Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Stolen

Av Natalie Nørve, 13.03.2009

Jeg vil starte denne historien med den dagen de ringte meg og sa «hun er borte».

Jeg kunne ikke få fram et eneste ord, og det føltes som om hjertet mitt stoppet helt opp. Det kom en stor klump i halsen, og jeg trodde jeg skulle begynne å gråte, men det var nesten som om klumpen bare løste seg opp og gav meg en kraftig hodepine. Jeg mistet balansen å nærmest datt bakover i en stol. De trengte ikke fortelle meg detaljene, jeg skjønte såpass. Jeg skjønte at hun hadde avsluttet det selv, at hun hadde gjort ende på sitt eget liv.

Det hadde gått én uke. Syv dager. Over ett hundre og sekstiåtte timer uten henne. Og det føltes som en evighet... Det regnet den dagen hun skulle bisettes. Og det passet meg egentlig ganske bra. Da tar ikke folk seg tid til å stå ute å småsnakke, og jeg slapp å se ansiktet på alle de triste folkene som kom på oppmøtet. Og når vi var ferdige kunne jeg forte meg ut. Ut i regnet som visket bort alle detaljene.

– Av jord er du kommet, til jord skal du bli. De svarte paraplyene passet liksom inn i hele bildet. Presten var den eneste som sa noe, men hva han sa fikk jeg ikke med meg. Alle sto lydløs og så på når den hvite kista ble sunket ned i jorden. Var det sånn hun hadde sett for seg at det skulle bli? Hvorfor ville hun at jeg skulle bli sittende igjen alene? Ja, for det var tydelig at hun ikke brydde seg om akkurat det, tenkte jeg dystert. Men jeg visste jo at det ikke var noen vits i å bli sint på henne nå, og det var vel kanskje egentlig meg selv jeg var sint på. Jeg burde ha skjønt det! Jeg hadde kjent henne siden barnehagen, jeg burde ha skjønt at hun ikke ville, eller klarte, å gå gravid og oppdra en unge, uten noen far til barnet nå, så tidlig i livet, hun var jo bare 17 år gammel. Hun hadde sagt til meg at alt var bra, noe av det siste hun sa til meg var at hun følte seg heldig, heldig fordi hun hadde en venninne som meg.

«Emilie Johanne Olsen
1991 – 2008
Hvil i fred»

Det var det som sto på den hvite gravsteinen hennes. «Hvil i fred», tre ord. Så simpelt, men likevel så vanskelig. Jeg ville jo at hun skulle hvile i fred, bare ikke enda. Om hun bare kunne ha ventet litt lengre. Jeg var ikke klar for å møte den store verden alene enda, jeg trengte henne!

– Lille Petter edderkopp, sang broren min stille og alt for sakte, som i saktefilm mens vi satt i bilen. Det var nesten sånn jeg følte at tiden gikk nå; i saktefilm. Det var to uker siden hun ble borte, og jeg var på tur til huset hennes nå, huset der Emilie hadde bodd hele livet sitt. Moren hennes hadde ringt meg for et par dager siden og spurt om jeg ville være med og rydde ut av rommet til Emilie. Jeg synes selv det var alt for tidlig å kvitte seg med tingene hennes, men jeg visste at de trengte det rommet. De hadde flere familiemedlemmer enn det var plass til i det vesle huset nede ved sjøen. Og jeg ville være med på det, det var sikkert mye der som var viktig for meg, som jeg ikke ville at de skulle kaste, og som var helt uten betydning for andre, og de bare så på som skrot. Da jeg gikk inn på rommet hennes, oppdaget jeg at ingenting hadde forandret seg. Det var så rart, som om de tre siste ukene ble vasket bort, og jeg kunne forestilte meg Emilie på sengekanten igjen. Jeg forestilte meg at hun satt og slo bena mot hverandre, mens hun pratet ivrig om alt og ingenting, og det kledelige smilet hennes var godt plantet i ansiktet hennes. Akkurat sånn som det brukte å være, sånn som det alltid hadde vært, og sånn som det skulle være. Mens vi ryddet det røde rommet hennes, fant jeg flere gamle skrivebøker som vi hadde skrevet sammen, hun og jeg.

Det var forskjellige sangtekster uten noe melodi, og det var meningsløse noveller av alle slag som vi hadde skrevet sammen, og vi lo alltid like godt av dem. Jeg kjente at et smil presset på i munnvikene da jeg leste en av sangtekstene.

Når vi var ferdige der inne, og hadde kastet en hel haug av ting, var rommet ikke til å kjenne igjen. Rommet som hadde vært så lite og koselig, med en merkelig blanding av rødt og grønt, virket nå mye større, og styggere! Det eneste som sto igjen i det lille rommet var en stol. En ensom stol, som på sin måte passet inn i rommet, som nå var forlatt av alt annet. Jeg tenkte at jeg nesten kunne ha vært stolen, jeg følte meg nesten som den. Ensom og forlatt.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2012. Webhotell fra MinHost