Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Ord over grind

Av Nils-Christer Stenmyren, 30.06.2012

Vi pleide å møtes nede ved grinda du og jeg. Grinda som en gang ble satt opp for å holde kveget inne og frierne ute. Jeg husker den lå godt gjemt av kjerr og kratt som vokste tett i tett på hver side av den smale krøtterstien. Like ovenfor, like i lysningen opp mot tunet lå jordbærenga, og ovenfor der sto huset, hvor far din brukte å sitte på trappa å røyke pipe. Én gang hadde jeg prøvd å nærme meg det huset, men to sinte øyne under et par buskete øyebryn var nok til at jeg fant vett til å ikke prøve igjen. Jeg tror han likte meg, det var ikke det. Men han likte meg best som sønn i nabogården, ikke som svigersønn på hovedgården. Så vi møttes i smug, der nede ved grinda, bak huset, nedenfor jordbærenga, imellom kjerr og kratt på den smale krøtterstien. Ordene til Haldis Moren Vesaas kimte i hodet mitt mens jeg sto der og ventet på deg:

"Du går fram til mi inste grind,
og eg går fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli."

Hver dag sto jeg der og så på at du listet deg rundt hushjørnet idet far din var opptatt med å fyre opp pipa. Hver dag kjente jeg varmen steg inni meg i det du kom gående mot meg, med et smil bare du kunne smile. Det vakreste jeg visste. Vi kunne stå der i timesvis. Vi kunne snakke om løst og fast, vi kunne stå der og bare smile til hverandre, bare være, sammen. Hver gang vi møttes slik ble jeg fylt med en overveldende følelse. Det var som om hele verden sto stille. Katta som lå og solte seg på gårdstunet sluttet å male, de buskete øyenbrynene til far din sluttet å buske seg og jordbærplantene holdt opp med å vokse. Ingenting fantes annet enn du og jeg og grinda.

"Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro."

Vi var lykkelige den første sommeren. Så kom høsten, og den smale krøtterstien ble dekket av rødt og gult løv. Du sa du elsket fargene i skogen på høsten. Jeg var for opptatt med deg til å i det hele tatt legge merke til det. Så en dag utpå senhøsten kom far din mens vi sto der og smilte til hverandre. Jeg skvatt litt til å begynne med, helt til jeg så at det var et smil i enden på pipa.

"Kom her nå gutt, så skær du å je ta øss ein dram!" mumla han, fast bestemt på å beholde pipa i munnviken.

Og slik ble det. En dram ble til veldig mange, og fra den dagen av var jeg velkommen opp på tunet, og møtene ved grinda uteble. Årene gikk, og både krøtterstien og grinda vokste igjen og ble ett med skogen. Hver eneste morgen fikk jeg våkne til smilet ditt og varmen din, men det var alltid noe som manglet. Vi hadde aldri den samme evnen til å stenge resten av verden ute som vi hadde de gangene ved grinda. Samme hvor mye du enn smilte lå katta og mal og jordbærplantene vokste bedre enn noen gang. Øyenbrynene til far din hadde sluttet å buske seg for flere år siden. Titt og ofte tok jeg meg en jakttur i gamle terreng, og stoppet alltid ved grinda nedenfor det nå salryggede og falleferdige gamle huset. Hver gang jeg sto der, med børsa på skuldra kunne jeg se deg komme smilene ned fra tunet, mens ordene til Haldis Moren Vesaas sirkulerte i hodet mitt.

"Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du."

De siste årene hadde ikke vært gode mot oss. Trafikken tok fra oss den eneste sønnen vi hadde, og igjen var bare du og jeg og den nå gjengrodde og råtne grinda bak det salryggede huset, nedenfor enga imellom kjerr og kratt på den smale, gamle krøtterstien. Det var ikke det samme lenger. Du fant din trøst i en annen mann, og jeg fant min i bunnen av flaska. Slik gled vi lengre og lengre fra hverandre. De lange gode samtalene vi hadde nede ved den gamle grinda, den gangen vi ikke trengte noe annet, hadde blitt til spydige kommentarer slengt frem og tilbake i reklamepausen i mellom nyhetene og Hotell Cæsar. Slik satt vi målløse og bitre, med kun minnene igjen fra en tid som ble tapt.

Jeg spurte deg for litt siden om vi ikke skulle ta oss en tur og se på den gamle grinda igjen. Jeg så den jo titt og ofte når jeg var ute og jaktet, men jeg tror ikke du hadde vært der på årevis. Jeg tenkte at hvis vi dro dit sammen, kanskje noe av det gamle ville komme tilbake. Jeg håpet så inderlig på at jeg skulle få se deg smile det vakreste smilet ditt til meg igjen, mens vi sto der med verden på vent. Du sa nei. Siden den dagen har noe sakte men sikkert forvitret inni meg. Kanskje er det alkoholen som har begynt å ete opp innvollene mine, men mest av alt tror jeg det er gammel kjærlighet som er i ferd med å dø. Du vil kanskje si den døde med sønnen vår, men det er ikke slik. Da ville det ikke gjort så vondt lenger, da ville jeg ikke hatt behov for å drikke.

Savnet etter sønnen vår har vært hard mot meg, men savnet etter deg er større. Savnet etter møtene ved grinda, da jeg fikk se deg smile og komme løpende fra huset, over jordbærenga og ned til meg der jeg sto og lente meg nonchalant på grinda i mellom kjerr og kratt som omfavnet den krokete stien. Nå står jeg her igjen, ikke fullt så nonchalant lenger. Ryggen min er mer krokete enn krøtterstien, og jeg skulle virkelig ønske jeg hadde ei grind å støtte meg på. Løvtrærne har felt de gule og røde bladene sine og lagt de som et teppe over stien. Du skulle vært her og sett fargene. De var vakrere enn noensinne, og denne gangen kunne jeg også se skjønnheten i høsten. Med børsa på skuldra står jeg her og titter opp mot huset. Jeg ser for meg at du kommer løpende imot meg med det vakreste smilet ditt. Jeg ser far din på trappa med pipa i munnviken, mens han koser på katta som ligger og maler ved siden av. Jeg kan til og med se jordbærenga, frodig som aldri før der den ligger å bader i solsteiken. Jeg ser for meg lappen som ligger på kjøkkenbordet hjemme; Ord over grind av Haldis Moren Vesaas. Det siste verset klinger fortsatt i hodet mitt mens jeg klemmer på avtrekkeren:

"Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus."

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost