Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
Mandarinen
Av Natalie Nørve, 16.12.2009
Mandarinen la seg perfekt i den lille hånden min. Den var ru, men samtidig myk. Den minnet meg egentlig litt om en snøball. En perfekt rullet snøball. Jeg lurte på om snøen var kommet i år. Kanskje den var kommet, hvordan skulle jeg kunne vite det? Jeg hadde et lite vindu der, men jeg hadde ikke sett ut av det på mange uker. Eller var det kanskje blitt til måneder? Jeg så for meg en snøball, hvordan jeg skulle fått den til å bli til is. Og hvordan jeg så gjerne ville se den fly rett i hodet til faren min. Jeg så den for meg, suse rett gjennom det tomme hodet, komme ut på andre siden, og hvordan far ville ha falt bakover. Med åpne øyne, uten noe blikk. Men åpen munn, uten noen pust. Det var en fredelig tanke. Det ville gledet meg. Jeg ville ledd!
Jeg luktet på mandarinen. Holdt den opp mot nesa, men den luktet ingenting. Nærmest desperat gnudde jeg den mot nesa, den måtte lukte noe! Men det var vel med den som med resten av verdenen. Ingenting luktet noe lengre! Hvor var det blitt av den gode, vennlige lukten av jul? Men jeg regnet med at den var forsvunnet, sammen med den kjente, barnslige julefølelsen jeg brukte å få før jul. Men det var mange år siden nå. Jeg var plutselig blitt så stor. Og så alene.
Jeg la fra meg mandarinen. Den var stygg! Jeg ble irritert på den, jeg var ikke riktig sikker på hvorfor. Men jeg var så ofte irritert, det trengte ikke å være noen grunn i det hele tatt. Jeg tror at det rett og slett var fordi den minnet meg om jul. Og den helvetes oransje fargen. Den minnet meg om mors hår, og med ett så jeg for meg det store smilet hennes, som nesten dekte hele det runde ansiktet hennes, og blottet de fæle, gule tennene hennes. Plutselig var det nesten som om jeg hørte den glade, lyse og falske stemmen hennes rett ved siden av meg. Men selv om hun smilte når hun kom inn til meg, så kunne jeg se i øynene hennes at hun var redd. Redd for at hun for alltid hadde mistet ungen sin. Redd for at far skulle la meg sitte her i flere år. Men mest av alt redd for meg, for at jeg skulle hoppe opp å angripe henne. Far hadde hjernevasket henne. Hun var redd for meg!
Jeg tok opp mandarinen igjen. Jeg hadde ikke smakt mandarin på tre år, og hadde helt glemt hvordan den smakte. Jeg presset neglen min hardt inn i skallet på den, øverst. Så begynte jeg å skrelle meg nedover. Rundt og rundt. Jeg kjente den under neglen, som var blitt alt for lang. Jeg skrellet i tynne remser. Forsiktig så ikke skallet skulle rakne. Lukten av en barndoms jul, en fredelig, vanlig jul, bredte seg i det lille rommet. Da jeg var kommet helt nederst på mandarinen, og skulle dra ned det siste av skallet, kom det et lite klikk. Jeg fòr sammen. Slik lå jeg sammenkrøpet i ett minutt. To minutter. Tre minutter. Men da ingenting skjedde, ingen kom i døra, så jeg opp. Rommet var like forlatt som før. Bare meg og mandarinen. Det var ikke nøkkelen som var blitt vridd rundt likevel. Jeg satte meg opp, og pustet ut. Jeg plukket jeg opp mandarinskallet, og holdt det oppe. Det snodde seg nedover i sirkler. Å, tenkte jeg, om dette bare hadde vært et tau. Et jævla rep som jeg kunne sno rundt halsen. Som jeg kunne stramme. Som kunne hjelpe meg bort. Bli min beste venn.
Jeg puttet den første biten i munnen. Mandarinen hadde blitt litt hard ytterst mens den hadde ligget å ventet på å bli spist. Det knaste når jeg tygde den. Smaken var sur, alt for syrlig. Ikke søt og god, slik den burde være, slik jeg husket den. Jeg skjærte en grimase. Alt for sur! Da saften var ute av den, hadde jeg en stor klump i munnen. Klumpen var umulig å svelge. Umulig å bli kvitt! Jeg spyttet deg ut igjen. Faen! Jeg hadde ikke spist hele dagen, magen min ropte på hjelp. Men jeg klarte ikke å svelge det lille jeg fikk.
Dessuten likte jeg ikke smaken. Den fikk meg bare til å tenke på den julen som brukte å være. Før jeg ble gal. Før jeg begynte å snakke med meg selv og før humøret mitt endret seg hele tiden. Før jeg så ting jeg ikke burde se, ting som ikke var der. Jeg visste ikke om jeg kunne høre mor synge noen ganger, eller om det bare var fantasien min igjen. Men jeg visste at det irriterte meg.
Julesanger igjen. Enda en jul var i vente. Enda en helvetes jul! Ble de aldri lei? De tror jo ikke på Gud og Jesus engang! Tanken på at jeg skulle feire enda en jul her nede i mørket fikk meg nesten til å gråte. Men jeg kunne ikke gråte mer nå, huden under øynene var irritert. Det sved, og jeg var sikker på at jeg var ganske rød der.
Mor og far skammet seg over meg, og det var jo ikke rart. Det var jo ikke rart i det hele tatt! Men jeg skulle ønske de heller kunne sende meg bort. Eller at jeg hadde hatt styrke nok til å late som om jeg var normal. Men det klarte jeg ikke. Alt jeg hadde nå var minnene om et liv før dette. En smilende far. En syngende mor.