Fortellinger.net – Noveller

Et sted i drømmene mine

Av Nina Azimi, 03.12.2007

Jeg kjenner det. Det er kulde i setet. Pedalene funker ikke lenger. Bremsene er løse.

Snøen faller på meg og hjulene blir usynlige i snøen.

Jeg blir mindre og mindre, eldre og eldre. Det eneste som er igjen av meg er minnene.

Jeg er en gammel sykkel, som ligger i en veigrøft og venter på at eieren min skal hente meg.

Han som elsket meg, han som ville gjort alt for meg. Han som jeg aldri vil glemme. HAN!

Det var et mord! Ingen visste hvem morderen var, unntatt ... Unntatt Tor ... Det var mørkt og tåkete ...

Jeg var på salg i en butikk. En butikk full av sykler. Vi sto på rad.

Gule, røde, oransje, rosa og svarte. Jeg var rød og var den fineste og dyreste av dem. Alle barna ønsket meg. Utenfor butikkvinduet sto de og stirret. Men butikkeieren jaget dem vekk. Han var en stygg man som brydde seg bare om pengene sine. Han var ganske høy og tykk. Han hadde alltid på seg svart bukse med seler og brun skjorte. Kona og dattera hans hatet ham. Kona kranglet med ham hele tiden.

Dattera hans sto alltid utenfor butikken, hun kom aldri inn. Hun var med forskjellige gutter hver gang. De var høye og tynne. Det var jenta også. Hun gikk alltid med miniskjørt og en liten topp, som viste magen hennes.

Kona virket som en veldig snill dame. Hun hadde blondt hår og gikk alltid med rød leppstift og lang kåpe.

Men en dag var alle borte. De kom ikke til butikken. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd men jeg vet at kona ikke var i butikken den dagen. Sola skinte fra butikkvinduet og butikken var stille. Ingen skriking, ingen krangling, bare stillhet.

Jeg fikk den "en ny dag" følelsen igjen, men den var annerledes. Jeg visste at denne dagen kom til å bli en viktig dag i livet mitt. Den 25. juni 1961.

En varm sommerdag. Jeg og en mann med en haug av sykler i en stor butikk.

Jeg stirret på dem som gikk forbi butikkvinduet, og mannen sov på stolen sin. En feit mann på en liten trestol. Han var helt slapp og hadde strukket ut de tykke og lange beina. Armene var så slappe at tuppene på fingrene traff gulvet. Munnen var åpen og han snorket så høyt som et troll. Klokken på veggen tikket og jeg var redd. Jeg var redd for at ingen skulle kjøpe meg. Jeg var dyr, og det var ikke så mange som hadde råd. Jeg ville ikke være i butikken mer. Jeg ville ikke se mannen mer. Jeg ville være som de spurvene. Jeg ville fly. Jeg ville fly til et sted. Et sted der det ikke fantes mennesker, bare jeg og spurvene.

Jeg var et sted i drømmene mine, men plutselig ble døra åpnet. Det var som om noen dro meg tilbake til den virkelige verden. Jeg ville fortsette å drømme. Jeg ville ikke se den virkelige verden mer. Jeg ville leve et sted i drømmene mine. Et sted der jeg var en spurv.

Døra ble åpnet veldig sakte. Så sakte at mannen ikke merket det. Det eneste man kunne høre var snorkinga hans.

Døra ble helt åpen og en mann kom inn. Han var høy og tynn. Han hadde på seg en svart skjorte og skinnbukse. Ansiktet hans var veldig kjent for meg. Det var en av de guttene dattera gikk sammen med. Jeg visste ikke hvorfor han var der alene. Jeg visste ikke hvorfor han gikk så sakte at mannen ikke skulle merke det.

Han kom og kikket rundt seg. Plutselig så han meg. Han kom til meg og tok på setet. Øyene ble sperret opp og munnen formet seg som en O. "WOW!", var det første ordet han sa. Han løftet meg til døra. Mannen sov som en stein og merket ikke at døra åpnet seg og gutten bar meg ut. Jeg var helt forvirret. For noen minutter siden var jeg i butikken og håpet på at noen skulle kjøpe meg men så plutselig var jeg ute i gatene mens en gutt satt på meg og syklet til et sted som jeg ikke visste hvor var. Gatene var fulle av folk. Det var som om de fulgte etter oss. Vi syklet så fort at ingen nådde oss. Jeg følte meg fri som en spurv. Jeg ville bare sykle, sykle så fort jeg kunne.

Tanken på "hva som skal skje med meg?" slapp meg ikke. Men jeg ville glemme det. Jeg ville bare tenke på spurvene.

Jeg var i drømmene mine. Plutselig kjente jeg en hånd på bremsen. Vi stoppet et sted. Et sted der det var mange barn. De var små og skitne. De løp rundt oss.

Vi gikk inn i hagen til et hus. Et gammelt og lite hus. Huset var dekket av blader, og hadde store vinduer. Noen av dem manglet glass og noen var dekket med blader.

Han lente meg mot veggen til huset og gikk inn. Jeg så ham gå opp trappene.

Buksa var så trang at han ikke kunne gå fortere. Det var som om noen hadde surret tau rundt beina hans og han måtte presse hardt for å gå opp trappene.

Endelig var han fremme. Han åpnet den gamle døra og gikk inn. Jeg hørte stemmen hans igjen. Han ropte på en. En som het Tor. Det var første gangen jeg hørte navnet hans. Og det øyeblikket kommer jeg aldri til å glemme.

Det var stille i noen minutter. Så kom en gutt ut av huset. Han var liten og gikk barbent. Han hadde på seg, hvit t-skjorte som dekket til knærne hans og en shorts. Han hadde rundt ansikt, og brune øyne.

Tor løp ned trappene og kom til meg. Han pustet fort med åpen munn. Jeg kunne kjenne pusten hans på styret. Han tok på meg og ble så glad at det begynte å renne tårer fra øyene ned på pedalen. Jeg følte det. Jeg følte tårene hans på pedalen. Tårene som fikk meg til å gråte.

Han klarte ikke sette seg på setet. Han var nemlig altfor liten for meg! Men han ga ikke opp. Han prøvde å sykle uten å sette seg, og det virket. Det tok litt tid men han klarte det likevel.

Vi begynte å sykle. Vi syklet til et sted. Et sted uten for byen. Et sted der det var meg, Tor, treet og spurvene. Et sted i drømmene mine. Vi satt oss under treet og ventet på solnedgangen.

Vi ventet og ventet ...

Etter solnedgangen reiste vi hjem igjen. Det var mørkt og skummelt. Men for Tor var ingenting skummelt.

På vei hjem var det mange folk som var ute. De gikk forbi oss, og noen av dem vinket til Tor. "Bror?", sa Tor plutselig. Tor syklet bort til en gutt og stoppet der. Gutten så kjent ut. Det var gutten som stjal meg fra butikken. Jeg likte ham veldig godt.

"Ja, Tor? Hvorfor er du ute så seint? Du må kjappe deg hjem", sa gutten.

Han sto ved siden av en mann som la noe inn i lomma hans sakte.

"Ja, jeg skal hjem nå. Men lurte på når du kommer hjem?", sa Tor.

"Jeg kommer nok sent. Ikke vent på meg.", sa broren mens han ga penger til mannen.

Da vi kom hjem låste Tor meg til gjerdet på verandaen og gikk inn i huset. Det føltes riktig. Det føltes virkelig riktig å være der.

Jeg hadde rett! Denne dagen var en viktig dag i livet mitt.

Vi dro til det stedet hver dag og kom tilbake etter solnedgangen. Vi møtte broren på vei hjem hver gang. Han var med de vennene sine, som alltid la noe i lomma hans.

Sommeren ble slutt og høsten begynte. Hagen var full av røde og oransje blader. Vi dro til stedet uansett hvordan været var og hvor kaldt det var.

Men en gang møtte vi ikke broren på vei hjem. Vi så vennene hans som var rastløse. En av dem hadde noe i hånda som prøvde å skjule den under jakka si. Den lignet på en pistol.

Jeg fikk sjokk. Jeg vet ikke om Tor så det, men han syklet fortere og fortere.

Da vi kom hjem slang han meg forsiktig til veggen og gikk inn i huset. Han låste døra og tente ett lys. Han pleide alltid å tenne lys hver gang han ventet på broren.

Han ventet og ventet ...

Han ventet lenge, men broren kom ikke. Tanken på at han ikke skulle komme hjem igjen, skremte meg. Jeg visste ikke hva som kom til å skje med oss. Men jeg hadde ikke mistet håpet mitt.

Etter soloppgangen ringte noen på døra. Tor løp ned til døra med en gang.

Han åpnet døra. Det var ikke broren ...

Det var en mann. Jeg så bare det ene beinet hans.

Jeg hørte ikke helt hva han sa. Men det handlet om et lik de hadde funnet.

Tor lente seg til døra ... Det begynte å renne noen tårer først.

"Han var dessverre bro ...", Tor avbrøt ham.

"NEI DET VAR IKKE BROREN MIN! HAN KOMMER HJEM SNART, HAN. DERE HAR KOMMET TIL FEIL HUS. DET ER SIKKERT NABOENS SØNN!", hylte Tor og begynte å gråte. Han lente seg til døra og gråt som en liten baby.

Det var som et mareritt. Jeg ville våkne, men klarte ikke. Jeg hadde havnet i et mareritt og kunne ikke våkne igjen. Jeg prøvde å komme meg vekk derfra men endte opp i det samme stedet hver gang.

Plutselig kom det en gammel mann ut av huset. Han hadde jeg aldri sett. Han var veldig gammel. Han kom litt nærmere trappene med stokken og så på Tor. Han sa ingenting. Tårene hans begynte å renne. Det var som om han visste det. Som om han visste alt.

Jeg var helt forvirret. Jeg kunne ikke tro det.

Tor satt stille ved døra i mange timer.

Så gikk han omsider inn i huset. Han kom ut med en ryggsekk.

Han var redd. Det kunne jeg kjenne. Jeg kunne kjenne den frykten han hadde inn i seg.

Øyene hans var helt blodige. De var fulle av tårer. Tårer som rant en etter en. Tor snufset samtidig som han tørket bort tårene fra kinnene.

Vi begynte å sykle. Vi syklet til det stedet. Vi satt oss under treet som vanlig og ventet på solnedgangen.

Etter solnedgangen dro vi tilbake. Tilbake til et sted, som jeg ikke visste hvor var og hvorfor vi syklet dit. Det var mørkt og tåkete.

Plutselig begynte det å pøsregne. Men vi stoppet ikke. Vi syklet og syklet. Vinden blåste mot oss. Det var som om den prøvde å stoppe oss. Men Tor ga ikke opp. Han syklet fortere og fortere.

Plutselig stoppet han i en veigrøft. Han hoppet av meg og begynte å gå. Å se ham gå fra meg i det regnværet såret meg. Men jeg visste at han var glad i meg likevel og at han ville komme tilbake.

Han begynte å løpe. Han ble mindre og mindre. Plutselig stoppet han og snudde seg mot meg.

Vi så på hverandre en stund. Å se ham i øyene var som å være i himmelen. Han var så uskyldig.

Han begynte å løpe igjen. Han løp og løp ... Men jeg ville stoppe ham. Jeg ville dra ham tilbake til meg, så kunne vi sykle. Sykle til et sted i drømmene mine.

Det pøsregnet fremdeles og Tor var borte. Men jeg ventet på ham. Jeg ventet på å se ham i øyene igjen. Jeg ventet på å kjenne ham å sette seg på setet som han aldri før klarte å sitte på. Jeg ventet på å kjenne tårene hans på pedalen igjen. De tårene som fikk meg til å gråte. De tårene med full av kjærlighet og ensomhet.

Jeg ville bli en spurv og fly til ham. Jeg ville være han sin spurv. Spurven som alltid var med ham og passet på ham. For da ville ikke skje noe med ham.

"PANG!", hørte jeg plutselig. Jeg vet ikke hvem det var. Men det var i hvert fall ikke Tor.

Det kunne ikke være ham. Han var så sterk og modig. NEI! Det var ikke ham.

Uansett hva som hadde skjedd den dagen kom han ikke tilbake. Nå har jeg ventet lenge. Men er like glad i ham som jeg var før. Uansett hva som skjer kommer jeg aldri til å glemme øyene hans. Tårene hans. Og jeg vil være han sin spurv for alltid.

Jeg hadde gått meg vill i et mareritt og kunne ikke komme meg tilbake. Sånn var bare livet mitt, og jeg måtte leve meg med det.

Men nå er det på tide. Det er på tide å gå videre.

Denne historien kan slutte på to måter

Den ene:

Jeg hører det. Jeg hører skrittene hans. Han kommer nærmere og nærmere. Jeg kan høre tårene hans som renner på bakken.

Han står ved siden av meg og stirrer på meg. Jeg visste at han ikke skulle glemme meg. Jeg visste at det ikke var ham de skjøt på. Jeg visste det.

Vi sykler til det stedet vi pleide å dra til, og setter oss under treet vårt.

Den andre:

Nå er det på tide. På tide å reise. Reise fra mareritt til drøm. Reise til et sted. Et sted i himmelen. Et sted i drømmene mine. Bare meg, Tor og spurvene.

Der som jeg kunne fly hvor jeg ville og aldri stoppe.

Der skal vi fly til drømmene mine og jeg blir spurven hans for alltid.

Innhold

• Et sted i drømmene mine