å se ut som en stor hval!

Skulle jeg fortelle det til noen? Jeg hadde fylt 16, heldigvis. Da kunne jeg ta abort uten at noen andre trengte å få vite noe om det. Abort. Jeg smakte på ordet. Kunne jeg klare å gå gjennom det helt alene? Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg ikke engang visste om jeg kunne klare å gå gjennom en abort selv om alle mine venner var der for meg.

«Jeg har tenkt grundig igjennom det, og det er noe jeg vil!» Jeg hadde visst det helt fra begynnelsen at det ikke vil være noen støtte å hente hos foreldrene mine. «Du kommer til å kaste bort hele livet ditt, du går jo enda på ungdomsskolen!» Jeg kunne jo skjønne at de var opprørte. Det ville jeg også ha vært hvis jeg var en dem, men de gjorde ikke dette noe lettere for meg. «Hvem er han?» «Er det noen vi kjenner?» «Er det lenge siden?»... Mor og far snakket i munnen på hverandre. Jeg gikk ut fra at de var over det verste sjokket nå.

«Jeg er ikke sikker på hva han heter egentlig» innrømmet jeg, og kjente at rødmen spredde seg i løpet av et tiendedels sekund. Jeg så ned i bordet, visste at de stirret på meg, men jeg ville ikke se. «Det er ti uker siden». Det tok ikke mor mer enn fem sekunder å regne ut at det var på bursdagen min, og jeg så at hun himlet med øynene. «Vi burde aldri ha latt deg få ha den lille festen, noe sånt som dette måtte jo bare skje!» Jeg selv ville ikke kaldt den festen jeg hadde hatt for liten, men det de ikke visste hadde de ikke vondt av. Det var stille noen minutter. Noen lange minutter. Mor satt med albuene i bordet, og lente hodet i hendene og så ut til å være i sine egne tanker. Jeg visste at de var skuffet. Det var far som brøt stillheten. «Ti uker sa du?» Jeg nikket. «Det går vel an å bestille legetime allerede i morgen, du skal slippe å gå gjennom dette, jenta mi». Mor så ut som om hun plutselig våknet fra en drøm, så på far og nikket flere ganger. Dette kom til å bli hardere enn jeg hadde trodd.

«Jeg har jo sagt at jeg vil beholde barnet» innvendte jeg. Men de ville ikke høre på meg. Mor så på meg med et blikk som jeg ikke klarte å tyde helt, men jeg tror kanskje det var medfølelse. Hun trodde nokk at hun forsto. «Du må jo være realistisk. Jeg skjønner at dette kanskje er en form for tenåringsopprør mot oss, men vær så snill å finn på noe mer harmløst. Du har hele livet ditt foran deg». Hun la en hånd på armen min. Jeg trakk den til meg med en gang. «Jeg har ikke bedt om å bli gravid, men når jeg nå først er det vil jeg tro det er en gave fra den guden dere alltid snakker så mye om, og jeg har ikke tenkt å si nei takk». Jeg visste at snakk om Gud var et sårt punkt for dem.

De var stamgjester i kirken hver søndag, og å påstå at de mente noe som var imot Guds ord, var det samme som å gi dem en solid ørefik. Det var forresten sånn de så ut også når jeg hadde sagt det. Det tok noen sekunder før far, mye mer forsiktig, svarte meg. «Vi vil jo bare at du skal overvei det nøye først. Tenk over konsekvensene!» Jeg sendte han et eneste blikk og reiste meg. «Jeg har bestemt meg!»

En uke etter samtalen med foreldrene mine, var det ikke lengre noen på skolen, og sikkert ikke en eneste person i hele byen som ikke visste at jeg var gravid. Alle visste også hvem som hadde gjort meg gravid. Jeg hadde fått vite at han het Marko, og etter å ha motet meg opp en god stund hadde jeg tatt mobilen min opp, søkt etter nummeret hans, og ringt han. «Du har vell hørt nyhetene?» spurte jeg uten å presentere meg, og uten noen innledningsfaser. Han skjønte ikke hvem det var, selvfølgelig, så jeg presenterte meg fort og gjentok spørsmålet.

Skolen han gikk på lå ikke så langt unna min, så jeg var ganske sikker på at han hadde hørt om det. «Jeg hørte det fra en kompis for et par dager siden,» mumlet han. «Jeg hadde tenkt å ringe deg, men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si. Jeg er bare så sjokkert.» Han hørtes ikke lengre så selvsikker ut. Jeg syntes nesten litt synd på han. «Jeg kommer til å beholde det» fortalte jeg han med så fast stemme som mulig, jeg måtte få han til å forstå at han ikke kunne overtale meg til noe annet. Han svarte ikke, jeg kunne bare høre pusten hans. «Jeg regner med at du vil ha så lite å gjøre med barnet som mulig da eller?» Jeg holdt pusten mens jeg ventet på svaret hans, men jeg var ikke selv sikker på hva jeg ville at han skulle si.

«Ærlig talt, hvorfor fortalte du meg ikke at du ikke gikk på p-piller eller noe? Hadde jeg visst at du ikke gjorde det hadde jeg jo ikke hoppet på uten beskyttelse!» Han fikk det til å høres ut som om det hele var min skyld. Nå syntes jeg overhode ikke synd på han mer. «Du kunne ha spurt!» Jeg hørte at stemmen min hadde blitt et hakk høyere. Det tok litt tid før han svarte. «Ok, hvis du vil at jeg skal støtte dere med penger, så er ikke det noe problem. Jeg har fast jobb, og inntekten min er ganske stabil». Han var mer kjølig og distansert nå. Jeg visste ikke hva jeg hadde ventet meg, men nå ble jeg bare utrolig sint. «Du trenger ikke å gjøre noe som helst, du er fritatt fra byrden», sa jeg i en minst like kjølig tone og la på.

De neste månedene var livet et mareritt. Da jeg hadde fått vite at jeg var gravid hadde jeg enda et halvt år igjen på skolen, og hver dag ble det bare flere og flere som la merke til meg. Mange lo, eller så var di overdrevet snille mot meg. Jeg måtte selv innrømme at med den stadig voksende, og etter hvert så store magen, så jeg ganske komisk ut, men det irriterte meg alltid når folk lo av meg. Jeg ba dem om å holde kjeft, og lot ellers som om jeg ikke brydde meg. Men det som etter hvert ble det mest irriterende av alt, var at vennene mine ikke lengre så meg inn i øynene når de snakket med meg, de stirret alltid på magen min.

Jeg hadde aldri før tenkt på livet som noe som kunne gå fra meg. Men når jeg var gravid, var det som om jeg satt og så på at livet mitt, det livet jeg hadde hatt før, gikk videre uten meg. Jeg tror det var det som var det aller verste. Men til tross for det så angret jeg aldri ett sekund på at jeg hadde valgt å beholde barnet.

Over åtte måneder hadde gått, det var fire dager igjen til babyen var forventet å skulle komme, og jeg satt hjemme lørdag kveld som vanlig, midt i sommerferien. Det var da en helt utrolig smerte grep tak i underlivet mitt, og ikke lenge etter fosset det varmt vann ned i sofaen. Det var det øyeblikket jeg hadde gruet meg sånn til, og det virket helt uvirkelig. Alt gikk så fort etter det, mor ringte sykehuset og fikk dem til å sende en bil som kunne hente meg. Alle var helt hysteriske hjemme, de løp rundt seg selv og visste ikke hva di skulle gjøre, mens de fortalte meg at jeg måtte ta det helt med ro og at det ikke var noe å være redd for. Jeg tenkte at jeg var glad for at jeg ikke var halvparten så redd som mor, og følte nesten en indre ro midt i alt kaoset. Jeg visste at jeg gledet meg til at dette var over.

Seks timer senere satt jeg meden liten gutt mot brystet mitt og bare så på at han drakk melk. Han liknet en engel, så liten og uskyldig. Han var enda rød, og huden hans var som silke. For første gang i livet mitt følte jeg meg virkelig knyttet til et annet menneske. Det føltes allerede som om jeg trengte han like mye som han trengte meg. Jeg hadde ikke visst at kjærligheten for noen kunne være så sterk. Jeg kysset han på pannen og hvisket: «Vi skal klare dette alene, bare vi to».

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2012. Webhotell fra MinHost