Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
Stille snø
Av Natalie Nørve, 26.02.2010
Hun la hodet bakover og lo. Det var en latter David kjente så godt. Den latteren gjorde han alltid glad, og han ble fylt med en gripende ro. Det skulderlange håret hennes svaiet lett, og det store smilet blottet de hvite tennene hennes. David kunne ikke skjønne hvordan han skulle klare å konsentrere seg om noe annet da.
Han strakte ut hånden for å stryke henne på kinnet. Han var så varsom, så konsentrert, og om noen utenfra hadde kunne sett det, hadde de antakeligvis snudd seg bort med en gang. For denne lille berøringen var så intim, så privat. Så fylt med kjærlighet. Det var som om han, for hver millimeter han berørte kinnet hennes, prøvde å få henne til å føle og forstå hvor mye han elsket henne. Selv om han var veldig sikker på at noe annet menneske, ikke engang henne, noen gang ville kunne forstå hvor mye hun betydde for han.
Det var først da et hvitt, sterkt lys traff den svarte mercedesen, og David ble absolutt blendet, at han ble oppmerksom på veien igjen. Smilet hans forsvant på en brøkdel av et sekund, og den utstrakte hånden brukte like lang tid på å skyte tilbake og gripe fatt i rattet. Hendene hans ble hvite rundt knoklene når han, av all sin styrke, vred rattet mot venstre, ut av veien, og han trampet inn bremsen for harde livet. Bilen lettet når de for av veien og ned i den dype grøften, og det som i virkeligheten var fem sekunder, kjentes for David som en hel evighet. Han knep sammen øynene, det var ikke noe poeng i å følge med på hvor de skjøt avgårde nå, han hadde uansett ikke noe kontroll over bilen. Et kraftig rykk slo pusten ut av de begge to, og etter det ble alt svart.
En liten hare, farget hvit for vinteren, hoppet over veien. For en liten stund siden hadde den passert veien i motsatt retning, nå skulle den hjem igjen. Den lange strekningen lå helt øde, og i mørket var stillheten så enorm at det kunne kjennes som om den alltid hadde vært der, og alltid kom til å forbli. Unormalt stille. Selv snøen som falt og dannet et tynt, hvitt lag på veien, virket enda mer stille enn vanlig. Haren stoppet opp halvveis over veien og så seg nysgjerrig rundt. Han følte at noe hadde skjedd, men selv med harens skarpe syn og lange ører kunne han ikke finne ut hva som hadde forstyrret sinnsroen hans.
Det første han kjente var en uutholdelig smerte i foten. Han ville skrike, men klarte ikke å kontrollere musklene i ansiktet. Han var ikke sikker på hvor lenge han hadde sittet der. Det var nesten som en drøm; noen ganger var alt helt fjernt og det kjentes som om han fløy på en ubehagelig sky og ikke kunne komme seg av. Mens andre ganger var han nesten halvt ved bevissthet. Plutselig, etter å ha ligget en stund en plass midt mellom drømmeland og virkeligheten, var det som om David våknet helt.
Han slo øynene opp, og etter noen sekunder kunne han skjelne konturene av Emma ved siden av seg. Bevisstløs. Han prøvde å vri seg mot henne, men det kjentes som om foten var i full brann, og han kunne ikke røre den. Han strakk ut høyre hånd, og tok tak i ansiktet hennes. Hun var kald som sten. Han prøvde å rope ut navnet hennes, men han fikk det ikke til å bli mer enn en svak hvisking. Han snudde ansiktet hennes mot seg, og klapset henne på kinnet. «Du må våkne!» Han prøvde å vekke henne. Lenge. Men hun våknet ikke. Øynene forble like stille, et tomt blikk mot himmelen, og huden forble like kald som snøen som lå på bakken.
Han satt stille og bare lyttet til ingenting. Stillheten varte lenge. Men en lyd, en lyd som det ikke går an å ta feil av, trengte inn gjennom de knuste vinduene. Brøt stillheten som en sylskarp kniv. Barnegråt! Han hadde ikke ofret den andre bilen en tanke, før nå. Sakte fikk han kravlet seg ut av bilen, og opp på veien. Han måtte halvveis hinke, halvveis dra foten etter seg. Når han var kommet opp på veien kunne han se den andre bilen. Den lå i grøften på andre siden av veien. Fronten var knust, bilen så ut som et vrak, og det kom fortsatt røyk osende fra motoren. Sjansene for at noen skulle ha overlevd i den bilen var utrolig små, det var nærmest umulig. Men han visste hva han hørte, barnegråten var der! Først klarte han ikke å få seg selv til å gå å se, men etter å ha stått der en stund gikk han bort mot den og kikket forsiktig inn i sjåførsetet. Han rygget fort bort igjen når alt han kunne se var blod. Over hele ruten.
Han kunne ikke se inn gjennom rutene i baksetet, men han kunne høre barnegråten. Han åpnet døra. Den var litt treg til å begynne med, men den ga etter til slutt. Blodig, og vettskremt satt en liten jente, kledd opp i rosa fra topp til tå, på den andre siden i bilen. Hun stirret på David med kulerunde øyne som så ut som om de inneholdt all verdens kunnskaper. Det var som om hun visste hvem David var, og hun strakte den ene hånden ut mot han. Den andre hånden forble knyttet i munnen hennes, mens hun lagde en lyd og strakte seg enda lengre mot David. Han gikk rundt bilen og åpnet den døren. Nå smilte den lille jenta til han. Et stort, tannløst glis. David tok henne opp, og holdt henne litt på avstand så han kunne se henne. En dyp rynke var på plass i pannen hans når han studerte henne. Men han kunne ikke finne noe, hun hadde kommet fra det hele uten så mye som et sår! David smilte, lettet, mens han småpratet til henne for å holde henne rolig.
De grønne øynene hans skinte. Enda mer en vanlig. Det kan ha vært tårene som lå og lurte i kantene som fikk det til å se slik ut. Tårer av lettelse; for den lille han holdt i armene, tårer av sorg; for sin døde forlovede, tårer av utmattelse; han hadde aldri før kjent seg så sliten. Eller kanskje det bare var omsorgen og kjærligheten som fikk øynene hans til å skinne. Han visste, fra det øyeblikket at han aldri kom til å kunne gi fra seg denne jenta til noen andre. Det kjentes allerede som om hun var hans egen, og han visste at hun trengte han. Nesten like mye som han trengte henne.