Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Fornektelse

Av Natalie Nørve, 10.11.2009

Gardinene var gamle, fillete og gjennomsiktige. Kantene så ut som om de var revet opp, men det var antakeligvis bare tiden som hadde slitt dem. Akkurat som de gamle, brune gardinene var resten av rommet slitt, og når sola sto på himmelen tidlig på morgenen kunne man se alle ripene i tregulvet, og støvet som hang i hjørnene. Man kunne se ripene opp etter veggene; det så ut som noe hadde skrapet nedover tapeten, med neglene kanskje.

Det kom en person inn i huset. Han gikk rett til stua, det virket som om han visste hvor tingene befant seg i huset, så det var tydelig at han hadde vært der før. Han la fra seg den brune, lille lær-sekken han hadde på ryggen, og dro den mørke hatten lengre ned i ansiktet, mens han satte seg forsiktig på det tomme gulvet. Opp av den slitte sekken dro han opp en bok. En liten, godt brukt bok som så ut som om den skulle falle fra hverandre når som helst. Han åpnet den forsiktig, redd for å ødelegge den, og bladde med smidige hender litt frem og tilbake i boka. Alt var skrevet med en skrå og elegant håndskrift. Det var hans håndskrift, for tre år siden.

En lyd fikk han til å se opp. Han hørte knirking, umiskjennelig knirking fra gulvplankene i andre etasje, og skjønte at han ikke lengre var alene i huset. Han hadde bodd der i perioder mange måneder, og det var enda ikke noen andre som hadde brukt huset etter at han var kommet. Boka ble slått sammen, lagt i sekken, og han tok den raskt på seg. Så smatt han lydløst opp fra gulvet og beveget seg mot ytterdøren. Var det noe han ikke trengte nå, så var det selskap. Akkurat i det han skulle til å åpne døren, hørte han en stemme bak seg.

«Er det du som bor her?» spurte en lys stemme. Han bannet inni seg, han hadde ikke kommet seg bort i tide. Da han snudde seg ble han møtt av et par nysgjerrige, blåe øyne i et lite, rundt kvinneansikt. Den smilende munnen, som blottla en rad med hvite tenner, virket alt for stor i det lille ansiktet. Håret og huden var skittent, men under det kunne han se at huden hennes var ren, og rød. Hun var ikke spesielt pen, men det var noe med øynene hennes som gjorde at hun virket interessant. Kanskje det bare var nysgjerrigheten som fikk øynene hennes til å lyse sånn.

«Vel, ikke fast. Bare noen ganger, når jeg ikke finner noen andre plasser å være.» svarte han, litt unnvikende. Han gikk over rommet mot henne og strakte ut hånden. «Magnus,» presenterte han seg som. Hun tok hånden hans og fortalte han at hun het Mona. Håndtrykket hennes var fastere enn noen han hadde hilst på før. «Jeg visste ikke at det var andre som brukte huset?» sa Magnus i en spørrende tone, og prøvde å skjule nysgjerrigheten sin.

«Vel, jeg har aldri vært her før. Men jeg hørte fra en venn at det bare var en person som brukte dette huset, og jeg foretrekker dette trekkfulle huset fremfor en skitten bakgate. Og jeg er blakk som ei rotte, så dette er vel det beste alternativet,» svarte hun ærlig. «Hvis du ikke har noe imot å dele det med meg da?» Det hørtes ikke egentlig ut som et spørsmål, så Magnus svarte ikke på det.

«Jeg liker privatliv, så bare du holder deg for deg selv skal jeg ikke ha noe imot det» sa han isteden. «Greit» svarte hun og smilte. «Du var på tur ut?»

«Ja, jeg skulle bare ut en tur, skal fikse noe. Men det er ikke noe som haster.» Nå når han ikke hadde klart å komme seg unna, kunne han like gjerne bli her.

«Jeg har et par flasker vin, hvis du har lyst til å bli kjent med meg, under litt koselige omstendigheter.» Han hadde ikke noen andre plasser å dra uansett, og plutselig virket ikke en kveld i selskap med et annet menneske like frastøtende lengre. Det kunne vel bli hyggelig, og hvis de skulle bo der i samme hus så var det vel litt lurt å bli kjent med henne.

Da Mona hadde hentet flaskene, spurte hun om dusjen virket. «Det er litt vanskelig å få varmtvann noen ganger, men vannet er rent.» svarte han.

«Supert, det er lenge siden jeg har hatt sjansen til å ta en ordentlig dusj» sa hun, uten å tenke seg om, og rødmen spredte seg i ansiktet hennes når hun innså hva hun hadde innrømmet til han. Han følte vel at han burde smilt til henne, få henne til å føle seg bedre, men han så ikke på henne engang. Hun snudde seg og gikk opp igjen for å dusje.

Magnus tok opp den ene vinflaska. Der kunne han se konturene av seg selv. Det mørkebrune, nesten svarte håret, som han hadde latt vokse akkurat som det ville denne sommeren, svaiet så vidt når han forsiktig snudde på hodet for å se seg selv fra en annen vinkel. Øynene som stirret tilbake på han fra speilbildet i vinflaska virket mørkere enn han husket dem. Det hadde kanskje noe med den mørke sminken å gjøre. Kjevene hans hadde iløpet av kort tid, bare et par måneder, gått fra å være ganske runde, til å bli kantete. Han hadde alltid syntes at han var for rund i ansiktet, men nå virket det som om kinnbena hanes syntes for godt, det så ikke rett ut. Ansiktet liknet en annens, en fremmeds, og han kjente det ikke igjen.

Han skjøv fra seg vinflaska, åpnet den og tok en stor slurk. Rødvinen var god, men det var som om den nesten seige veska satte seg fast i halsen, og han måtte svelge flere ganger før han fikk ned alt. Han lukket øynene mens han kjente varmen fra rødvinen bre seg ned i halsen, og deretter i hele kroppen. I grunnen gjorde det ikke noe at de ikke hadde vinglass, å drikke rett fra flaska var like bra. Han tenkte at det var vel egentlig bra at han ikke hadde blitt sittende alene i kveld. Han ville bare sittet og lest i den gamle dagboken sin, og latt tankene vandre tilbake til fortiden. Tilbake til ting han ikke trengte, eller ville, tenke på, og han hadde tenkt på det alt for mange ganger i det siste. Han var i grunnen litt sint på seg selv. Han skulle ha sagt farvel til moren, isteden for å bare storme derfra uten å si noe, verken før eller etter at han dro. Han skulle prøvd å forklare at han ikke orket mer av alt maset, men at han elsket henne likevel. Alt hun hadde hørt fra han etter at han dro var et postkort der han fortalte kort at han hadde det bra, at hun ikke skulle engste seg.

Mona brukte ikke lang tid i dusjen, hun var nede hos Magnus igjen etter bare et par minutter. Hun hadde tatt på seg nye klær, en hullete joggebukse og en løstsittende T-skjorte. Han likte i grunnen den avslappede stilen, den kledde henne, i tillegg til det våte håret. Hun så plutselig mye bedre ut, friskere på en måte, og det var noe søtt ved ansiktet hennes han ikke hadde lagt merke til. Hun smilte til han, og han smilte uanstrengt tilbake.

Etter en stund kom han frem til at han likte henne. Hun var hyggelig, men overhodet ikke høflig. Hun pratet mye, for det meste som seg selv, og Magnus trengte bare å nikke og smile på de riktige plassene mens han svelget unna vinen. Han følte seg mer avslappet enn han hadde gjort på lang tid. Han visste at alkoholen som spredte seg i kroppen hans kom til å gjøre viljen hans svakere, og det kom ikke til å føre noe godt med seg. Mindre enn en halvtime etter at han hadde tenkt det, og han kjente varme, bløte kyss på halsen, visste han at han hadde hatt helt rett.

Magnus våknet opp på det kalde liggeunderlaget i stua. Han hadde ingen klokke i nærheten, men det var nesten helt mørkt ute enda, så det var nok enda veldig tidlig på morgenen. Han snudde seg og så på Mona, som lå naken ved siden av han. Den kalde skulderen hennes lå inntil armen hans, klærne lå spredt utover gulvet og minnene fra kvelden før var nokså slørete. Han var egentlig ikke vant til å drikke alkohol, og han kjente en ulmende følelse i magen da han reiste seg. «Faen,» bannet han stille mens han forsiktig fant frem klærne sine, og kledde på seg. Det var ikke dette han ville skulle skje! Han verken kunne, eller ville bo sammen med henne nå, å være helt vanlig, late som ingenting hadde skjedd, etter dette. Hva skulle han gjøre nå? Han hadde ingen andre plasser å dra til, ikke i denne byen.

Han hadde fått på seg klærne uten å vekke henne, og fant frem ryggsekken. Så listet han seg stille ut av huset, men pustet ikke ordentlig ut før han hadde fått lukket døren etter seg. Hvis han ikke kunne være her, og ikke hadde penger til å bo noen andre steder, var det bare en plass han visste han kunne dra til. Vel, bare en aktuell plass. Han aktet ikke å dra hjem til moren, aldri i livet. Hun godtok ikke han som han var, og han ville ikke sitte og ta imot frekke kommentarer fra henne og stefaren. Det verste var når stefaren hadde satt i gang. Magnus hadde alltid hatt et ambivalent forhold til han, og bare tanken på stefaren og alle kranglene de hadde hatt fikk han til å koke av sinne.

De hadde ikke godtatt hvem han var, men nå var han ikke lengre sikker på hvem han var selv heller. Det var så mye tull, og han skulle ønske at alt var som før, da han var yngre og før han overhodet forsto meningen av ordet seksualitet. Da var alt lett og ukomplisert. Man trengte ikke tenke over hva man ville med livet, hva man ville bli og hva man allerede er. Han hadde bare vært en helt vanlig gutt, med tusenvis av vrangforestillinger om hvordan verden var, og enda flere drømmer. Nå var han eldre, klokere og alle tåpelige drømmer han hadde hatt som liten var nå kastet bort, det var ikke virkeligheten. Han hadde nå godtatt hvordan verden var, og forstått at man måtte være selvkritisk iblant.

Han gikk inn til byen. Det var sen høst, men vinden som blåste han i ansiktet var like kald som om det skulle være flere minusgrader og vinter. Nesen og hendene hans var som istapper, og han skalv så han ristet. Da han kom frem til nærmeste telefonkiosk gikk han inn og ble stående å bare se på den en stund. Han var litt i tvil om hvordan vennen hans ville reagere på at han bare helt plutselig, etter ikke å ha gitt lyd fra seg på over ett år, spurte om det passet med et besøk. Magnus hadde nok selvrespekt igjen til ikke å innrømme at han ikke hadde noen andre plasser å dra. Usikker på om han husket rett nummer, slo han inn åtte tall og ventet på at røret skulle bli løftet av i den andre enden.

En hes stemme svarte etter at det hadde ringt en stund. «Hallo». Magnus ble stående stille noen sekunder. «Hallo?» spurte den hese stemmen igjen, litt mer irritert nå.

«Er det Adrian?» spurte Magnus, som om han ikke kjente igjen stemmen. Og Adrian hadde heller ikke problemer med å kjenne igjen hans stemme.

«Magnus!» utbrøt han glad. Magnus trakk på smilebåndet, han kunne nesten se for seg Adrians ansikt, et eneste stort smil. «Hvordan går det med deg? Jeg har ikke hørt fra deg på evigheter! Jeg prøvde å ringe deg hjemme hos moren din, men...» Magnus avbrøt han, han var ikke interessert i å småsnakke nå.

«Hør, jeg har tenkt litt på deg i det siste. Kan jeg komme på besøk, det er så lenge siden sist?» Adrian hørtes oppriktig glad ut, og sa med en gang ja. Han ville visst snakke mer, han ville vite hvor han hadde vært og hva han hadde gjort det siste året. Magnus lovet å fortelle når han kom frem, men han visste at han ikke kom til å fortelle mye om livet han hadde levd. Det var ikke det at han ikke stolte på Adrian, for det gjorde han, men han var flau over å måtte leve som en hund, og ville helst slippe å fortelle om året som var gått. Men han hadde god tid på å planlegge hva han skulle si når han satt på toget som gikk til Bømlo, til Adrian, og til en litt lysere tilværelse, for en liten stund.

Stasjonen var ikke stor, og den enorme klokka tok opp stor plass i den trange bygningen. Et tog kom kjørende inn, og ut kom det ramlende en hel haug med folk. Magnus tråkket ut av toget som en av de siste, og den mørke hatten dekte nesten halve ansiktet hans, og bare litt av det halvlange håret stakk ut. Man kunne så vidt skimte et par mørkebrune, nesten svarte øyne under lua. Blikket hans så tungt ut, men de smale leppene som gikk i hver sin lille bue oppover i kantene, fikk det likevel til å se ut som om han smilte. Han hadde den brune, lille lærsekken hengende over den ene, smale skulderen. Oppi den hadde han alt han trengte, verken mer eller mindre. Det så ikke ut som om han hørte til der i det hele tatt, han passet ikke inn. Det kunne være hatten, eller den litt for lange frakken som gjorde det, det så nesten ut som om han kom fra en annen tid, eller kanskje en helt annen verden.

Han lot seg ikke merke med at folk stirret på han, han pakket bare hendene enda lengre ned i lommene. Det var om mulig enda kaldere her enn det hadde vært i Bergen, så han gikk inn på stasjonen igjen for å vente på Adrian. Han hadde vært her en gang før, men da var det sommer. Det var ikke så veldig lenge siden, tre år, men Magnus syntes det kjentes som en evighet siden. Han hadde levd et annet liv da, men etter at han hadde vært her den sommeren hadde alt blitt forandret. Han skjøv fra seg de tankene, og prøvde å glede seg til å se Adrian igjen. Han hadde umiddelbart sagt at han skulle ordne en liten fest hjemme hos seg selv da han hørte at Magnus skulle komme. Magnus var spent på hvordan det var å feste på en så liten plass, han var bare vant med storbylivet i Bergen, det måtte være ganske annerledes her.

Det var nesten folketomt på stasjonen, så Magnus hadde ikke noen problemer med å se Adrian da han kom. Han hadde sikkert ikke hatt problemer med det uansett, de lysegrønne buksene og den røde skjorten hans gjorde han lett synlig, selv i de største forsamlingene. Det lyse håret hans hadde vokst siden sist Magnus så han, og krøllene som snodde seg i nakken hans fikk han til å se betraktelig eldre ut. Han kom gående mot han, og det store smilet fikk Magnus til selv å trekke på smilebåndet.

«Magnus! Det er godt å se deg igjen kamerat.» Adrian ga han en solid klem, og så gikk de til bilen sammen.

Det var allerede kommet et par stykker til festen. De satt i sofaen, pratet lavmælt og hadde skrudd på musikk i bakgrunnen. Musikken var treg, melankolsk. Magnus la med en gang merke til en jente i lilla topp som satt midt i forsamlingen. Hun så avslappet ut, og var nok den som snakket høyest av alle. Det var typisk han å interessere seg for den som gjorde seg selv viktig og viste mye selvtillit. Han satte seg ned på kanten av sofaen, men da knappe en time var gått var leiligheten stappfull, og nå satt han sammen med jenta med den lilla genseren.

Hun het Nina, og var atten, ett år yngre enn Magnus. Hun pratet mye, og hadde sikkert vært godt selskap, hvis hun ikke hadde vært så full. Etter hvert lå hun halvveis over fanget på han, og enda skålte hun som en gal. Det tok ikke lang tid før han hadde fått nok av henne, og han gikk inn på kjøkkenet for å slippe unna en liten stund. Adrian sto og pratet med noen gutter som så ut som om de var et par år eldre enn han selv. Magnus hilste høflig på dem alle. Sigurd var den av dem som så eldst ut, han hadde brunt hår ned til skuldrene, og var veldig bredskuldret. En annen, hadde kort, svart hår og like grønne bukser som Adrian.

Den tredje personen hadde svart hår med brune striper som strittet til alle kanter. Han var også bredskuldret, men ikke i nærheten så mye som Sigurd. Han hadde svarte jeans, og en T-skjorte med bilde av et band Magnus aldri hadde hørt om. Blikket hans var våkent, øynene var lyse grønne og omringet av svart kajal. Det var som om han hadde et lys rundt seg, han skilte seg ut fra alle andre.

«Marius» presenterte han seg som. Magnus ble overrasket over hvor mørk, men samtidig ren stemmen hans hørtes ut. «Og du er Magnus, Adrians bortkomne venn?» spurte han og gliste. Magnus likte han med det samme, og de sto fortsatt der og pratet da de andre gikk.

Marius var antakeligvis den mest interessante personen Magnus noen gang hadde møtt. Han snakket mye, men likevel ble det aldri til skravling. Han hadde mye interessant å fortelle, og han så verden på en helt annen måte enn Magnus. Han var ikke negativ, bare ikke positiv heller. Alt han sa virket så fornuftig, så selvsagt.

De gikk ut for å røyke. Det var begynt å regne nå, og Marius tok med en stor, svart paraply. «Det er en benk ikke så lang herfra, vi kan sette oss der?» foreslo Marius, men han ventet ikke på svar før han begynte å gå, og Magnus fulgte villig etter. De trengte ikke å gå i mer enn et par minutter før han så benken, den lå nede ved et lite vann, og det så ensomt ut. Han lurte på hvordan det ville være å bo på en sånn plass som dette. Det var så rolig og fredfullt, han hørte ingen biler som kjørte, og det var ikke en person å se. Han spurte Marius hvordan han likte å bo her.

«Det er koselig, men veldig lite som du ser, og man blir rett og slett dritt lei,» svarte han kort. Da Magnus ikke sa noe spurte han: «Du har vel ikke tenkt å flytte fra Bergen, og så hit vel?». Det lød nesten ikke som et spørsmål, mer som en konstatering, litt bekymret nesten, og det hørtes ut som om han trodde at en person som ville gjøre det måtte være gal. Magnus så ned i bakken, usikker på hva han skulle svare.

«Det er en fristende tanke,» innrømmet han til slutt. Det var så stille her, som om han endelig, etter lang tid, hadde fått til å tenke, hodet var helt klart, og han følte seg så avslappet. Det var så lett å være seg selv her, sammen med disse menneskene. Sammen med Marius. Slik hadde han ikke følt det på lenge. Han trakk pusten dypt, og la merke til hvor ren luften var.

«Jo,» sa han videre, «jeg ville nok ha likt det». Marius så på han med et blikk han ikke helt klarte å tyde, men han trodde det var forbauselse.

«Jeg forstår ikke hvorfor du vil det, men jeg hadde i alle fall ikke hatt noe i mot det,» sa Marius og smilte så vidt. Magnus lente seg tilbake på den våte benken, og lukket øynene. Plutselig var han ikke i tvil lengre, han ville flytte hit. Tanken var stille, forlokkende, og veldig fristende.

De satt helt stille ved vannkanten. Regnet pøste ned overalt, og lagde små, lekende sirkler i vannflaten. Marius holdt en paraply over dem, og Magnus følte det som om de var de eneste levende vesener på kloden. Det var så lett å forestille seg. Han frøs, og de kunne ha gått inn, men det var ingenting han heller ville enn å være der sammen med Marius, alene.

Det var så rart. Så lenge hadde han fornektet hva han egentlig følte. Han hadde nesten begynt å tro at moren hadde rett, at det var noe han kunne velge selv. I byen hadde alt føltes så annerledes, og nå skjønte han hvorfor han, forrige gang han hadde vært her, hadde oppdaget hva han egentlig ville. Hvem han egentlig var. Det var så lett å skille mellom følelsene her, og det var ikke noe press fra noen kanter. Og han kjente allerede at han var på vei til å bli forelsket. Stemmen hans, kroppsspråket og de lyse øynene. Bare tanken på at han var så nær han fikk det til å sitre i han. Og han visste allerede at han aldri kunne klare å bare være venner med han.

De gikk inn igjen sammen, litt etterpå, og nå var det kommet enda flere folk til festen. Musikken hadde forandret seg også, nå var den høy, og raskere enn før. Men likevel var den ikke bråkete, slik musikken på nattklubber ofte var. De drakk en øl hver, og så begynte de å danse sammen med en del andre folk som Magnus aldri hadde sett før. Han la merke til hvor smidig Marius danset, med hodet litt bakover, og han gjorde ingen raske bevegelser, likevel var det helt i takt med musikken.

Adrian kom bort til han da han sto og drakk en øl, helt utkjørt etter all dansingen. «Jeg har ikke hatt det så gøy på lenge,» sa Magnus oppriktig. Adrian smilte. «Kan Marius ha noe med det å gjøre?» spurte han og blunket til Magnus. «Jeg som trodde du bare forholdt deg til jenter nå, var det ikke det du sa?»

«Jeg skjønner ikke hva du mener!» sa Magnus, og lot som om han virkelig ikke forsto. «Jeg har det bare hyggelig med nye folk, ikke noe mer». Han prøvde å høres overbevisende ut, men han visste at han ikke klarte å lyve til Adrian. Adrians lille latter bekreftet det.

«Jeg ser måten du ser på han på, måten du beveget deg på når dere danset. Jeg vet nok at du er forelsket! Du så sånn på meg en gang også, husker du? Det er ikke vits i å prøve å blåse det bort». Magnus sukket, og så smilte han. «Du har ikke noe i mot det, har du vel?»

«Nei, er du gal?» Adrian smilte og klappet han på ryggen, så gikk han inn i en gruppe mennesker og ble borte.

Magnus danset igjen. Hemningsløst kastet han seg frem og tilbake mellom menneskene, sammen med Marius. «Jeg drar nå,» sa Marius plutselig. Magnus stivnet, han visste ikke selv hva ansiktet hans viste, men han må nok ha sett mer forskrekket ut enn han trodde. «Du kan jo selvfølgelig bli med da, hvis du vil,» la han til da. Magnus sa fortsatt ingenting, han ville mer enn gjerne bli med Marius hjem. Marius lo, en kort, hes latter. «Ikke se så forskremt ut, kom nå!»

De gikk hele veien hjem til Marius. Det var ikke langt, men da de kom frem var begge to kliss våte. De kom inn i en liten, veldig ryddig stue. «Du kan låne en T-skjorte. Jeg skal bare skifte selv, så er jeg straks tilbake,» sa han og gikk inn en dør på enden av rommet. Magnus satte seg ned i den store skinnsofaen som tok opp mesteparten av gulvplassen, og så seg nysgjerrig rundt. Det var ikke noe TV her, bare en gammel radio, og den ene veggen var dekket av hyller, stappfulle av bøker. Ved vinduet sto det et gammelt, lite piano, av den typen man bare ser på film.

Han reiste seg og gikk de få skrittene bort til det. Akkurat da kom Marius inn igjen. Han kastet skjorten mot Magnus, som akkurat fikk tatt i mot før den landet på gulvet. «Spiller du?» spurte Marius, og nikket mot pianoet.

«Nei, jeg har aldri rørt et piano før, men jeg liker i grunnen lyden». Uten noen større oppfordring gikk Marius og satte seg på krakken fremfor det.

«Sett deg!» befalte han, og Magnus satte seg lydig ned i sofaen igjen. Så begynte Marius' hender grasiøst å fly over tangentene.

Musikken hans snek seg opp i hvert minste lille hjørne av kroppen hans, og fylte Magnus med en total ro, samtidig som det var det mest urovekkende han hadde hørt. Kroppen hans skalv lett. Han lukket øynene, lente seg tilbake og lot den rolige musikken være det eneste han konsentrerte seg om, det eneste som betydde noe. Det var, uten sammenlikning, det vakreste han noen gang hadde hørt.

Det virket som om han hadde spilt i en evighet, og kanskje hadde han bare spilt i noen minutter, eller kanskje en time, Magnus var ikke sikker. Musikken ebbet sakte og sikkert ut. Han satt enda med lukkede øyne da han hørte at Marius reiste seg. Han turte ikke åpne øynene, han visste ikke om de ville være fylt med tårer. Han kunne høre fottrinnene stoppe rett fremfor han, og han kjente at Marius satte seg ned ved siden av han. En hånd la seg forsiktig på kinnet hans, og han kjente den varme pusten mot halsen sin. Han bøyde hodet villig bakover, og skvatt bittelitt når han kjente leppene mot den kalde huden sin.

Og han visste akkurat der og da hvem han var, og hva han ville. Hans søking etter en identitet var over.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2012. Webhotell fra MinHost