Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Kaos

Av Natalie Nørve, 10.08.2010

Tor visste akkurat hva som skulle til for å skape kaos. Han visste hvor lett det var; hvor lite som skulle til. Det kunne være små ting som fikk folk til å hyle, eller løpe et par meter i panikk før de klarte å ta seg sammen å oppføre seg for folk. Rødfargen i ansiktet deres var nesten like morsomt som de plutselige utbruddene av redsel. Det fikk han til å smile, kanskje fnise litt. Det morsomste han visste var å skape fullstendig panikk, helst blant store folkemengder. Derfor så han bare actionfilmer fylt av forpinte utrykk i ansiktene til skuespillerne. Det var kun skuespill, men det var svært morsomt å se på uansett.

Han kunne huske en gang han hadde ruslet rundt på et forbipasserende tivoli. Han hadde stoppet ved en bod, ledd rått av en svarting som pratet og pratet, men som ikke kunne et ord norsk. Svartingen hadde peivet med noe rett fremfor ansiktet hans, og gjentatt et ord som de begge forsto; Pang! Han hadde blitt fristet, og kjøpte tre av dem, med penger som han hadde stjålet fra en gammel, halvblind dame. Mens han spaserte gjennom tivoliet og smattet på kleimende sukkerspinn som han hadde tatt fra en guttunge som siklet, og ikke forsto noe, kom han til et morohus der folk kunne spasere fritt, og gjøre omtrent som de ville.

Alle så glade ut. Barn lo av morsomhetene i huset, voksne lo av barnas glede. Han følte seg kvalm, ville spy! Hadde de ikke noe annet å gjøre i finværet? Han visste at mange familier dro på fisketurer sammen, eller på hytta, eller fjellklatring. Slike ting. Han skjønte ikke hvorfor de på død og liv måtte kaste bort hele den fine dagen på å være der og kaste penger i do. Han talte pengene han hadde igjen, og fant ut at han hadde nok til et par billetter. Han gikk bort til en smilende dame som satt i en liten boks, og kunne se ut gjennom en gjennomsiktig plastrute. Han fikk to små, blå lapper som han puttet i den lille lommen på den alt for store buksa. Den ene tok han opp igjen like etterpå og ga til en mann som så ut som om han aldri hadde smilt i hele sitt liv.

Han gikk inn i det store morohuset. Tok seg ikke tid til å leke seg i det store hamsterhjulet som var inngangsdøra. Noen gutter i femårsalderen kom løpende forbi han. Han var akkurat rask nok til å strekke ut foten til at den bakerste gutten snublet i den. Gutten datt på trynet, og neseblodet fikk det sammentrykte ansiktet til å se enda mer ut som en gris. Han snudde seg og stirret storøyd på Tor, som gliste tilbake. Han var for forbauset til å kjenne etter på smertene, kom seg fort på bena og løp hikstende etter kameratene som sto og kikket fram fra nærmeste hjørne og hvisket.

Tor kom til et gelender der han hadde utsikt over alle mødrene og fedrene som sto og blåste ut tykke, grå skyer av sigarettrøyk, mens de ventet på ungene sine som brukte god tid på å løpe frem og tilbake over alle hindrene i det store huset.

– Dere trenger ikke vente mye lengre på dem, mumlet han for seg selv. Alle ungene var som små rotter, fanget i en hinderløype. Han gledet seg til å se hvor fort rottene kunne komme seg ut av hinderløypa hvis de bare ville. Han tok opp en av "pangerne" han hadde kjøpt hos pakkisen i boden for snart en time siden.

Han leste på den hvordan den skulle brukes. Det sto på engelsk, men han forsto det viktigste. Den fungerte nesten som en granat. Man skulle bare dra ut en liten snor, kaste den og så ville det smelle som faen, og ut av den ville det komme en tykk, men ufarlig røyksky, som ville skremme vannet av rottene og mødrene deres.

Det var så lett. Så utrolig lett.

– Jævla rotter, spyttet han da huset og like etter plassen utenfor ble fylt av rop og skrik etter smellet. Han sto ved gelenderet og så utover alle de paniske folkene og følte seg nesten som en konge. En ukjent og uventet latter presset seg ut av den smale, smilende munnen hans. Han lo til det verket i magemusklene, og til han ikke klarte å stå oppreist lengre. Han la seg på bakken, sprellet med armer og bein, og gapskrattet mens tivoliet ble fylt av skrikende, hysteriske mødre; bannende, ropende fedre og livredde, sutrende bleieunger.

Da sikkerhetsvakter begynte å strømme inn i morohuset, fant de Tor liggende helt stille på gulvet. De sjekket pulsen hans; alt var helt i orden. Han skremte dem da han plutselig åpnet øynene og ropte bø. Den ene av dem, som sto nærmest, slapp ut et lite, jentete hyl. Tor begynte å le igjen, nesten enda mer enn før. Sikkerhetsvaktene leide han ut, mens de sa trøstende ting som: "Ikke vær redd, det var ikke noe farlig. Pust sakte og rolig." og "Vi skal hjelpe deg å finne foreldrene dine!". Tor svarte ikke, det var så vidt han kunne høre dem over sin egen latter.

Da han kom ut og så de forskrekkede ansiktene på nært hold, etter hvert som de begynte å samles rundt han, ble det nesten for mye for han. Han lo enda mer, til han fikk vondt i hjertet. Igjen måtte han legge seg ned på bakken. Overalt rundt han kunne han høre stemmer som sa ting som: "Stakkars gutt! Er ikke foreldrene her? Er det noen som kjenner han?". Da noen begynte å snakke om han kanskje burde dra på sykehuset, kom det en mann som stolt kunne fortelle at han var lege, og ropte at gutten bare hadde fått sjokk, ikke noe farlig. Men han ba dem ikke gå og passe sine egne saker, han likte oppmerksomheten for godt.

Etter hvert ga latteren seg, etter noe som virket som en evighet. En fantastisk, men pinefull evighet. Tor reiste seg på ustø ben, og begynte å gå mot veien. Han overhørte de bekymrede stemmene som spurte om han hadde det bra, om de kunne tilby han skyss hjem, og om han kunne huske hvor han bodde. Latteren hadde fungert nesten som en rus; han følte seg fjærlett, som om han gikk på skyer, og han enset nesten ikke omgivelsene mens han spaserte hjem.

Det var første gang han hadde skapt kaos blant en så stor folkemengde. Det hadde vært veldig lenge siden han hadde ledd. Så lenge siden at han ikke kunne huske om han alltid hadde hatt slik latter. Men senere hadde han oppdaget at han ikke hadde en spesiell latter. Den forandret seg hver gang den fikk komme frem, og var like skiftende som humøret hans.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2012. Webhotell fra MinHost